Sørøst-Asia er et populært reisemål for turister fra hele verden. Mens regionen tidligere ble regnet som en typisk backpacker-destinasjon er det nå alle slags turister som finner veien dit. Den store populariteten har mange årsaker, men et mangfold av severdigheter og attraksjoner, varmt klima, natur og strender, god mat og drikke og lavt prisnivå er helt sikkert viktig for mange besøkende.

Mange besøker Sørøst-Asia på grunn av strendene

I denne artikkelen ser jeg nærmere på Sørøst-Asia fra et turistperspektiv, skisserer høydepunkter i de forskjellige landene, mulige reiseruter og gi litt forenklet praktisk informasjon (prisnivå, eventuelle utfordringer, diverse annet). Plassbegrensninger gjør det umulig å gå særlig i dybden, så noe av informasjonen blir nødvendigvis litt overfladisk. Ofte vil imidlertid andre artikler her på nettstedet kunne gi flere detaljer.

Markeder av alle typer finnes i hele Sørøst-Asia

Sørøst-Asia er en meget variert region som består av totalt 11 land. Det er store forskjeller på landene når det gjelder geografisk størrelse, språk, kultur, religion, økonomi og samfunnsmessig utvikling. Artikkelen tar for seg alle landene, bortsett fra småstatene Brunei og Timor Leste hvor jeg aldri har vært (og hvor det uansett trolig er lite av interesse for turister). Generelt kan imidlertid Sørøst-Asia sies å være både trygt, billig og med god turistinfrastruktur som gjør det enkelt å reise rundt. Eventuelle unntak kommer jeg tilbake til i gjennomgangen av hvert enkelt land.

Særlig Indonesia og Filippinene har mange vulkaner

For å gi et inntrykk av kostnadsnivået i de forskjellige landene ser jeg på to de viktigste utgiftspostene for turister: overnatting og mat. Disse kan imidlertid variere sterkt avhengig av hvilke kvalitetskrav som stilles. Backpackere som bor på sovesal uten air-condition, ikke bryr seg om kakerlakker og hygiene, lever utelukkende på nudler uten tilbehør og ikke besøker noen attraksjoner som koster penger, kan i all hovedsak overleve for småpenger i de fleste landene. Turister som vil ha fem-stjerners luksus, bare spise på Michelin-ratede restauranter og fraktes rundt i limousin av privatsjåfør, vil derimot få en svært dyr ferie.

Både i Indonesia og Malaysia kan man treffe ville orangutanger

Mitt mål er å skissere omtrent hva en “gjennomsnittsturist” kan forvente å betale, ikke å fremheve de absolutt billigste alternativene for å gi et falskt inntrykk av hvor billig det er å reise (en svært vanlig praksis blant reisebloggere). Det antas derfor at man overnatter på et privat rom med eget bad og air-condition (normalt en nødvendighet i de fleste landene), av såpass standard at man ikke gruer seg til å tilbringe tid der. Måltidene antar jeg at inntas på en restaurant med bordservering. Prisene varierer som regel internt i landene (typiske turiststeder er dyrest) og med årstidene (høysesong/lavsesong for turisme), så det vil helt sikkert være mulig å leve billigere eller dyrere enn det som antydes i artikkelen.

Sørøst-Asia har mange forskjellige landskaper

Hvis navnet på landet er klikkbart så fører linken til en mer dyptgående artikkel her på nettstedet.

Thailand

Thailand er det mest kjente turistlandet i Sørøst-Asia og fra å være en typisk backpacker-destinasjon for 30 år siden er det nå populært blant alle slags turister. Landet har da også attraksjoner av alle slag, blant annet strender i verdensklasse, fjell og jungel, rikt dyreliv, gamle kulturminner og buddhistiske templer.

Hektiske Bangkok

Reiserute: Mange kommer først og fremst for å ligge på strendene i sør, eventuelt kombinert med noen dagsturer til attraksjoner i nærheten, men Thailand har mange flere muligheter. En aktuell rundreise kan være Bangkok – Ayutthaia (gammel hovedstad) – Khao Yai Nasjonalpark (jungeltur, dyreliv) – Sukhothai (ruiner av gammelt kongedømme) – Chiang Mai (største by i Nord-Thailand – jungeltur, besøk til landsbyer i fjellene rundt) – en eller flere av øyene/strendene i Sør-Thailand. (Se artikkelen om Reisetips for Thailand for flere detaljer.)

Ruinene i Sukhothai by night

Prisnivå: Vanskelig å generalisere siden det finnes tilbud av alle slag. Utenfor Bangkok og turistområdene kan man typisk finne overnatting til akseptabel standard for 100-200 kr. Normalt får man et godt måltid på restaurant for 30-40 kroner, og vesentlig billigere på markeder eller på gaten (fra 10 kroner og oppover for enkle retter).

Kambodsja

Fattige Kambodsja har Sørøst-Asias mest tragiske nyere historie. Etter hvert har landet begynt å bli et reisemål for “mainstream” turister, noe som gir kjærkomne inntekter til lokalbefolkningen. Landets desidert største attraksjon er Angkor Wat og de andre ruinene fra Khmer-riket, kanskje Sørøst-Asias mest imponerende fortidsminne (i hard kamp med Bagan i Myanmar), men Kambodsja har også brukbare strender. Turister kan glede seg over lavt prisnivå og forbausende bra engelskkunnskaper hos lokalbefolkningen (vesentlig bedre enn i Thailand).

Byport ved Angkortemplene

Reiserute: Siem Reap (Angkor Wat og mange andre templer) – Phnom Penh (hovedstad, kongepalasset, minner fra Røde Khmers terrorstyre) – Sihanoukville (strender og avslapning). Få turister reiser utenom disse stedene.  

Kongepalasset i Phnom Penh

Prisnivå: Kambodsja er relativt billig, men siden landet benytter amerikanske dollar har prisene steget betydelig for nordmenn de siste årene. Overnatting finnes det særlig godt utvalg av i lavere prisklasser, så backpackere kan normalt overnatte på sovesal for 20-30 kroner. Private rom med air-condition starter på rundt 100 kroner, men det kan ofte lønne seg å ikke gå for det aller billigste. Et veldig godt måltid med drikke trenger man ikke betale mer enn 30-40 kroner for, men det finnes også billigere og helt akseptable alternativer.

Vietnam

Vietnam har på få år blitt et svært populært reisemål for vestlige turister og turistinfrastrukturen har samtidig blitt så bra at landet er meget enkelt å besøke og reise rundt i. Akkurat som Thailand har Vietnam hele spekteret av attraksjoner, inkludert kaotiske storbyer, nasjonalparker med storslagen natur, interessante historiske byer, kulturminner, strender og god mat.

Halong Bay

Reiserute: Vietnam er langt og smalt så man reiser enten fra nord til sør eller i motsatt retning. Typisk reiserute er: Hanoi (kaotisk men sjarmerende gamleby), Halong Bay (cruise i et vakkert klippelandskape), Sapa (vandreturer langs rismarkene og besøk hos etniske minoriteter), Hue (gammel keiserby, minner fra Vietnamkrigen), Hoi An (Vietnams triveligste by, gode strender), Ho Chi Minh byen.

Hoi An

Prisnivå: Vietnam er relativt billig, men dessverre korrelerer den lokale valutaen sterkt med amerikanske dollar. Man kan få overnatting av god standard for rundt 200 kroner, dog noe dyrere i de mest populære turistområdene. Et greit måltid mat koster fra rundt 20 kroner.

Laos

Laos er kanskje det mest avslappede landet i Sørøst-Asia. Turister får stort sett være i fred og det er lite mas og gnål fra innpåslitne folk. I motsetning til nabolandene har Laos har ingen veldig imponerende kulturminner og de største attraksjonene er først og fremst relatert til natur og rekreasjon. Laos har få innbyggere og lite trafikk så det er et populært land å leie motorsykkel og utforske på egen hånd.

Rismarker i Vang Vieng

Reiserute: Laos har en veldig klart definert turistløype: Vientiane (rolig og avslappet hovedstad) – Vang Vieng (rismarker, kalksteinsfjell, spektakulær natur) – Luang Prabang (gammel hovedstad, veldig trivelig by). Veldig få turister reiser utenfor turistløypa, men mulige alternativer er Krukkesletta (“Plain of jars”), en slette med gamle krukker som ingen vet hvor kommer fra, og Si Phan Don (“4000 øyer”), en samling øyer i Mekong, helt sør i landet ved grensen til Kambodsja.

Kuang Si fossefallene utenfor Luang Prabang

Prisnivå: Prisnivået i Laos er omtrent som i nabolandene, altså billig. Turistløypa er imidlertid betydelig dyrere enn resten av landet og man må regne med å betale 150-300 kr for et bra hotellrom. Utenfor turistløypa er det mye billigere, men standarden er gjerne deretter. Et enkelt måltid mat kan man få for rundt 10 kroner på rett sted, mens på en bedre restaurant i Luang Prabang eller Vientiane kommer man fort opp i minst 50 kroner.

Myanmar

Myanmar var i lang tid et brutalt militærdiktatur som var tungvint å besøke (og delvis boikottet av turister). På kort tid har imidlertid landet åpnet seg opp og fått en overgang til (et slags) demokrati. Nå er det helt uproblematisk å besøke Myanmar og turistmengdene øker kraftig fra år til år. (Vel, i hvert fall helt til myndighetene satte i gang folkemord på rohingya-minoriteten. I den senere tid har turismen falt betydelig som følge av dette.) Det er særlig de kulturelle attraksjonene som trekker turister, spesielt Bagan hvor det finnes flere tusen gamle buddhistiske templer, delvis i bra stand. Man landet har også flott natur, gode muligheter for vandreturer og fine strender.

Shwedagen pagoden i Yangon

Reiserute: Myanmar har en veldig klart definert turistløype: Yangon (Shwedagon-pagoden, landets helligste og et fantastisk syn) – Bagan (Asias kanskje mest imponerende fortidsminner)- Kalaw (vandreturer i flott landskap) – Inle (innsjø med spennende lokal kultur) – Mandalay (nest største by, verdens lengste trebro og diverse buddhistiske templer). Nesten ingen reiser utenfor disse stedene, men alternativer er Ngapali beach på vestkysten og Mrauk U (en annen gammel ruinby)

Utsikt over Bagan

Prisnivå: Tidligere var overnatting i Myanmar betydelig dyrere enn nabolandene, men etter hvert som turistinfrastrukturen har blitt bygget ut, har prisnivået falt betydelig. Man kan nå få greie rom for 2-300 kroner i hele landet. Mat i Myanmar er meget god valuta for pengene. Regn med 20-30 kroner for et stort måltid med 5-6 sideretter hvor man neppe klarer å spise opp alt.

Malaysia

Malaysia består av fastlandet (sør for Thailand) og deler av øyen Borneo. Landet er blant Sørøst-Asias rikeste og fremstår stort sett som rent, pent og velstelt og uproblematisk å reise rundt i. Innbyggerne er en blanding av malayer, kinesere og indere, noe som både gir stor kulturell variasjon og mye forskjellig mat. Samtidig er engelskkunnskapene gode så det er lett å kommunisere med folk. Malaysia har attraksjoner innen alle kategorier og passer utmerket som introduksjonsland for “nybegynnere” som aldri har vært i Sørøst-Asia før. Landet er riktignok dominert av islam, men for vanlige turister vil ikke dette skape noen spesielle problemer.

Bako National Park

Reiserute: På fastlandet: Øyen Penang utenfor vestkysten (diverse arkitektoniske stiler, kultur, strender og angivelig Asias beste gatemat) – “paradisøyene” Perhentian Islands på østkysten – Taman Negara National Park inne i landet (jungeltur, dyre- og fugleliv) – Cameron Highlands (vandreturer blant teplantasjene) – Kuala Lumpur (hovedstad, blant Asias triveligste storbyer) – Melaka  (gammel koloniby). På Borneo kan man oppholde seg lenge i Kuching, kanskje Sørøst-Asias triveligste storby og ellers finnes det mange naturlige attraksjoner, inkludert jungelturer, dyreliv og Gunung Kinabalu, Malaysias høyeste fjell.

Kuching

Prisnivå: Malaysia har en stor oljesektor så valutaen har ikke steget noe vesentlig i forhold til den norske kronen. Fremdeles får man overnatting til akseptabel standard for 2-300 kr. Et godt måltid mat på en restaurant trenger heller ikke koste mer enn 40-50 kroner og på markeder selges enkle nuddelretter til under 10 kr.

Singapore

Bystaten Singapore er Asias rikeste land og følgelig betydelig dyrere enn de fleste andre land i regionen. Alt fungerer effektivt og det er ingen problemer med lureri og lignende, så bortsett fra kostnadsnivået er landet en god introduksjon til Asia. Noen enorme attraksjoner har landet ikke, men det er uansett nok å gjøre for mange dager. I likhet med Malaysia er befolkningen er en blanding av kinesere, malayer og indere, hvilket har gitt Singapore en svært variert matkultur. Landet er da også berømt for sine utendørsmarkeder med relativt billige måltider.

Singapore (foto av chinsiyuan / Wikimedia Commons)

Mange av attraksjonene finnes i Marina Bay komplekset, inkludert det arkitektonisk unike luksushotellet Marina Bay Sands som tilsynelatende har en båt på toppen. Øverst finnes et svømmebasseng som er forbeholdt gjester, men også en utsiktsplattform som er tilgjengelig for alle (til en relativt dyr penge). I området finnes ellers diverse museer, kjøpesentere og “Gardens by the bay”, en slags botanisk hage. Allikevel er landets største attraksjon trolig Singapore Night Safari, en slags dyrepark hvor man kan oppleve dyrene etter mørkets frembrudd. Shoppinginteresserte vil dessuten kunne glede seg over Asias største konsentrasjon av kjøpesentere i Singapore.

Singapore (Foto av dronepicr / Flickr)

Prisnivå: Backpackere kan bo på sovesal for under 100 kr/natt, men for et akseptabelt dobbeltrom må man regne med å betale minst 3-400 kr. Regn med å betale 50-100 kroner for et bra måltid på en rimelig restaurant.

Indonesia

Indonesia er et gigantisk land som består av tusenvis av øyer, men hvor majoriteten av de 260 millioner innbyggerne bor på øyen Java. Landet har alt mulig av natur inkludert vakre strender, aktive vulkaner, jungel, rismarker. Dyrelivet er også svært mangfoldig og Indonesia er eneste sted hvor komodovaranen, verdens største nålevende øgleart, lever fritt. Storbyene er derimot generelt utrivelige steder, preget av altfor mye trafikk. Landet er dominert av islam, men enkelte andre religioner tolereres også. Indonesia har derfor mange kulturelle attraksjoner, inkludert Borobudur, verdens største buddhistiske tempel og ruinene av hindutemplet Prambanan.

Innsjøen Toba på Sumatra

Reiserute: Turister besøker stort sett øyene Java og Bali. En naturlig rute er å krysse Java fra vest til øst og deretter ta ferje over til Bali. Typiske stopp på veien er Jakarta (travel og forurenset storby – turister kan se det meste av interesse på en dag), Bandung (storby, men med flere vulkaner og flott natur i nærheten), Yogyakarta (kulturelt senter nær Prambanan og Borobudur), vulkanene Gunung Bromo og Kawah Ijen. Bali er ikke større enn at man kan nå mange av attraksjonene på dagsturer fra strandstedet Kuta eller den kulturelle hovedstaden Ubud. Typisk reiserute på Sumatra er Bukit Lawang (jungelturer, orangutanger), Berastagi (besøke vulkaner), Toba-innsjøen (bading, natur) og Bukittingi (natur).

Prambanan

Prisnivå: Indonesia har en betydelig oljeindustri og den lokale valutaen har derfor holdt seg relativt stabil sammenlignet med den norske kronen. Landet er svært rimelig og man kan få overnatting til akseptabel standard for 100-200 kr. For et greit (men ofte litt kjedelig) måltid trenger man ikke betale mer enn 5-15 kroner. I turiststrøkene på Bali er maten noe dyrere, men utvalget også betydelig bedre.

Filippinene

Filippinene består også av tusenvis av øyer, men plasseringen litt utenfor “allfarvei” gjør at det kommer færre turister enn man skulle forvente. Bakgrunnen som spansk koloni og senere amerikansk territorium har gjort Filippinene til Asias eneste hovedsaklig kristne land og engelsk til offisielt språk. Som et øyland har Filippinene selvsagt flotte strender, men også kulturminner fra den spanske kolonitiden og vakker natur med vulkaner, jungel og rismarker.  

Boracay

Reiserute: Filippinene består av så mange forskjellige øyer at mye av transporten foregår med fly og det dermed ikke finnes noen typisk reiserute. Aktuelle reisemål kan være: Manila (fin gamleby, ellers lite av interesse), Baguio (“sommerhovedstaden” oppe i fjellene, behagelig temperatur hele året), Vigan (gammel spansk koloniarkitektur), Risterrassene i Banaue, diverse vulkaner som kan bestiges, Chocolate hills (spesiell geologisk formasjon), Boracay (liten “paradisøy”) og Palawan (stor “paradisøy”).

Intramuros i Manila

Prisnivå: Overnatting 2-400 kroner for hotell med akseptabel standard. Mat 50-60 kroner for et greit måltid. Man kan spise svært billig på lokale markeder men maten er gjerne tilnærmet uspiselig. Stort utvalg av amerikanskinspirerte fastfood-kjeder. (Noen som har sett en filippinsk restaurant i utlandet? Nei, ikke jeg heller).

Merknad: På overflaten kan Filippinene gi inntrykk av å ha den triveligste befolkningen i Asia, men under overflaten trer det frem et mørkere bilde. I 2016 valgte innbyggerne den gale psykopaten Rodrigo Duterte til president, etter at han hadde lovet å “bekjempe narkotika” med alle midler. Dutertes kamp mot narkotika har være karakterisert av et vanvittig blodbad hvor politiet har myrdet titusenvis av mennesker av hjertens lyst. Under Duterte trenger ikke politiet å kunne bevise kriminelle forhold for å drepe noen, så blant de døde finnes mange helt uskyldige, inkludert utenlandske besøkende som politiet har forsøkt å presse for penger.

Meningsmålinger viser at lokalbefolkningen entusiastisk slutter opp om Dutertes drapskampanje, så potensielle turister bør vurdere om det er etisk forsvarlig å besøke og dermed bidra med penger til landets økonomi. For sin egen sikkerhet, bør besøkende ikke under noen omstendighet oppføre seg slik at de kommer på politiets radar (gi inntrykk av å ha mye penger, bedrive faktisk kriminalitet).

Reiseruter gjennom flere land

Turister trenger selvsagt ikke begrense turen sin til ett eneste land. Landegrensene i Sørøst-Asia er stort sett uproblematiske å krysse, så det er lett å få med seg flere land på samme tur. Under skisserer jeg noen aktuelle reiseruter og estimerer passe tidsbruk. Sistnevnte bør man imidlertid ikke ta så bokstavelig, for alle ruter kan gjøres både hurtigere og langsommere, avhengig av antall stopp og hvor lang tid man tilbringer på hvert sted.

Maten er en god grunn til å besøke Sørøst-Asia

Bangkok – Malaysia – Singapore (4-7 uker)

Denne turen er en klassiker og en god introduksjon til Sørøst-Asia for førstegangsreisende. Selv med fastlagte endepunkter, så finnes mange alternative reiseruter. En mulighet er å koble sammen de skisserte reiserutene for Thailand og Malaysia, eller man kan plukke ut de destinasjonene man har mest interesse av. Turen kan selvsagt gjøres i begge retninger.

Risterrasser finnes mange steder

Bangkok – Kambodsja – Hanoi (5-8 uker)

Dette er en annen klassiker som også gir en god introduksjon til Sørøst-Asia. Igjen finnes det mange alternativer, for eksempel å koble samme de skisserte reiserutene for alle landene, eller å velge ut noen høydepunkter, eller kanskje noe helt annet. Mulighetene er nesten endeløse.

Tett trafikk i Hanois gamleby

Beste tid å reise til Sørøst-Asia

Klimaet i Sørøst-Asia er stort sett varmt og fuktig hele året. Eneste unntak er på vinteren i fjellene helt nord i Vietnam, Laos og Myanmar, hvor det faktisk kan bli riktig kjølig. Landene nord for ekvator har på denne tiden sitt mest behagelige klima, med litt mindre fuktighet og lite regn. Sør for ekvator er det omvendt (bare Indonesia ligger imidlertid delvis sør for ekvator), med det mest behagelige klimaet under den norske sommeren. Ved ekvator er været omtrent likt hele året.

Typisk kommer regnet i korte men intense byger

Uansett kan Sørøst-Asia besøkes stort sett når som helst, gitt at man ikke har noe problem med varmt og fuktig vær. Den norske sommerferien er for eksempel en helt grei tid å reise på. Regntiden er gjerne på sitt verste i september-oktober nord for ekvator, men her er det også regionale forskjeller. Normalt er ikke regntiden noe stort problem uansett. Så lenge man unngår tyfoner (Filippinene er mest utsatt for dette), så regner det sjelden kontinuerlig over flere dager. Typisk vil man oppleve relativt korte, men svært kraftige regnbyger på ettermiddagen.

Overnatting

Overnattingsmulighetene er enorme stort sett over hele Sørøst-Asia. Her finnes alt fra overdådig luksus til meget simple hoteller med kakerlakker og veggedyr (“bed bugs”). Utvalget er så godt at det i praksis er nesten utenkelig å ikke finne et sted å bo dersom man reiser rundt uten å forhåndsbestille. For hoteller som ikke tilhører den aller rimeligste prisklassen, kan det imidlertid ofte være biligere å forhåndsbestille, for eksempel gjennom Booking.com eller lignende tjenester. Som regel går det greit å bestille online samme dag eller dagen i forveien, dersom man reiser uten noen fast plan.

Landsby ved innsjøen Inle i Myanmar

Komme seg til Sørøst-Asia

Det er nesten alltid billigst å bruke Bangkok som innfallsport til Sørøst-Asia. Konkurransen er stor på flyvninger til Bangkok, hvilket betyr at man som regel kan sikre seg relativt billige flybilletter. Bangkok har dessuten fordelen av meget gode flyforbindelser til resten av regionen. Selv om man egentlig ikke har tenkt seg innom Bangkok, så er det ofte billigst å fly dit fra Norge og heller kjøpe en separat billett med ett av billigselskapene videre. Innimellom kjører imidlertid flyselskapene kampanjer og da kan andre steder være billigere enn Bangkok. Så før man bestiller flybillett bør man gjøre et grundig søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester for å få en oversikt over alternativene.

Ingapirca er Ecuadors største ruiner fra Inka-sivilisasjonen og landets viktigste arkeologiske funnsted. Riktignok er Ingapirca betydelig mindre og i dårligere stand enn inkabyen Machu Picchu i nabolandet Peru, men det er uansett et fascinerende sted som er vel verd å besøke. Ikke bare er ruinene interessante i seg selv, men de befinner seg også i flotte omgivelser på 3160 meters høyde i Andesfjellene.

Utsikt mot soltemplet

Ingapircas historie startet faktisk lenge før inkaene. Allerede på 700-tallet bosatte Cañarifolket seg i området og hovedstaden fikk navnet Hatun Cañar. Ikke før på 1400-tallet kom cañariene i kontakt med inkaene som da var i gang med å utvide riket sitt nordover. Etter litt innledende stridigheter, så fikk inkaene kontroll over cañariene, men i stedet for å utslette dem så inngikk de to folkegruppene en slags allianse og sameksisterte relativt fredelig en stund.

Gammel grav

Inkaene tok over og utvidet Hatun Cañar som nå fikk navnet Ingapirca (som betyr Inkamuren). Cañariene adopterte inkaenes språk, men fikk ellers beholde deler av sin kultur. Idyllen varte imidlertid bare frem til de spanske conquistadorene ankom på 1500-tallet. Nå slo faktisk cañariene seg sammen med spanjolene for å bekjempe inkaene og oppnådde dermed senere en del privilegier under det spanske styret. Stridighetene førte dessverre til at de fleste av innbyggerne i Ingapirca ble drept og mye av byen ødelagt.

Man har rekonstruert et hus for å vise hvordan boligene kanskje så ut

Ingapirca forfalt videre av at spanjolene brukte steiner derfra til kirkebygging, samt at lokale innbyggere også forsynte seg av ruinene ved behov. Til slutt var Ingapirca overgrodd og gikk i glemmeboken helt frem til våre dager da en bonde gjenoppdaget ruinene ved en tilfeldighet. På 1970-tallet satte myndighetene i gang arkeologiske utgravinger og restaurasjon av byen og i forbindelse med dette ble faktisk en del av de stjålne steinblokkene returnert.

Steinblokkene hos inkaene passer perfekt sammen

Ruinene i Ingapirca stammer altså fra både inkaene og cañariene. Forskjellen er ganske åpenbar og interessant å legge merke til. Inkaene hogget nemlig ut og behandlet steinblokker med stor presisjon slik at de passet perfekt sammen. Inka-strukturene kunne dermed oppføres helt uten bruk av mørtel. Cañariene var derimot fornøyde så lenge steinblokkene passet sånn noenlunde sammen og var nødt til å bruke mørtel for at ting ikke skulle falle fra hverandre.

Steinblokkene i Canari-byggene passer dårligere sammen

Den mest iøynefallende bygningen i Ingapirca er Soltemplet, som lett identifiseres som et inkabyggverk på måtene steinene er hogget ut og tilpasset hverandre. Inkaene tilba solen og templet var orientert slik at ved solverv falt solstrålene gjennom noen smale åpninger og lyste opp helligdommene på innsiden. Cañariene tilba i stedet månen og hadde et månetempel rett i nærheten, men dessverre står bare fundamentet igjen. Andre interessante ting etter cañariene er en rekke steiner med hull i som muligens er en slags månekalender.

Muligens en månekalender

Inngangsbilletten til Ingapirca koster bare 2$ og dette inkluderer også guidet omvisning på engelsk eller spansk. Besøkende får ikke lov til å gå utforske det arkeologiske området på egen hånd, men dette er forsåvidt like greit, for uten en guide så blir trolig utbyttet av å besøke Ingapirca relativt beskjedent. Omvisningen tar i underkant av en time.

Utsikt over det meste av Ingapirca

Ingapirca ligger omtrent 60 kilometer nord for byen Cuenca og noen få kilometer øst for nord-sør hovedveien gjennom Ecuador. Det finnes en knøttliten moderne landsby ved samme navn i området, mens de nærmeste litt større byene er El Tambo og Cañar som ligger langs nevnte hovedvei. De færreste har behov for å tilbringe flere dager i Ingapirca, så mest vanlig er det å besøke ruinene på dagstur fra Cuenca.

Ingapirca er ikke veldig kommersialisert, men har en suvenirbutikk

Flere turoperatører i Cuenca tilbyr guidede turer til Ingapirca for rundt 50$, men det er veldig enkelt å ta turen på egenhånd og få samme opplevelse for totalt 9$. Fra bussterminalen i Cuenca går det lokalbuss (tur/retur 7$) helt frem til ruinene. Busstidene ser ut til å være tilpasset turister, med avgang fra Cuenca 0900 og retur fra Ingapirca 1300. (I tillegg til direktebussen kan man også ta buss til Cañar og bytte til en lokalbuss til Ingapirca). Med kjøretid på litt over to timer, får man halvannen time å tilbringe ved ruinene, noe som er tilstrekkelig til å få med seg den obligatoriske omvisningen.

Hvor begynte andre verdenskrig? De første kamphandlingene skjedde 1. september 1939 da Tyskland angrep Westerplatte, en liten halvøy rett utenfor byen Gdansk i dagens Polen. De polske soldatene holdt ut mot overmakten lenger enn forventet, slik at i ettertid har Westerplatte blitt et nasjonalt symbol på polsk motstand mot nazistene.

Monumentet på Westerplatte (foto av Polens utenriksdepartement / Flickr )

Hvorfor angrep tyskerne akkurat Westerplatte? Det kan virke underlig hvis man ser på dagens kart hvor Gdansk befinner seg langt borte fra Tyskland. Før krigen var imidlertid landegrensene helt annerledes. Etter å ha tapt første verdenskrig hadde Tyskland mistet mye territorium og faktisk blitt splittet i to ikke-sammenhengende deler. Allikevel var landet mye større enn i dag og grensen til Polen gikk rett vest for Gdansk. Dagens polske byer som Wroclaw og Szczecin var for eksempel tyske, mens Polen til gjengjeld inneholdt store deler av dagens Ukraina.

Ganske andre landegrenser i 1939 (illustrasjon av Justass / Wikimedia Commons)

Rett øst for Gdansk lå den tyske enklaven Østpreussen som dekket deler av dagens Polen, Litauen og Russland (Kaliningrad-enklaven). Selve Gdansk var hovedsaklig bebodd av tyskere, men hadde allikevel en spesiell posisjon som bystat under navnet “fristaden Danzig”. For å gjøre det enda mer komplisert så var Westerplatte en slags polsk enklave inne i fristaden Danzig, hvor Polen hadde opprettet et militærdepot med en egen vaktstyrke.

Westerplatte var en enklave i Danzig (Gdansk) (illustrasjon av Lonio17 / Wikimedia Commons)

Behandlingen av Tyskland etter første verdenskrig hadde skapt stor bitterhet i befolkningen og var en av faktorene som senere brakte Adolf Hitler til makten. I 1939 ønsket Tyskland å rette opp gammel urett ved å ta over den “polske korridoren” (en stripe polsk land vest for Danzig) og dermed forbinde de to territoriene sine. Samtidig ville de også tilbakeføre Danzig, hvor nesten alle innbyggerne var tyske og nazipartiet stod sterkt, til riket sitt. Polen var selvsagt ikke noe spesielt begeistret for disse ideene, særlig fordi landet da ville miste hele sin kystlinje og bli avskåret fra Østersjøen.

Etter slaget så det ikke altfor trivelig ut på Westerplatte (foto av Deutsches Bundesarchiv)

For å ta kontroll over Danzig var det nødvendig å uskadeliggjøre den polske vaktstyrken på Westerplatte, og dette var grunnen til det tyske angrepet. I august 1939 hadde det tyske slagskipet Schleswig-Holstein seilt inn i Danzig og lagt seg i kanalen mellom byen og Westerplatte. Angivelig var tyskerne bare på kosebesøk for å legge blomster på tyske graver fra første verdenskrig, men polakkene hadde skjønt at noe var i gjære og forsterket vaktstyrken på Westplatte. Sent på natten til 1. september begynte så det tyske krigsskipet å skyte mot Westerplatte og deretter gikk tyske soldater i land for å innta halvøya.

Utsikt mot Gdansk. I dag er det grønnere og frodigere enn i September 1939.

Tyskland hadde nok forventet at det skulle være relativt kurant å få kontroll over Westerplatte. I teorien var overmakten formidabel, mer enn 3000 godt utstyrte tyske soldater, støttet av krigsskip, fly og tungt artilleri mot 200 dårlig utrustede polakker. Men den polske vaktstyrken gjorde uventet sterk motstand og først etter en uke innså den polske kommandanten at situasjonen var håpløs og kapitulerte. Vaktstyrken skulle egentlig bare holde stand i tolv timer til det ordinære polske militæret rakk frem for å hjelpe til. Men, nå var hele Polen i ferd med å bli overkjørt av den tyske krigsmaskinen og det var åpenbart at ingen hjelp ville komme. De polske soldatene manglet dessuten både vann, ammunisjon og medisinsk utstyr. Til tross for tyskernes materielle overlegenhet hadde vaktstyrken på Westerplatte bare mistet 14 mann og drept 300 tyskere.

Symbolsk gravplass for de døde polske soldatene i vaktstyrken

Westerplatte ble fullstendig rasert under tyskernes bombardement, men er i dag omgjort til et kombinert parkområde og utendørsmuseum som er gratis å besøke. De færreste bygger ferien sin rundt Westerplatte, men den fredelige halvøya er vel verd et besøk dersom man allikevel befinner seg i Gdansk. Westerplatte er trivelig å spasere rundt på og det er fin utsikt mot sentrum av Gdansk, så man kan også besøke uten å være spesielt interessert i krigshistorie.

Ruinene av kasernen står fremdeles i dag

De gamle vakthusene og kasernen står fremdeles i ruiner til minne om slaget og det er satt opp informasjonstavler som redegjør for historien. En av bygningene inneholder et lite museum, men et større skal være under bygging for å stå ferdig i 2019. Mest iøynefallende er imidlertid et stort granittmonument til minne om de polske heltene. Det står oppe på en liten kunstig haug og er synlig på lang avstand. Fra utformingen er det ganske åpenbart at skulpturen ble reist under kommunistperioden, og meningene er nok delte om hvor pent monumentet egentlig er.

Skiltet sier «Aldri mer krig»

Fra Gdansk er det mange måter å komme seg over til Westerplatte. Buss 106 går hele året, men på sommeren kan man også ta båt F5 og få med seg en fin tur gjennom havnen på kjøpet. Det dyreste alternativet er å ta et turistcruise med et slags “piratskip” rundt i havnen , inkludert en times tids opphold på Westerplatte.

Monumentet over de polske heltene

Westerplatte har ingen overnattingssteder og det ville uansett ikke ha vært noen grunn til å overnatte der. Derimot finnes det en rekke hoteller i selve Gdansk, en fin by som i seg selv er vel verd å besøke. Søk etter overnatting på Booking.com eller lignende nettsteder. Gdansk er dessuten en av de europeiske byene med flest direkte flyforbindelser fra Norge. Både SAS og Norwegian har direkteruter fra Gardermoen, mens Wizzair flyr direkte fra både Ålesund, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Torp (Sandefjord), Stavanger, Tromsø og Trondheim!  Søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester etter de billigste billettene.

Etiopia er et av verdens mest særegne land, blant annet på grunn av sin innholdsrike historie med utallige legender og mysterier. I tillegg har det både variert og spektakulær natur, et unikt dyreliv og mange steder behagelig klima året rundt. Etiopia er også forholdsvis billig og dessuten relativt trygt til Afrika å være. Det finnes altså gode grunner til å bli bedre kjent med Etiopia, men foreløpig er turistmengdene relativt beskjedne.

Gate i Aksum

Etiopia er faktisk den mest folkerike innlandsstaten i verden og har nå i overkant av 100 millioner innbyggere og dessuten en befolkning i rask vekst. Mange har trolig dannet seg et negativt inntrykk av landet basert på sultkatastrofene på 1980-tallet, men siden den gangen har det blitt tatt store skritt fremover. Siden årtusenskiftet har økonomien vokst raskere enn i nesten alle andre land, godt hjulpet av at Kina har vært tungt inne og bygget mye infrastruktur. Fremgangen er betydelig, særlig i hovedstaden Addis Abeba, men siden veksten startet fra et veldig lavt nivå er Etiopia fremdeles blant verdens fattigste og minst utviklede land.

Etiopia har en lang kristen tradisjon

Etiopia er verdens andre kristne land (etter Armenia) og har dermed en lang kristen tradisjon. I motsetning til resten av de afrikanske landene, lot aldri Etiopia seg kolonisere av de europeiske stormaktene. (Italia prøvde å innta landet i 1895, men ble slått tilbake. Dette er faktisk eneste gang som et afrikansk land har slått et europeisk land i krig). Etiopia ble derfor mindre påvirket av europeisk kultur og har beholdt mange av sine særegenheter. Blant annet har landet sin egen tidsregning, egen kalender, ett av verdens eldste alfabeter og et språk som ikke minner om andre afrikanske språk.

Klostrene ved Tanasjøen vet man ikke så mye om bakgrunnen til

Etiopias fascinerende historie går millioner av år tilbake, faktisk helt til menneskehetens opprinnelse. Alle de eldste fossilene av mennesker er nemlig funnet i Etiopia. I nyere tid hevder landet å ha en uavbrutt keiserrekke som startet med Keiser Melinik som regjerte rundt 950 f. Kr. Etiopierne mener at han var sønnen til Kong Salomo av gamle Israel og Dronningen av Saba. Mest kjent av keiserne er utvilsomt Haile Selassie som styrte fra 1930 til 1974. Han klarte kunststykket å bli ansett som Gud innenfor Rastafari-religionen, til tross for at han selv insisterte på å være et vanlig menneske. Rastafarianismen har stadig sine tilhengere, særlig på Jamaica, men fikk seg et tilbakeslag da Haile Selassie døde. (Guder som dør skal helst stå opp innen et par dager for å hindre at folk sår tvil om gudestatusen).  

Etiopiske klostre og kirker har alltid fargerikt interiør

Den lange keiserrekken tok slutt da Haile Selassie ble styrtet av den kommunistiske militærjuntaen Derg som gjorde Etiopia om til en ettpartistat. Det kommunistiske diktaturet varte frem til 1991 og i denne perioden fikk man sultkatastrofene som landet er beryktet for, i tillegg til mye indre stridigheter. Etter Sovjetunionens oppløsning falt Derg til EPRDF, en koalisjon av etniske opprørsgrupper, som siden har hatt makten i landet. Meles Zenawi var lenge sentral som både president og statsminister frem til han døde i 2012.

Lalibela har mange kirker hogget rett ut av fjellet

Nåværende statsminister er den relativt unge Abiy Ahmed som tiltrådde så sent som i april 2018. Han kastet ikke bort tiden, men satte umiddelbart i gang et spennende økonomisk og politisk reformprogram. Flere tusen politiske fanger er sluppet fri og unntakstilstanden, som hadde vært i effekt noen år på grunn av politiske protester, har blitt opphevet. Videre planlegges det deregulering av økonomien og omfattende privatisering av statlige virksomheter. Ikke minst har han sluttet fred med Eritrea og dermed fått slutt på en årelang og meningsløs konflikt om landegrensene. Alt dette gjør det ekstra spennende å følge Etiopia fremover.

Folksomt i Addis Abeba

Dagens Etiopia er et multietnisk lappeteppe av minst 80 forskjellige etniske grupper. Et flertall av innbyggerne er kristne, men det finnes også en stor andel muslimer. (Tidligere fantes også en viss andel etiopiske jøder, men de fleste har flyttet til Israel.) På den vanlige turistruten er ortodokse kristne i klart flertall, mens i den østlige Somali-regionen står islam sterkt og mange innbyggere føler mer slektskap med Somalia. (Et stort antall av disse kjempet på Somalias side da landet invaderte Etiopia i 1977).

Severdigheter og attraksjoner

Etiopia har en veldig klart definert turistløype, ofte kalt “Northern circuit” som inkluderer stoppestedene Addis Abeba, Bahir Dar, Gonder, Simienfjellene, Lalibela, Aksum og Danakilørkenen. Som navnet antyder befinner alt dette seg i nord i landet. På denne runden får man med seg alle Etiopias udiskutabelt største severdigheter og attraksjoner. Få turister reiser utenfor de nevnte stedene, men alternative destinasjoner er Omo-dalen sør i landet og byen Harar i øst, nær grensen til Somaliland.

Blanding av nytt og gammelt i Addis Abeba

Hovedstaden Addis Abeba ligger relativt sentralt i landet og blir nesten alle turisters første inntrykk av Etiopia. Verdens mest attraktive by er det ikke, men et par severdigheter gjør det verd å tilbringe et par dager der. Her er den økonomiske fremgangen ganske synlig, med flere nye skyskrapere, kjøpesentere og ordentlige butikker. Kina har til og med bygget en trikkelinje (metro) som dekker deler av byen! Typisk for Addis Abeba er at i nærheten av flyplassen i sørøst virker byen riktig ordentlig, mens den blir mer og mer slumaktig desto lengre nord man kommer.

Kineserne har blant annet bygget trikk i Addis Abeba

Addis Abebas viktigste attraksjon er Nasjonalmuseet, hvor det blant annet utstilles en del arkeologiske funn, inkludert skjelettet (vel, egentlig en kopi) av Lucy, 3.2 millioner år gammelt, en forløper til det moderne mennesket. Det etnologiske museet befinner seg i Haille Selassies gamle palass inne på universitetsområdet. I tillegg har man St. Georgs katedral, hvor Haille Selassie ble kronet og Hellige Treenighetskatedralen, den nest helligste kirken i landet, som ble bygget for å minnes frigjøringen fra italienerne. I sistnevnte befinner graven til Haille Selassie seg og den er følgelig et viktig pilegrimsmål for rastafarianere. Graven til Meles Zenawi ligger også på kirkegården utenfor.  

Hellige treenighetskirken i Addis Abeba

Omtrent 500 kilometer nordvest for Addis Abeba finner vi Tanasjøen, en myteomspunnet innsjø som også er kilden til den blå Nilen. På øyer i innsjøen og langs bredden finnes et utall gamle klostre som ingen helt kjenner opprinnelsen til. Tanasjøen har også et rikt fugleliv og i utløpet til den Blå Nilen kan man se flodhester. Ca 30 kilometer nedstrøms fra innsjøen ligger dessuten den flotte Blå Nilen fossen i et ellers naturskjønt område. På den sydlige bredden av Tanasjøen er storbyen Bahir Dar, en grei by i seg selv med fine boulevarder og palmetrær enkelte steder.

Blå Nilen fallene

Litt nord for Tanasjøen ligger den gamle hovedstaden Gonder. Den er kommet på Unescos verdensarvliste, særlig for Fasil Ghebbi, et palassområde midt i byen hvor Etiopias keisere bodde på 1600- og 1700-tallet. Slottene inne på området har en unik arkitektur med påvirkninger fra både islam og hinduisme. Gonder er utgangspunktet for turer til Simienfjellene, og dersom man ikke har bestilt et opplegg på forhånd, så er byen full av turoperatører som gladelig tilbyr sine tjenester. Turister kan også glede seg over at Gonder har den beste restauranten i Etiopia: Four Sisters. Der får man både god mat og fantastisk service til en billig penge.

Palass i Gonder

Simienfjellene er den fremste naturattraksjonen i Etiopia. Her finnes både fjelltopper på over 4500 meter i et fantastisk landskap og et unikt dyreliv med gelada, etiopisk steinbukk og etiopisk ulv. Turgåing her er en stor opplevelse, men er dessverre litt tungvint da man ikke bare kan legge i vei på egen hånd. Myndighetene krever at alle besøkende må eskorteres av en “scout” (bevæpnet vakt) for å slippe inn i parken. De fleste turister velger derfor å la en turoperatør ta seg av praktiske detaljer og deltar på en gruppetur med guide, “scout” og kokk. Standardopplegget er tre dager (to netter), men turoperatørene tilbyr også kortere og lengre opplegg. I Simienfjellene kommer man hele tiden til å befinne seg på 3000-4500 meter, så man bør ha akklimatisert seg til høyden på forhånd for å unngå høydesyke.

I Simienfjellene må man gå med væpnet vakt

Lalibela er Etiopias klart største og mest kjente attraksjon. Dette er Etiopias versjon av Jerusalem, med en rekke kirker som er hogget direkte ut av fjellet med enkle redskaper som hammer og meisel. Kirkene har gjort Lalibela til et populært pilegrimsmål og har selvfølgelig havnet på Unescos verdensarvliste. I tillegg er Lalibela omringet av vakker natur, noe som gir gode muligheter for fjelltur. I motsetning til i Simienfjellene kan man her faktisk gå tur på egen hånd, selv om det er relativt vanlig å benytte seg av en guide.

St. Georgs katedral i Lalibela – hogget ut av fjellet

Aksum er utvilsomt Etiopias mest myteomspunnede by. Den befinner seg helt nord i landet, ikke så langt fra grensen til Eritrea, i området hvor Dronningen av Saba skal ha hersket for lenge siden. Aksum har flere arkeologiske severdigheter, blant annet noen store steler, kongegraver og palassruiner. Selve byen er dessuten overraskende ordentlig og blant Etiopias triveligste.

Steler i Aksum

Mest fascinerende er imidlertid kapellet til Vår Frue Maria av Zion kirken. Ikke på grunn av utseendet, for utenfra ser kapellet slett ikke noe ekstraordinært ut. Derimot er det berømt fordi Paktens ark angivelig befinner seg på innsiden. Paktens ark er et skrin som sies å inneholde steintavlene Moses fikk fra Gud. Arken skal ha endt opp i Etiopia etter at Keiser Menelik stjal den fra sin far Kong Salomo under et besøk i Israel. Turister kan imidlertid glemme å verifisere disse påstandene. Bare en eneste prest har adgang til kapellet og gretne vakter sørger for å holde vestlige besøkende på god avstand fra piggtrådgjerdet utenfor.

I dette kapellet befinner Paktens ark seg i følge etiopierne

I Gheraltaregionen sørøst for Aksum finnes de såkalte Tigray-steinkirkene. I motsetning til de lett tilgjengelige steinkirkene i Lalibela, så er disse typisk hogget ut langt oppe i fjellsiden. I noen tilfeller må man derfor klatre barbent opp fjellsiden (ikke helt ufarlig) for å ta kirkene i nærmere øyensyn. Selv om de arkitektonisk sett er mindre imponerende enn kirkene i Lalibela, så synes mange at det spesielle landskapet og den vanskelige tilgjengeligheten gjør besøket til en større opplevelse. Tigray-steinkirkene er imidlertid definitivt ikke noe man bør prøve seg på uten guide.

Geladaer i Simienfjellene

Danakilørkenen er offisielt verdens varmeste sted og inneholder et veldig spesielt landskap med vulkaner, glødende lava og saltsjøer. Utrolig nok er faktisk området bebodd av det nomadiske Afar-folket. Danakil kan bare besøkes med guide og de fleste besøker på en gruppetur med utgangspunkt i byen Mekele. Fra Aksum kan et besøk i Tigray-steinkirkene ofte inkluderes i en tur til Danakilørkenen.  

Flodhest i Blå Nilen

Utenfor “Northern circuit” er det først og fremst byen Harar i nærheten av Somaliland og Omo-dalen i sør som mottar turister. Harar står på Unescos verdensarvliste og er en viktig historisk by i islam. Gamlebyen er omgitt av en bymur og full av trange labyrintaktige smug og et fargerikt folkeliv. På kvelden har man, av en eller annen grunn, en tradisjon med mating av ville hyener(!) rett utenfor bymuren.

Lalibelas steinkirker er i aktiv bruk

Hovedattraksjonen i Omo-dalen er det store antall primitive stammer, hver med forskjellige kultur og egne tradisjoner for lemlesting av kroppen sin. Meningene er delte om hvor stor opplevelse Omo-dalen er (jeg har ikke besøkt den personlig). Noen turister hevder at stammene var høydepunktet i Etiopia, mens andre beskriver det som et stort freakshow med folk som kler seg ut for turister og maser og gnåler om penger.  

Transport

Etiopia er mye større i utstrekning enn mange innbiller seg og å komme seg rundt i landet er ikke nødvendigvis helt trivielt. Tradisjonelt har landets veier vært helt elendige, men det siste tiåret har kineserne kommet inn og hevet kvaliteten betydelig flere steder. Perfekt er infrastrukturen fremdeles ikke, men den vil nok bare bli enda bedre med tiden. Oppgraderingen av veistandarden gjør at buss nå er et reelt alternativ på enkelte strekninger, men de store avstandene fører allikevel til at mye tid da vil gå bort i ren transport. For eksempel tar bussturen mellom Addis Abeba og Aksum tre dager (bussene kjører ikke om natten), mens reisen kan unnagjøres på halvannen time med fly. For turister med begrenset tid så er fly derfor ofte det mest praktiske fremkomstmidlet i Etiopia.

Innenriksfly i Etiopia – det raskeste fremkomstmidlet

På innenriksflygninger er statlige Ethiopian Airlines eneste alternativ. Disse har imidlertid nye fly av høy kvalitet så man trenger ikke bekymre seg for sikkerheten. Flyprisene innenlands er konstante så billetter kan bestilles kort tid i forveien uten at det blir noe dyrere. Eneste potensielle problem med sene bestillinger er at avgangene kan være utsolgt. Innenriksflyene er små propellfly (2+2 rader) så det er ikke allverdens tilgjengelige seter, men som regel går det greit. Det er ekstremt viktig å merke seg at turister som ankommer Etiopia med Ethiopian Airlines er automatisk kvalifiserte til en betydelig rabatt (40-60%, jeg så ikke noe tydelig system) på flybilletter innenlands. Med denne rabatten blir billettprisene ganske rimelige, sånn omtrent 400 kroner for Addis Abeba – Bahir Dar og 300 kroner for Gonder – Lalibela.

Buss er også et alternativ

Ved kjøp av flybilletter under oppholdet i Etiopia, så trenger man en utskrift av flybilletten til Etiopia (eventuelt ta vare på boardingkortet eller huske billettnummeret sitt) for å få rabatten. Billetter kan kjøpes hos lokale reisebyråer eller på kontorene til Ethiopian Airlines (enten på flyplassen eller inne i den aktuelle byen). Rabattene er også tilgjengelige ved kjøp på nettet, men da må man bestille direkte fra Ethiopian Airlines og ikke fra et nettreisebyrå. Under bestillingsprosessen spørres det om man er kvalifisert til rabatt og så kontrolleres det ved innsjekking på flyplassen om man snakket sant.

Palass i Gonder

Bortsett fra i Addis Abeba er flyplassene så små at det holder å møte opp en times tid før avgang (men ikke klag til meg hvis du mister flyet!). Etiopiske flyplasser har forøvrig to sikkerhetskontroller, en for å komme inn på terminalen og deretter en “normal” etter innsjekking. I motsetning til i vestlige land, så har ikke innenriksflyvninger i Etiopia noen begrensninger på hvor mye flytende man kan medbringe.

Dyremarked i Lalibela

Dersom man ønsker å reise rundt med buss, så er det to private selskaper som ofte anbefales: Sky Bus og Selam Bus. Jeg har ingen personlig erfaring med disse, men de sies å benytte nye busser av høy standard. Et potensielt problem skal være at avgangene ofte blir utsolgt, slik at man bør kjøpe billett flere dager i forveien (dessverre ikke mulig å bestille på nettet). Da kan man nesten like godt ta fly. Den eneste strekningen hvor det åpenbart er mest praktisk for turister å ta (mini)buss er mellom Bahir Dar og Gonder. Turen tar nemlig bare tre timer på den nye kinesiskbygde veien og det er så hyppige avganger at forhåndsbestilling er unødvendig.

Gatemarked i Addis Abeba

Etiopiske tog har tidligere ikke vært aktuelle alternativer for turister, men nylig har Kina bygget en helt ny jernbanelinje mellom Addis Abeba og Djibouti, via Dire Dawa (Etiopias nest største by). Turister som følger Northern Circuit får ingen bruk for denne, men den kan være nyttig for reiser til Djibouti eller Harar (i nærheten av Dire Dawa). Toglinjen stod ferdig i 2016 men normal passasjertrafikk begynte ikke før i januar 2018. Nå går det imidlertid tog annenhver dag. (Forøvrig må billetten forhåndsbestilles minst 24 timer i forveien ved reiser helt frem til Djibouti.) Etter oppstart har toglinjen dessverre vært plaget av store forsinkelser på grunn av kameloverkjørsler. Kameleiere plasserer nemlig kamelene sine med vilje på togsporet, da de i etterkant har rett til dobbel markedsverdi i erstatning!

Reiserute

Mange turister deltar på en gruppetur eller leier sin egen guide under hele oppholdet i Etiopia. Dermed er all transport og logistikk ordnet på forhånd og det er lettere å få med seg mye på relativt kort tid. Ulempen er at slike opplegg rett og slett er svindyre. For turister med begrenset budsjett er det imidlertid fullt mulig å reise rundt i Etiopia på egen hånd til en rimelig pris. Men selv da blir man nødt til å bestille kortere/lengre turer og guider i enkelte tilfeller (for eksempel til Simienfjellene, Danakilørkenen og stammene i Omo-dalen).

Også Lalibela har flott turlandskap

Reisemålene på Northern circuit kan besøkes i hvilken rekkefølge som helst dersom man hovedsaklig reiser rundt med fly. Under skisserer jeg et mulig opplegg for å gi et inntrykk av hvor mye tid som trengs på en rundtur. Dette opplegget er ikke nødvendigvis optimalt for alle reisende, men burde gi et inntrykk av mulighetene som finnes.

Hele Northern Circuit på kortest mulig tid

Dag 1: Ankomst Addis Abeba på morgenen. Sightseeing.
Dag 2: Sightseeing Addis Abeba
Dag 3: Tidlig fly til Bahir Dar. Sightseeing Blå Nilen fallene.
Dag 4: Sightseeing Tanasjøen og Bahir Dar.
Dag 5: Minibuss til Gonder. Sightseeing. Ordne tur til Simienfjellene.
Dag 6-8: Turgåing Simienfjellene. Retur til Gonder siste dag.
Dag 9: Fly til Lalibela. Sightseeing.
Dag 10-11: Sightseeing Lalibela + dagstur i fjellet til Hudat Lodge.
Dag 12: Fly til Aksum. Sightseeing. Ordne tur til Danakilørkenen.
Dag 13: Transport til Mekele med stopp i Tigraykirkene.
Dag 14-16: Tur til Danakilørkenen. Retur til Mekele siste kveld.
Dag 17: Fly Addis Abeba.

Dette programmet er svært hektisk og mange vil føle behov for å legge til et par hviledager for at turen ikke skal bli så heseblesende. Oppholdet kan dessuten utvides på en naturlig måte ved å forlenge turene til Simienfjellene og Danakilørkenen, for eksempel med en ekstra dag på hvert sted. Vær oppmerksom på at med landtransport i stedet for innenriksfly, så vil programmet ta omtrent en uke ekstra å gjennomføre.

Språk

Etiopias etniske mangfold betyr at det finnes minst 80 forskjellige språk i landet. På Northern circuit vil man stort sett komme i kontakt med folk som snakker amharisk, det vanligste første- eller andrespråket i landet. For norske turister er språket fullstendig uforståelig, men det er interessant å legge merke til at det tilhører en annen språkgruppe og høres helt annerledes ut enn typiske bantu-språk som swahili, zulu etc.

Soloppgang i Simienfjellene

Selv om det finnes mange forskjellige språk i Etiopia, så skrives mange av dem med det 3000 år gamle etiopiske alfabetet (Geez-skrift) (egentlig et abugida), et av verdens eldste. Karakterene ser mest ut som kråketær, men det ligger et system bak som ikke er altfor komplisert. For turister er det fullt mulig å lære seg å lese Geez-skrift innen rimelig tid, men i praksis fører dette til minimal gevinst. Man vil uansett ikke kunne snakke språket og de fleste man har behov for å kommunisere med vil kunne uttrykke seg brukbart på engelsk.

Sikkerhet

Etiopia er blant de tryggeste landene i Afrika når det gjelder personlig sikkerhet, i hvert fall langs Northern Circuit. Det finnes en viss risiko for tyveri, men sjansen for å bli utsatt for voldelige ran eller brutale overfall er liten. Det skal sies at lureri og emosjonell utpressing er store irritasjonsmomenter, men dette er strengt tatt ikke direkte farlig. Som i de fleste land så er trafikken det absolutt største faremomentet. Selv om unntakstilstanden nylig ble opphevet, så kan det være lurt å følge med på nyhetene angående eventuell politisk uro, spesielt dersom man har tenkt seg til ustabile områder nær grensene mot Somalia og Sør-Sudan (få turister har imidlertid behov for å reise dit). Etiopia er forøvrig fullt av irriterende sikkerhetskontroller. Både hoteller og kjøpesentere i Addis Abeba har ofte metalldetektorer ved inngangen. Man får håpe at den forbedrede politiske situasjonen under den nye statsministeren vil lede til en slutt på dette.

Prisnivå og valuta

Valutaen i Etiopia er etiopiske birr. De fleste hoteller og turoperatører tar imidlertid gjerne betaling i amerikanske dollar og kanskje også euro. Etiopia har et greit utvalg av minibanker og alle jeg prøvde fungerte uten problemer. Merk at største seddelvalør er på bare 100 birr (ca. 30 kroner), hvilket betyr at man får meget tykke seddelbunker ved uttak av store beløp.

Ny katedral i Aksum

Et irritasjonsmoment er at veksling av etiopiske birr tilbake til vestlig valuta er nesten umulig. Besøkende bør derfor beregne forbruket sitt grundig for å ikke bli sittende igjen med stort overskudd av birr ved hjemreise. I tillegg er det visstnok ulovlig(!) å ta med seg mer enn 200 birr ut av Etiopia. Rasjonelle mennesker skulle dermed forvente gode muligheter for å veksle birr til utenlandsk valuta på flyplassen i Addis Abeba. Men vekslingskontoret der vil utelukkende veksle utenlandsk valuta til birr og ikke omvendt(!). Heller ikke kan man bruke opp sine etiopiske birr i flyplassens taxfree-butikker, da disse kun aksepterer betaling i amerikanske dollar! Idioti som dette er egnet til å betydelig begrense en eventuell optimisme for Etiopias fremtid, men forhåpentligvis kan den nye statsministeren ordne opp etter hvert.

Deler av Addis Abeba har et slumaktig utseende

Prisnivået i Etiopia er ganske lavt på varer og tjenester som også etterspørres av lokalbefolkningen. Et greit måltid mat på en gjennomsnittlig restaurant trenger ikke koste mer enn 20-30 kroner. Adekvate hotellrom får man for 100-200 kroner, og enda billigere dersom man har beskjedne krav til komfort. (Turister som ønsker skikkelig luksus kan også betale betydelig mer.)

Meskel Square – Sentrum av Addis Abeba

Derimot er prisnivået uforholdsmessig høyt på tjenester som bare etterspørres av turister. I hvert fall i utgangspunktet, for prisene er ganske fleksible. Potensielle guider har ingen skrupler med å kreve 50$ for guiding inne på et museum, hvor man overhodet ikke har behov for noen guide. Heldigvis er prisene ganske fleksible og prisnivået synker fort dersom man ikke viser interesse. Innimellom kan man derfor ende opp med å betale en grei pris for tjenester man faktisk har nytte av, mens andre ganger er guidene bare en dyr irritasjon.

Blå Nilen

Prisen på organiserte turer til Simienfjellene og Danakilørkenen har tilsvarende fleksibilitet. Ved å søke på nettet vil man finne veldig mange turoperatører med profesjonelle nettsider. Imidlertid inneholder disse nesten aldri priser for oppleggene som tilbys og man må kontakte selskapet for å få et prisoverslag. Dessverre er det aller dyreste man kan gjøre å bestille alt på forhånd. I verste fall må man betale 500$ for en 3-dagers tur i Simienfjellene, mens ved å slenge seg på en tur i siste liten kan man (med litt flaks) slippe unna med 150$ for nøyaktig samme opplegg.

Lokalbefolkning

På nettdiskusjoner vil man finne uvanlig stor uenighet om Etiopia som reisemål. Noen hevder at alt er helt fantastisk, at de lokale innbyggerne er kjempesnille og at det ikke er noe problem med noenting som helst. Andre påstår derimot at Etiopia er verdens mest slitsomme land å reise i og at innbyggerne er gjennomgående uærlige og plagsomme. Begge synspunktene kan nok ha noe for seg og opplevelsen avhenger trolig i stor grad av hvor man er og hvordan man reiser. Det er ikke uvanlig å føle at Etiopia var veldig interessant å besøke, men samtidig være veldig glad for å kunne reise hjem.

Passasje mellom steinkirkene i Lalibela

Lalibela står i en særstilling som Etiopias absolutt mest slitsomme sted. Turister som viser seg på gaten vil umiddelbart oppleve et mas og gnål uten like. “Hello, money” og en utstrakt hånd er standardhilsenen til samtlige lokale barn og ungdommer i byen. I resten av landet er situasjonen betydelig bedre og turister får i større grad anledning til å gå rundt i fred. Man får riktignok en del nysgjerrige blikk, og noen henvendelser, men ikke kontinuerlig mas og gnål.

St. George Beer, Etiopias mest populære øl

I Etiopia kan turister dessverre være så godt som sikre på at alle som “tilfeldig” tar kontakt på gaten har bakenforliggende motiver. Ofte ønsker de å selge tjenester, for eksempel privat guiding eller organiserte turer. I Bahir Dar er det mange folk som arrangerer båtturer og i Gonder vil man bli tilbudt turer til Simienfjellene. Mer irriterende er folkene som driver med rent lureri og emosjonell utpressing. I utgangspunktet hevder disse å ville “praktisere engelsken sin”, eller vise turisten rundt gratis, men det ender alltid med at vedkommende hevder å være fattig student som trenger kjempemye penger til å kjøpe lærebøker (eller lignende tåredryppende historier).

Mat og drikke

Maten i Etiopia er ganske forskjellig fra resten av Afrika. Hovedingrediensen er injera, en smakløs tykk “lefse” som lages av teffmel. Under et tradisjonelt etiopisk måltid spiser man med hendene ved å rive løs et stykke injera og bruke dette til å plukke opp forskjellige stuinger/sauser. Stuingene kan være både kjøtt- og grønnsaksbaserte. Maten er slett ikke verst dersom stuingene er gode. Et problem er imidlertid at etiopisk kjøtt nesten bestandig er fryktelig seigt. Personlig kan jeg ikke huske å ha smakt et eneste kjøttstykke av akseptabel kvalitet i hele landet, men jeg kan jo ha vært fryktelig uheldig. En annen mulig forklaring er at etiopierne faktisk liker seigt kjøtt.  

Etiopisk rett med injera og ufattelig seigt kjøtt

Etiopia har stort utvalg av vegetariske retter så vegetarianere vil helt sikkert trives godt i landet. (Gitt at kjøttet generelt er dårlig, så vil mange kjøttspisere trolig også legge over til en vegetarisk diett under oppholdet sitt.) Av religiøse grunner er dessuten alle onsdager og fredager såkalte fastedager i Etiopia. Men “faste” betyr ikke her å avstå helt fra å spise, men derimot at man unngår alle slags dyreprodukter, altså en rent vegansk diett. Restaurantenes menyer har derfor alltid “fasting” og “non-fasting” seksjoner. (Turister trenger ikke bry seg og kan gjerne spise kjøttmat på fastedagene).

Tradisjonell etiopisk mat

En litt uvanlig etiopisk rett er Kita Firfir (Chebchebsa) siden den spises med bestikk. Den serveres typisk til frokost og er essensielt flatbrød som er stekt i en smør- og krydderblanding. Sluttresultatet er uansett overraskende smakfullt. Hvis man blir lei av tradisjonell etiopisk mat, så har stort sett alle restauranter spaghetti og ofte annen pasta på menyen.  

Etiopisk frokost

Etiopia er kaffens hjemland selv om kaffe nå dyrkes over store deler av verden. Kaffe er en svært viktig eksportindustri og en viktig del av Etiopias kultur. Kaffeseremonier vil man komme over mange steder, og alle restauranter med respekt for seg selv har en kvinne som kontinuerlig rister kaffebønner i en panne og gjerne kommer rundt med resultatet for at gjestene skal lukte på bønnene før måltidet. En annen etiopisk spesialitet er Tej, en vin laget av honning.

Etiopiske særegenheter og andre ting verd å merke seg

Etiopia har sin egen spesielle tidsregning som skiller seg fra alle andre land. I den etiopisk kalenderen har året 12 måneder av 30 dager pluss en trettende måned som enten har 5 eller 6 dager. Den 11. september 2018 (vestlig kalender) er det etiopisk nyttår og Etiopia vil da gå over i 2011. Vestlige turister vil imidlertid ikke merke noe spesielt til den etiopiske kalenderen, unntatt dersom besøket skjer under nyttårsfeiringen.

Etiopias tidsregning ligger noen år bak

Etiopia har også sin egen måte å angi tidspunkter på. Det er riktignok 24 timer i døgnet, men klokken starter på null når den er 0600 vestlig tid. Siden dagslengden er relativt lik hele året i Etiopia virker det slett ikke ulogisk at klokken nullstilles omtrent ved soloppgang (altså når dagen begynner). I land som Norge, hvor dagslengden varierer sterkt med årstiden, er det derimot mer fornuftig å resette klokken når solen står høyest på himmelen, siden dette skjer til samme tid hele året. Den særegne etiopiske tiden kan høres forvirrende ut, men skaper minimalt med problemer for turister. Alle som snakker med vestlige vil benytte vestlig tidsangivelse og det samme gjelder for flyavgangene, selv innenriks. Ved busstransport bør man imidlertid passe på for å unngå misforståelser. Bussbilletter vil angi avgangstiden som 2230 dersom bussen går 0430 på morgenen (vestlig tid).

Det er ikke bare i Asia man har Tuk-tuk.

I mange land (særlig utenfor Vesten) er det relativt vanlig at folk ikke danner køer når de venter på en eller annen tjeneste, men at hele prosessen blir en “alles kamp mot alle” hvor gjerne den frekkeste og mest ufine får tilgang til tjenesten først. Slik er det ikke i Etiopia. Innbyggerne skal virkelig ha ros for helt automatisk å stille seg i velordnede køer. Dette er særlig tydelig i Addis Abeba hvor man ofte vil se køer på flere hundre meter av folk som venter på kollektivtransport. Dessverre virket de ennå ikke å ha skjønt konseptet med å slippe passasjerer av trikken før man går på, men dette kommer forhåpentligvis etter hvert.

Etiopierne er flinke til å danne velordnede køer

Internett er fryktelig ustabilt i hele Etiopia. Typisk kan forbindelsen virke fint i noen minutter for deretter å falle helt ut en liten stund, for deretter å komme tilbake igjen, og så videre. Forhåpentligvis er dette noe som kommer til å bedre seg etter hvert. Turister vil imidlertid klare seg helt greit så lenge de ikke har ekstreme behov som å streame Netflix i 4K. Selv om det kan ta litt tid, så er det normalt kapasitet nok til å laste opp selfier til Facebook, Instagram og Snapchat. Etiopia er ellers kjent for sterk sensur av internett, men jeg la ikke merke til noen spesielle blokkeringer (dog nettet var for ustabilt til at jeg orket å gjøre omfattende undersøkelser). VPN så forøvrig ut til å fungere fint, slik at eventuell sensur lett kan omgås. 

Meskelblomsten er Etiopias nasjonalblomst. Dersom man besøker etter regntiden er landet fullt av dem.

Et irritasjonsmoment i Etiopia er at, bortsett fra i deler av Addis Abeba, så er det nesten alltid umulig å få tak i kald drikke. Butikkene er nemlig vanligvis nokså provisoriske “hull i veggen” boder, helt uten noen form for kjøleskap. Merkelig nok spør de forresten ofte på restaurantene om man ønsker drikken kald eller varm. Jeg ikke kan se for meg at noen faktisk foretrekker en varm flaske cola eller vann, men i Etiopia har man altså muligheten.

Beste tid å reise

Etiopia ligger nær ekvator og temperaturen varierer derfor relativt lite med årstiden. Med unntak av Danakilørkenen, hvor det alltid er ekstremt varmt, så ligger alt på Northern Circuit så høyt over havet at dagtemperaturene blir moderate. For eksempel I Addis Abeba kan man forvente maksimaltemperatur på 20-25 grader og i Bahir Dar 25-30 grader. På kvelden blir det betydelig kjøligere og man har sjelden bruk for aircondition. I Simienfjellene kan temperaturen falle under null grader på natten.

Grønt og fint i Simienfjellene i oktober

Regntiden er omtrent fra juni til september, litt tidligere helt sør i landet. Særlig i juli og august så regner det nesten hver dag, mens resten av året kommer det knapt regn i det hele tatt. Mange land (for eksempel i Sørøst-Asia) kan fint besøkes i regntiden, men jeg har ikke erfaringer fra Etiopia i denne perioden, så jeg tør ikke påstå at det er like uproblematisk. Mitt eget besøk var i oktober og denne måneden kan definitivt anbefales. Jeg opplevde ikke en dråpe regn og overalt var det utrolig grønt og frodig etter regntiden. Ved besøk senere på året så blir landskapet mye gulere på grunn av tørke. Høysesongen for turisme er fra september til januar, men store turistmengder er overhodet ikke noe problem i Etiopia.

Visum

Nordmenn trenger visum for å besøke Etiopia, men dersom man flyr inn til Addis Abeba får man visum (50$, 1 måneds varighet) ved ankomst, en ganske enkel prosess. Det er også mulig å bestille elektronisk visum på forhånd. Dersom man ankommer Etiopia over land så må man ha skaffet visum på forhånd (elektronisk visum er ikke gyldig).

Malaria

Risikoen for å få malaria ved reiser langs Northern Circuit er minimal, så man trenger normalt ikke malariatabletter.

Overnatting

Etiopia har et greit utvalg av hoteller i alle prisklasser langs Northern Circuit. Dessverre er etiopierne ukjente med konseptet “vedlikehold”, med det resultat at ganske mye på hotellene ikke virker, selv på nye og finere hoteller. På forskjellige nettforum har turister klaget over at hoteller ikke overholder avtalen etter bestillinger via bookingsider på nettet, men jeg opplevde ingen problemer av denne typen. Sjekk priser og tilgjengelighet på Booking.com.

Reise til Etiopia

Flyforbindelsene mellom Norge og Etiopia er forbausende bra, for utrolig nok har Ethiopian Airlines direktefly fra Oslo til Addis Abeba!  Vel, ikke helt direkte, for flyet gjør et stopp i Stockholm for å ta opp passasjerer, mens reisende fra Oslo venter ombord. Mitt inntrykk var forøvrig at 90% av passasjerene kom på i Stockholm. Flyene er helt nye Dreamlinere, så komforten er så god som man får ombord i et fly. Til tross for de gode forbindelsene, så er det ikke gitt at Ethiopian Airlines har de billigste billettene. Ofte ligger prisene deres på 5-6000 kr tur/retur, men av og til kjører de kampanjer med priser ned i 3500 kr. Søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester etter de billigste flybillettene og beste forbindelsene. Husk å regne inn eventuelle besparelser på innenriksflyvninger som man er kvalifisert til ved å ankomme Etiopia med Ethiopian Airlines.

Ring of Kerry er navnet på en turistvei rundt Iveragh-halvøya i County Kerry i sørvestlige Irland. Hele rundturen er 179 kilometer lang og passerer gjennom mye av Irlands aller flotteste natur. I tillegg til spektakulære landskap med fjell, innsjøer, dramatisk kyst og forblåste øyer finnes det rikt dyreliv, koselige landsbyer, gamle slott, klostere og 4000 år gamle steinsirkler langs ruten.

Langs Ring of Kerry

Naturlig nok har Ring of Kerry blitt en av Irlands mest populære attraksjoner. Halvøya kan oppleves på mange forskjellige måter, alt etter egne interesser. Det er fullt mulig å få med seg høydepunktene med bil og buss i løpet av en dag, men det går også an å tilbringe ukesvis på Iveragh og utforske området i detalj, gjerne til fots eller med sykkel.

Lough Leane utenfor Killarney

Turistbyen Killarney ved innsjøen Lough Leane er det mest naturlige utgangspunktet for en tur langs Ring of Kerry. Etter hovedstaden Dublin er Killarney faktisk den irske byen med flest hoteller. Selv om turisme åpenbart er hovednæringen og byen ganske kommersialisert, så er Killarney allikevel et trivelig sted å oppholde seg. Byen ligger i flotte omgivelser ved innsjøen Lough Leane og har dessuten et par historiske severdigheter som Ross Castle og Muckross House.

Ikke ulikt norske høyfjell enkelte steder

Fra Killarney kan man følge Ring of Kerry enten sørover (med klokken) eller nordover (mot klokken). Ved å ta veien sørover kommer man snart til Killarney National Park, som landskapsmessig er et av høydepunktene langs Ring of Kerry. Innledningsvis fra Killarney er sikten begrenset av eiketrær, men etter hvert som veien bukter seg marginalt oppover i høyden endrer naturen karakter. Landskapet minner nå om norsk høyfjell, bart og steinete med avrundede fjellformer og innsjøer. Her finnes mange av Ring of Kerrys aller beste utsiktspunkter langs, blant annet ved Lady’s View og Moll’s Gap. Nasjonalparken har også et rikt dyre- og fugleliv, blant annet en betydelig populasjon av forskjellige typer hjort, men det er lite sannsynlig at man får se disse fra bilvinduet.

Ingenting i veien med utsikten langs Ring of Kerry

Ved Moll’s Gap må man forøvrig ta sitt første veivalg. Den offisielle Ring of Kerry (N70) fortsetter ned av fjellet til byen Kenmare innerst i Kenmare Bay. Veien følger deretter stort sett kysten vestover ut på halvøya, men utsikten er stort sett blokkert av tett vegetasjon. Jeg anbefaler heller å ta “snarveien” R568 som holder seg i det åpne fjellandskapet helt frem til veiene møtes i landsbyen Sneem. En tredje mulighet er å ta av fra R568 og kjøre nordover gjennom det smale fjellpasset Gap of Dunloe. Dette anbefales imidlertid ikke i høysesongen da veien er ekstremt smal med sterkt begrensede muligheter for å passere motgående trafikk. Denne ruten divergerer dessuten voldsomt fra selve Ring of Kerry.

N70 er som regel smal og svingete

Sneem er en trivelig landsby hvor det passer fint å ta en liten pause fra kjøringen, men den kan også brukes som base under lengre opphold på Iveragh. Landsbyen har et par puber og spisesteder og faktisk et par mindre attraksjoner, inkludert en skulpturpark og noen pyramider (av nyere dato!).

Sneem er en fin landsby for å ta en liten pause

Veien fortsetter nå innenlands et lite stykke inntil den svinger tilbake mot kysten litt før minilandsbyen Castlecove. Den videre kyststrekningen er en av de flotteste på Ring of Kerry, med en rekke idylliske strender og utsikt over sundet mot Beara-halvøya. Dessverre er vannet i Atlanterhavet for kaldt til å gi den helt store “Sydenfølelsen”, men det er uansett flere steder det er mulig å legge seg til over noen dager. Fra Castlecove kan man også ta en avstikker inn i landet for å se på det ringformede 2500 år gamle Staigue Stone Fort.

Mange slottsruiner på Iveragh

Herfra begynner N70 å svinge svakt nordover og bukter seg såvidt oppover i høyden. Ved landsbyen Caherdaniel er det noen fine utsiktspunkter over Derrynane Bay og de to litt større øyene Deenish og Scariff. Herfra arrangeres båtturer for å utforske kysten og øyene, samt observere hvaler, delfiner og sjøfugler. Historisk interesserte kan dessuten besøke Derrynane house, hjemmet til Daniel O’Connell, en irsk aktivist og politiker, kjent som “The Liberator”.

Fine strender finnes også langs Ring of Kerry

Veien fortsetter over Beenarourke-passet, hvor det er obligatorisk med et stopp på utsiktspunktet. Herfra er det utsikt i begge retninger og for første gang ser man nordover mot Ballinskelligs-bukta. Ring of Kerry fortsetter nordover, men runden kan utvides ved ut å svinge vestover etter å ha passert landsbyen Waterville. Da kommer man inn på Skellig Ring som fortsetter via landsbyen Portmagee og Valentia Island før den slutter seg til Ring of Kerry igjen.

Utsikt mot øyene Deenish og Scariff

Hovedmotivasjonen for turister langs Skellig Ring er ofte å besøke Skellig Islands, to små og steinete øyer, litt over en mil fra kysten. Øyene er kjent for sine store bestander av sjøfugler (havsule og lunde) og for ruinene av Skellig Michael, et gammelt kloster på Unescos verdensarvliste. For at fuglene ikke skal forstyrres unødig, har myndighetene begrenset antall daglige besøkende til øyene. Operatører fra Portmagee arrangerer båtturer i perioden mai-oktober, men begrensningene gjør at man bør forhåndsbestille på nett, i hvert fall i høysesongen. (Det arrangeres også rene båtturer rundt øyene uten landgang hvor det er lettere å få plass.)

Ballinskelligsbukta

Tilbake på Ring of Kerry kommer man til Cahersiveen, en liten by som kan brukes som som base for å utforske området over lengre tid. Dette er faktisk den største bosetningen på Iveragh halvøya, så her finnes alle slags fasiliteter. Herfra er det dessuten fine turmuligheter og man kan besøke slottsruinen Ballycarbery castle og Cahergall Stone fort, som ligger rett i nærheten.

Ingen mangel på utsiktspunkter

Videre fra Cahersiveen blir landskapet litt mindre spektakulært før veien kommer ut til nordkysten av halvøya. Her går det bratt nedover mot sjøen og det er fin utsikt mot Dingle halvøya rett i nord. Underveis passerer man Gleensk-viadukten som stammer fra jernbanen som en gang gikk ut på Iveragh, helt til Valentia Harbour. Toglinjen ble nedlagt i 1960 og det er nå mulig å gå tur eller sykle langs deler av sporet. Det finnes planer om å oppgradere hele toglinjen til turvei, men foreløpig er enkelte deler i dårlig stand. Den nedlagte jernbanen treffer man også på i byen Killorglin, hvor det er laget en “Railway Bridge walk” over elven.

Utsikt over sjøen

Ring of Kerry har utmerket turistinfrastruktur uten at halvøya er blitt overkjørt av turister og altfor kommersialisert. Uansett hvordan man ønsker å utforske Iveragh finnes det derfor mange muligheter. Mange tar turen på egen hånd med leiebil, men runden kan også gjøres på guidet busstur med stopp underveis, til fots eller med sykkel. I Killarney er det lett å bestille en dagstur rundt halvøya med buss fra rundt 25 euro.

Nydelig landskap overalt

Med egen bil har man stor fleksibilitet og kan stoppe når som helst for å utforske området så lenge man vil. Merk imidlertid at veien generelt er veldig smal og svingete, så det er ikke akkurat noen fornøyelse å være sjåfør. Til gjengjeld er det heldigvis relativt lite trafikk. Under planleggingen bør man ikke stole på Google Maps som estimerer hele rundturen til å ta 3 ½ time. I praksis kommer man til å stoppe så ofte at man må regne med å bruke hele dagen.  Det kan også være verd å merke seg at alle turistbusser gjennomfører runden mot klokka, så det kan være lurt å kjøre motsatt retning (slik som beskrevet i denne artikkelen). Da risikerer man ikke å bli liggende lenge bak en buss uten mulighet til å kjøre forbi.

Kysten på nordsiden av halvøya

Turgåere har mange muligheter. Det er mange steder man kan bruke som utgangspunkt for spaserturer. For de aller sprekeste kan man gå langs turstien Kerry Way på ca 200 km rundt hele halvøya. For å slippe å bry seg med praktiske detaljer er det mulig å bestille en “selvguided tur”, hvor man går på egen hånd, men all overnatting er bestilt og bagasjen blir transportert.

Ingen mangel på koselige cafeer

For turister som vil kjøre hele runden på en dag, eller delta på en guidet busstur, så er Killarney det mest naturlige stedet å oppholde seg. For å komme dit er det mest naturlig for nordmenn å fly til Dublin og ta buss eller bil videre derfra. Kjøretiden fra Dublin er på ca 4-5 timer hvis man tar den raskeste veien.

Polen har blitt et populært feriemål for norske turister. Det skyldes nok både at landet har   severdigheter og attraksjoner for enhver smak, og at det er lett og billig å komme seg dit fra Norge. Polen egner seg utmerket for både korte og lange ferieturer, enten det er storbyweekender eller lengre reiser rundt i landet. I denne reiseguiden gir jeg noen reisetips for turister og ser på ting å gjøre under ferien i Polen.  

Flott landskap langs elven San i Sørøst-Polen

Mange land har hatt en turbulent historie, men Polen har definitivt opplevd flere opp- og nedturer enn de fleste. Fra å være et stort og mektig rike, har landet forsvunnet helt to ganger, men hver gang klart å gjenoppstå på nytt. (Se her hvordan Polens landegrenser har forandret seg gjennom tidene). Storhetstiden må sies å være fra slutten av 1300-tallet og nesten fem hundre år fremover, hvor var landet en skikkelig stormakt sammen med Litauen, enten formelt eller i en personalunion. På det meste kontrollerte Polen-Litauen et landområde som omfattet det meste av dagens Ukraina og strakte seg helt ned til Svartehavet.

Utsikt over Przemysl, nær grensen til Ukraina

Den første nedturen kom da alt sammen kollapset i 1795 og Polens territorium ble delt mellom Russland, Preussen og Østerrike. Polen gjorde comeback som selvstendig stat etter første verdenskrig, dog mye lenger øst enn i dag og med en betydelig andel etniske tyskere innenfor grensene. Gleden ble kortvarig for Polen forsvant på ny under andre verdenskrig da Tyskland og Sovjetunionen ble enige om å ta hver sin halvpart. Etter krigen ble alle etniske tyskere kastet ut og et Polen i ruiner gjenoppstod med sine nåværende grenser.

Flott utsikt fra borgen i Checiny

Uheldigvis ble det nye Polen påtvunget kommunismen av Sovjetunionen, noe som medførte en bedrøvelig økonomisk utvikling. Etter at revolusjonen i 1989 veltet det kommunistiske styret har Polen gjort det relativt bra økonomisk, men det dårlige utgangspunktet gjør at landet fremdeles har langt igjen til vestlig levestandard. Mange polakker har derfor (midlertidig eller permanent) forlatt hjemlandet for å jobbe i Vest-Europa, inkludert Norge.  Etter valget i 2015 har Polen fått en nokså bakstreversk (populistisk) regjering, som jobber med å rive ned mange av de demokratiske og uavhengige institusjonene som er bygget opp etter 1989. For vanlige turister har imidlertid dette liten betydning (inntil videre).

Polen har en blanding av gamle Sovjetskulpturer og nye glassbygninger

Dagens Polen har i underkant av 40 millioner innbyggere og er dermed både det største og mest folkerike av de østeuropeiske EU-landene. Landet har severdigheter og attraksjoner innenfor de fleste kategorier og for turister er det en rekke ting å se og gjøre, enten man er interessert i natur og friluftsliv eller kultur og historie. Polen ser generelt ganske ordentlig og velstelt ut, særlig etter at sentrale deler av de fleste polske byer har blitt fint oppusset etter 1989.

Det er ingen opplagte reiseruter i Polen siden landet er nokså firkantet og dessuten for stort til at man kan få med seg “alt” uten å bruke veldig lang tid. Under skisseres noen av hovedattraksjonene inndelt i forskjellige kategorier, uavhengig av geografisk plassering. Listen bør først og fremst betraktes som et representativt utvalg av hva det er mulig å oppleve i Polen. Selv om de fleste større attraksjoner nevnes, så finnes det mye annet å se og gjøre. Alle steder som nevnes er markert på kartet over.

Storbyer i Polen

Hovedstaden Warszawa kommer man selvsagt ikke utenom. Den ligger sentralt plassert og er Polens største, mest dynamiske by og landets sentrum for politikk, næringsliv og kultur. Ikke verst for en by som etter andre verdenskrig var fullstendig ødelagt. Etter krigen ble gamlebyen og alle historiske bygninger rekonstruert basert på gamle tegninger og fotografier. Rekonstruksjonen har blitt så vellykket at ingen vil, uten å vite det på forhånd, finne på å tenke at bygningene faktisk er av nyere dato. (Rekonstruksjonen av Warszawa står forøvrig i skarp kontrast til gjenoppbyggingen av Minsk i nabolandet Hviterussland, hvor den nye hovedstaden ble reist uten tanke på hvordan byen hadde sett ut tidligere).

Kulturpalasset i Warszawa

Dagens Warszawa har fått en god arkitektonisk blanding etter at det i den senere tid har blitt bygget en rekke skyskrapere og forretningsbygg. Warszawas mest iøynefallende bygg ble imidlertid reist under kommunistperioden, nemlig det enorme Kulturpalasset, en gave fra Stalin og et eksempel på stalinistisk arkitektur. Byen er ellers full av teatere og andre kulturelle institusjoner. Det finnes også en haug med museer, særlig interessant er de som forteller historien fra andre verdenskrig, samt de polske jødenes historie. Ellers har man Kopernikus-museet og Kopernikus-planetariumet. “Free walking tour” er blitt et bra konsept i byer over hele verden, men Warszawa har bedre utvalg av gratisturer enn de fleste steder. Her tilbys minst 5 forskjellige turer over forskjellig tema (gamle Warszawa, kommunistperioden, andre verdenskrig etc).

Gamlebyen i Warszawa

Det fremste turistmålet i Polen er imidlertid den gamle hovedstaden Krakow, landets nest største by. I motsetning til Warszawa var Krakow så heldig å unngå ødeleggelser under andre verdenskrig. Den regnes som landets kulturhovedstad og vakreste by står på Unescos verdensarvliste. Krakow har arkitektur i mange forskjellige stilarter siden den fikk utvikle seg over lang tid mens forskjellige stilarter var på moten. Den flotte gamlebyen er omringet av et grønt parkbelte, så det er en fornøyelse å spasere rundt i Krakow.

Torget i Krakow (foto av Andrzej Otrebski / Wikimedia Commons)

Som kulturhovedstad er Krakow full av museer, gallerier, konserthaller og teatre. Det er dessuten to interessante dagsturer man kan gjøre fra Krakow: konsentrasjonsleiren Auschwitz og Wieliczka saltgruven. Førstnevnte er den mest beryktede av nazistenes konsentrasjonsleirer, hvor over en million fanger (særlig jøder) endte sine liv. Nå er restene av leiren blitt et slags museum. Triveligere er Wieliczka saltgruven som står på Unescos verdensarvliste. Det er en slags underjordisk by med kirke, skulpturer og dekorasjoner, alt hogget ut av salt. Mikroklimaet der skal angivelig være positivt for folk med luftveisproblemer.

Gamlebyen i Gdansk

Gdansk er Polens sjette største by og ligger ved Østersjøen helt nord i Polen. Den ble ødelagt under andre verdenskrig (som faktisk startet der), men er senere rekonstruert til sin fordums storhet. Gjenoppbyggingen har blitt svært vellykket og gamlebyen er nå en av de flotteste i Polen. Gdansk er ellers stedet for å lære mer om andre verdenskrig, med et nytt museum dedikert til krigen, samt at man kan besøke halvøya Westerplatte hvor de første kamphandlingene fant sted. Gdansk er særlig populært feriemål på sommeren på grunn av alle strendene i nærheten av byen. Byen spilte også en viktig rolle i å få fjernet det kommunistiske styret. Her ligger nemlig Lenin skipsverftet hvor den uavhengige fagforeningen Solidaritet under ledelse av Lech Waleza ble stiftet.

Småbyer i Polen

Polen er full av velstelte og pent oppussede småbyer. Enkelte av dem er dessuten historisk viktige, mens andre først og fremst er verd å besøke på grunn av utseendet. Det vil føre for langt å gi en full oversikt, så byene som nevnes her må regnes som et nokså tilfeldig utvalg.

Sandomierz

En av de absolutt flotteste småbyene er Sandomierz som ligger på en høyde ved elven Wisla i sørøstlige Polen. I middelalderen var Sandomierz faktisk en av Polens største og viktigste byer på grunn av sin strategiske plassering i forhold til handelsrutene. Dessverre gikk svenskene(!) til angrep på byen i 1655 og ødela det meste. Heldigvis unnslapp byen skader under andre verdenskrig og i kommunistperioden ble det heller ikke lagt noen forurensende industri her. Nå er Sandomierz i flott stand og det er en fornøyelse å spasere rundt i gamlebyen, besøke noen av de historiske bygningene eller ta en båttur på Wisla.

Katedralhøyden i Frombork

Småbyen Frombork ligger ved bredden av Wislalagunen, helt nord i Polen, rett sør for den russiske Kaliningrad-enklaven. Den er først og fremst kjent på grunn av Nikolaus Kopernikus, som bodde og arbeidet der i en lang periode av sitt liv. Kopernikus var et multitalent som drev med mye forskjellig, men er først og fremst kjent som matematiker og astronom, herunder spesielt for å formulere en modell av solsystemet med solen i sentrum. Hovedattraksjonen i Frombork er Katedralhøyden som nesten er en liten by i seg selv. En beskyttende mur omringer området som blant annet inneholder en stor katedral med graven til Kopernikus, et palass og Kopernikus-tårnet med hans arbeidsværelse, i dag gjort om til museum.

Fredskirken i Swidnica

Swidnica ligger i sørvest, ikke langt fra den tsjekkiske grensen. Også den har et fint oppusset sentrum, men det er to kirker som tar det meste av oppmerksomheten. Den gotiske St. Stanislav og Vaclav kirken er over 100 meter høy. Mest kjent er allikevel den protestantiske Fredskirken fra 1600-tallet som er bygget i tre, helt uten bruk av spiker. Det ble bygget tre slike fredskirker etter trettiårskrigen mellom protestanter og katolikker. I Jawor, rett i nærheten, finnes en lignende kirke, mens den tredje brant ned på 1700-tallet.

Torget i Sanok

Sanok i sørøst er ikke i seg selv så ekstraordinær, selv om den har en fin rådhusplass og et slott fra 1300-tallet (som inneholder historisk museum). Beliggenheten er derimot flott i en bred dal langs elven San (som senere renner ut i Wizla, nær Sandomierz). Dette gjør at Sanok passer utmerket for utendørsaktiviteter som sykling, turgåing og kajakkpadling. Byen har dessuten Polens største og beste folkemuseum. Her kan man trygt sette av flere timer til å spasere rundt blant de gamle bygningene som er samlet inn fra hele Polen. Sanok ligger også bare noen kilometer fra byen Zagorz hvor det finnes en imponerende klosterruin.  

Krigsminner i Polen

Polen har blitt usedvanlig hardt rammet av krig. Særlig andre verdenskrig la nesten hele landet i ruiner. Et viktig historisk sted er halvøya Westerplatte utenfor Gdansk, hvor de aller første  kamphandlingene under andre verdenskrig fant sted. I 1939 var Gdansk hovedsaklig bebodd av tyskere, men hadde allikevel status som “fristad”. Tyskland gikk derfor til angrep for å gjenforene byen med resten av landet. En polsk garnison på Westerplatte gjorde imidlertid overraskende sterk motstand og holdt stand i nesten en uke før de måtte gi tapt for overmakten. I dag er Westerplatte gjort om til parkanlegg med diverse monumenter og et lite museum.

Monument på Westerplatte (Foto av UD Polen / Flickr)

I et tett skogsområde utenfor byen Ketrzyn i nordøst ligger restene av Ulvehiet, Adolf Hitlers hovedkvarter under andre verdenskrig. Det er et stort kompleks med bygninger og bunkere, i relativt dårlig stand siden nazistene prøvde å ødelegge så mye som mulig før de ble drevet vestover av sovjetiske soldater. Allikevel er det et interessant historisk sted å besøke. Man bør også få med seg bunkerkomplekset Mauerwald som ligger rett i nærheten og er i betydelig bedre stand. Her holdt store deler av Tysklands militære ledelse til under krigen. En lykt og myggspray er nyttig når man besøker området.

Ulvehiet – Hitlers bunker under andre verdenskrig

De fleste av nazistenes konsentrasjonsleirer befant seg i Polen. Mest beryktet er Auschwitz , men også i Sobibor, Treblinka og Belzec ble det begått grusomheter som i dag er vanskelig å ta inn over seg. Konsentrasjonsleirene er i dag gjort om til museer, men siden tyskerne prøvde å ødelegge bevismaterialet mot slutten av krigen, så er ikke alle i like god stand. Treblinka består for eksempel hovedsaklig av monumenter og det er lite igjen av den originale leiren. Allikevel er konsentrasjonsleirene interessante steder å besøke.

Inngangen til konsentrasjonsleiren Auschwitz (foto av Logaritmo / Wikimedia Commons)

Ikke alle krigsminner dreier seg om andre verdenskrig. Slaget ved Grunwald (også kalt slaget ved Tannenberg) i 1410 vil man se referanser til mange steder i Polen. Det skal godt gjøres å finne noen utenfor Polen som har hørt om det, men i polsk historie er slaget helt sentralt. Slaget skal faktisk ha vært det aller største i middelalderen og endte med at Polen-Litauen bekjempet den tyske ridderordenen og dermed fikk øket sitt territorium betaktelig. Ved slagmarken i nordlige Polen, sydøst for Gdansk, finner man i dag et stort seiersmonument og et lite museum.

Gamle kulturminner i Polen

Polen har hundrevis av gamle borger, slott og andre kulturminner. Her presenteres bare et nokså begrenset utvalg for å gi inntrykk av hva som finnes.

Slottet i Malbork

Malbork er utvilsomt Polens mest imponerende og kjente slott. Det ble opprinnelig bygget av den tyske ridderordenen (de som tapte slaget ved Grunwald) og er europas største gotiske slott. Denne ordenen kontrollerte faktisk et stort landområde på 1300-tallet og grunnla flere byer. Slottet ser spesielt imponerende ut utenfra. På innsiden er det egentlig relativt tomt, men det er uansett interessant å gå litt rundt.

Borgen i Checiny

Ksiaz ved Walbrzych i sørvestlige Polen er det tredje største slottet i Polen (nummer to er i Krakow). Det har kanskje den beste beliggenheten av alle slottene, på en bakketopp i et kupert og skogkledd landskap. Slottet har blitt utvidet i forskjellige perioder slik at det endelige resultatet er en blanding av forskjellige stilarter. Et annet atmosfærisk slott ligger i landsbyen Checiny, i nærheten av Kielce. Det stammer fra 1200-tallet og ligger nå hovedsaklig i ruiner, men det ser virkelig ut som en skikkelig middelalderfestning der det ligger på en bakketopp ovenfor landsbyen. Fra toppen av tårnet har man virkelig flott panoramautsikt over et stort område.

Religiøse monumenter og bygninger i Polen

Kristendommen står fremdeles sterkt i Polen, til tross for den lange kommunistiske perioden med et eksplisitt ateistisk styre. Mesteparten av befolkningen definerer seg som katolikker. Naturlig nok er det derfor ingen mangel på religiøse byggverk i landet og hver by har selvsagt minst et par katedraler. Her omtaler jeg bare noen av de mer spesielle religiøse konstruksjonene.

Jasna Gora klosteret i Czestochowa (foto av Jerzy Szota / Wikimedia Commons)

Byen Czestochowa, litt nordvest for Krakow, er utvilsomt det mest populære pilegrimsstedet, med flere millioner besøkende hvert eneste år. Her finnes nemlig det berømte ikonet “Den sorte Madonna” i Jasna Gora klosteret. Ikonet anses som en nasjonalhelligdom i Polen, og mange innbiller seg at bildet skal ha helbredende egenskaper (omtrent som i Lourdes i Frankrike) og kunne utrette mirakler. Blant annet skal det ha reddet klosteret da svenskene(!) var nede i Polen på 1600-tallet og myrdet og herjet av hjertens lyst.  

Vang stavkirke står altså i Polen

Prisen for mest særegne kirkebygg i Polen går imidlertid til Vang stavkirke. Ja, helt sant, det ligger en helt ekte norsk stavkirke i Polen! Nærmere bestemt befinner den seg i Karpacz Vang i sørvestlige Polen, ved foten av Sudetene og ikke så langt fra toppen Sniezka. Stavkirken ble bygget i Norge på 1200-tallet, men var planlagt å rives i 1840. Imidlertid ble den reddet av  Kong Friedrich William av Prøysen som overtok kirken, tok den fra hverandre og transporterte den til Polen, hvor den ble bygget opp på nytt. I tillegg til å være en flott kirke er det jo for nordmenn spesielt fascinerende å se en norsk stavkirke i uvante omgivelser.

Verdens største Jesus-statue (foto av Pundit / Wikimedia Commons)

Et langt nyere monument finner vi i den lille byen Swiebodzin i Vest-Polen. Der har man faktisk nylig bygget verdens største statue av Jesus (ja, større enn den i Rio de Janeiro!). Statuen er 52.5 meter høy (inkludert platået og Jesus sin krone) og tok fem år å bygge. Statuen stod ferdig i 2010 og håpet var at den skulle gjøre Swiebodzin til et populært pilegrimssted.

Hodeskallekapellet i Czermna (foto av Merlin / Wikimedia Commons)

Hodeskallekapellet i Czermna er utvilsomt den mest makabre bygningen i Polen. Akkurat som i den mye mer kjente kirken i Kutna Hora i Tsjekkia er innsiden av kapellet dekorert med hodeskaller og knokler fra flere tusen døde mennesker. Levningene stammer hovedsaklig fra vanlige folk som døde under forskjellige kriger eller av pest og andre sykdommer.    

Landskap og natur i Polen

Mye av Polen består av skog og jordbruksland med relativt uniformt og litt kjedelig landskap. Den nordlige delen av landet er helt flatt, men lenger sør finnes noen mindre åser her og der. Helt i landets utkant ligger imidlertid ordentlige fjell. Sudetene danner grensen mot Tsjekkia i sørvest. Grensen går faktisk gjennom toppen Sniezka på 1603 meters høyde, faktisk det høyeste punktet i Tsjekkia. Dette er ikke noen skarp og dramatisk topp, men landskapet er uansett flott og ovenfra har man veldig god utsikt i absolutt alle retninger. Toppen kan bestiges via et stort nettverk av løyper fra mange forskjellige startpunkter (blant annet fra Vang stavkirke!), så her er det mange muligheter for turgåere.

Utsikt nær toppen av Sniezka

Tatrafjellene i sør mot Slovakia har imidlertid den mest dramatiske naturen. Zakopane er det mest vanlige utgangspunktet for å utforske fjellene. Høyeste topp er Rysy på 2503 meter, mens Gerlach på 2655 meter er i Slovakia. Zakopane regnes også som Polens vinterhovedstad på grunn av gode muligheter for å bedrive vintersport (alpint, snowboard, langrenn etc). Det er også godt tilrettelagt for sommeraktiviteter, blant annet med mange turstier og gondolbane opp til toppen Kasprowy Wierch på 1959 meter.

Mange seilbåter i Masuria

Regionen Masuria er en relativt tynt befolket del av Polen, karakterisert av skoger og flere tusen innsjøer. Området er populært for utendørsaktiviteter som svømming, seiling, kajakkpadling og sykling. Det er også mulig å leie båt og ta lengre turer siden mange av sjøene er forbundet med kanaler.

Skinnetransport istedenfor sluser

Av spesiell interesse er Elblag-kanalen på ca 80 km som forbinder Elblag og Ostroda. I dag er kanalen mest for turisme, men opprinnelig var den viktig for å frakte korn og tømmer fra Masuria og ut til kysten. Vannivået varierer imidlertid betydelig langs kanalen, et problem for båttrafikken som vanligvis løses ved bruk av sluser. På Elblag-kanalen har man derimot valgt en ganske unik løsning, nemlig skinnegående(!) vogner som flytter båtene. Det er virkelig fascinerende å se på. I sommermånedene arrangeres dessuten kanalturer med båt, slik at man kan oppleve det selv.

Strand ved Jurata (foto av Diego Delso / Wikimedia Commons)

Med lang kystlinje langs Østersjøen så burde det ikke komme som noen overraskelse at Polen har mange bra strender. Gdansk er allerede nevnt, men i tillegg finnes en rekke andre badebyer langs kysten, for eksempel Jurata, Kolobrzeg eller Debki. Polen har imidlertid ikke rykte som noen stor badedestinasjon, trolig først og fremst fordi vanntemperaturen som regel ikke er noe å skryte av. Det er derfor først og fremst lokalbefolkningen som nyter godt av strendene og det er relativt få utenlandske turister.

Dyreliv og nasjonalparker i Polen

Polen har et rikt fugleliv og spesielt mange storker, faktisk omtrent halvparten av europas ca 100 000 storker. På hustak over hele landet kan man se storkereir, men det aller beste stedet for “storkesafari” er den knøttlille landsbyen Zywkowo, bare noen få hundre meter fra grensen til den russiske Kaliningrad-enklaven (dog uten offisiell grenseovergang i området). Det finnes faktisk betydelig flere storker enn mennesker i landsbyen. Innbyggerne har gjort alt for at storkene skal føle seg velkomne, blant annet ved å sette opp plattformer for å forenkle storkenes reirbygging. I tillegg finnes flere storkereir på hvert eneste bolighus.

En av mange storker i Zywkowo

I østlige Polen og i Hviterussland ligger Bialowiezaskogen, Europas eneste gjenværende lavlandsurskog. (En urskog har ikke blitt utsatt for menneskelig utnyttelse). Skogen står på Unescos verdensarvliste og skogen er fredet og designert som nasjonalpark. Den har et rikt dyreliv, inkludert ulv, gaupe, elg og verdens største populasjon av europeisk bison. Antall besøkende er imidlertid sterkt begrenset og man får kun lov til å gå i følge med guide. Sjansen for å faktisk treffe på ville dyr er relativt lav på disse turene, men nasjonalparken har også et forskningssenter med diverse innhegninger, hvor turister kan se bison og de andre dyrene.

Bison

Praktisk informasjon om Polen

Det er stort sett uproblematisk å feriere i Polen. På de store turiststedene har engelskkunnskapene blitt ganske gode og det er lett å kommunisere med polakkene. På mindre steder kan det være litt vanskeligere, men generelt trenger man ikke bekymre seg noe særlig for språket.

Monument for opprøret i den jødiske ghettoen i Warszawa under andre verdenskrig.

I den grad det er mulig, gjør man imidlertid lurt i å unngå å tiltrekke seg politiets oppmerksomhet. Polen har nemlig en av Europas mest synlige og aktive politistyrker. De ligger virkelig ikke på latsiden og er det meste av tiden opptatt med å bøtelegge folk for påståtte lovbrudd, reelle eller imaginære. Personlig ble jeg tilsnakket av politiet for å drikke vann(!) i en park, men unngikk heldigvis eventuelle sanksjoner.

Folkemuseet i Sanok

Polen har de siste årene blitt uglesett i EU på grunn av den nåværende populistiske regjeringens arbeid for å rive ned landets uavhengige institusjoner. Sammen med andre østeuropeiske land har de også nektet å motta asylsøkere (særlig muslimer er det stor skepsis mot). Polen har åpenbart lykkes i sitt arbeid med å holde landet “hvitt”. Mens “utlendinger” er i flertall i gatebildet i mange vest-europeiske byer (inkludert deler av Oslo), så er det i Polen stort sett bare hvite folk å se.

Prisnivå i Polen

Valutaen i Polen heter zloty. Den er ikke direkte knyttet til euroen, men valutakursen har fulgt euroen sånn noenlunde de siste årene. På grunn av den svake norske kronen er Polen derfor noe dyrere enn for et par år siden. Til tross for dette er prisnivået stort sett svært behagelig sett med norske øyne. Store turistdestinasjoner som Krakow har riktignok litt høyere priser enn resten av landet, særlig når det gjelder overnatting, men for nordmenn er det fremdeles god valuta for pengene. Minibanker finnes overalt og det er aldri noe problem å få tatt ut penger. Matprisene er omtrent en tredjedel av nivået i Norge og drikke er enda billigere.

Beste tid å reise til Polen

Polen kan besøkes hele året, men på vinteren er det ganske surt og kaldt i hele landet. Dette er en fordel dersom formålet med turen er å bedrive vintersport i Zakopane eller lignende steder, men ellers kan det fort bli utrivelig. Været er ellers nokså uforutsigbart, men typisk er nok april-oktober de beste månedene å besøke værmessig. Midt på sommerferien er imidlertid høysesong slik at det er flere turister, uten at dette behøver bli noe enormt problem.  

Fjelltur ved Zakopane

Mat og drikke i Polen

Alle polske byer har et bra utvalg av spisesteder hvor det serveres god og relativt billig mat. På enkle restauranter trenger ikke et greit måltid koste mer enn 50 kroner. Det polske kjøkkenet har tatt opp i seg en del impulser fra andre land, og turister vil fort oppdage en del fellestrekk med maten i Tsjekkia og Tyskland. Hovedretten består nesten alltid av kjøtt (særlig svinekjøtt og kylling), så for vegetarianere er ikke Polen alltid ideelt. I de store turistsentrene finnes det riktignok greit utvalg av vegetariansk mat, men ellers kan de relativt kjedelige salatene ofte være eneste mulighet.

Polsk frokost

Den mest kjente polske retten er trolig piroger (dumplings) som er deig fylt med forskjellig innhold (kjøtt, grønnsaker etc). En tradisjonell polsk rett er Bigos (Jegergryte): en gryterett med surkål og kjøtt. Når det gjelder drikke så er Polen den tredje største ølprodusenten i Europa og har en rekke egne ølmerker.   

Mye forskjellig lokalt øl i Polen

Overnatting i Polen

Polen har et godt utvalg av hoteller og andre overnattingssteder. Normalt trenger man ikke betale mer enn 2-300 kroner for overnatting av grei standard, dog noe dyrere i turistbyer som Krakow. Søk etter hoteller hos Agoda eller lignende nettsteder. For lengre opphold kan det forøvrig være et godt alternativ å leie en leilighet, for eksempel med Airbnb. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Transport i Polen

Polen har bra utbygget offentlig transport både internt i byene og for reiser rundt i landet. Toglinjene har fått seg en oppgradering og på strekningen tvers gjennom landet fra Gdansk til Warszawa og Krakow går det faktisk høyhastighetstog (dog ikke altfor raske). I tillegg suppleres tilbudet av en rekke buss- og minibusslinjer. Billettprisene er generelt veldig rimelig. Ofte kan billetter bestilles på nettet, men det er som regel like greit å kjøpe direkte fra sjåføren eller fra billettkontoret på bussterminalen. Nettsiden E-Podroznik har en ruteplanlegger for alle busser og tog i Polen, noe som gjør det enkelt å finne de beste forbindelsene under planlegging av reisen. Man kan også laste ned en ruteplanleggings-app til smarttelefoner derfra.

Reise til Polen

Tidligere var det fantastiske flyforbindelser mellom Norge og Polen, særlig fra Rygge flyplass hvor Ryanair opererte en rekke ruter til forskjellige polske byer. Dessverre ble Rygge nedlagt etter at den såkalte “blå” regjeringen innførte en flypassasjeravgift som gjorde det ulønnsomt for Ryanair å opprettholde basen sin på Rygge. Allikevel er det fremdeles brukbare direkteforbindelser fra norske flyplasser, særlig fra Torp men også noen fra Gardermoen og andre norske flyplasser. Prisene pleier dessuten å være riktig lave. Søk på Skyscanner, Momondo etter de billigste flybillettene og beste forbindelsene. Polen er dessuten ikke lenger borte enn at det er fullt mulig å reise dit med tog eller buss, men dette er liten vits i når fly er så billig som det er.

Sarajevo er hovedstad, største by og det kulturelle senteret i Bosnia-Hercegovina. For besøkende fremstår Sarajevo som en mangfoldig og fascinerende by med en rik og dramatisk historie. Beliggenheten er dessuten fremragende med gode muligheter for friluftsaktiviteter. Denne reiseguiden gir en oversikt over ting å gjøre i Sarajevo og noen generelle reisetips for turister.

Den østerrikske delen av byen

Sarajevo har i dag rundt 275 000 innbyggere og ligger plassert i Sarajevodalen, omringet av dalsider på nesten alle kanter. Gjennom byen flyter elven Miljacka (som renner inn i Bosna rett utenfor byen). Det var ottomanerne som grunnla Sarajevo i 1461, men da riket deres raknet i sømmene tok Østerrike-Ungarn over styringen i 1878. Etter andre verdenskrig kom Sarajevo med i Jugoslavia og fikk kommunistisk styre under Tito.

Gamlebyen i Sarajevo

Etter kommunismens fall i 1989 gikk Jugoslavia i oppløsning langs etniske skillelinjer. For de fleste delrepublikkene hvor en etnisk gruppe var klart størst gikk dette relativt uproblematisk. Men i Bosnia, som hadde en relativt jevn fordeling av bosniske serbere (kristne), bosniaker (muslimer) og kroater, ble resultatet langvarig borgerkrig og beleiring av Sarajevo. Etter fredsavtalen i 1996 ble landet delt i to selvstyrte enheter: Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Mesteparten av Sarajevo ligger i førstnevnte, men grensen går omtrent rundt byen (det er ingen grensekontroll).

Ingen mangel på suvenirbutikker i gamlebyen

Sarajevo var lenge kjent som en by med stor kulturell og etnisk mangfold. For eksempel bosatte mange jøder seg på Balkan etter å ha blitt utvist fra Spania i 1492. Mangfoldet er tydelig vet at det finnes både synagoger, moskeer, ortodokse og katolske kirker. Takket være krigen og påfølgende selvsegregering, har imidlertid Sarajevo i dag en nokså homogen befolkning av nesten utelukkende bosniaker (muslimer).

Islamsk arkitektur

Allikevel preges Sarajevo fremdeles av sin mangfoldige historie. Ved  å spasere ned hovedgågaten Ferhadija vil man oppdage at byen plutselig endrer karakter fra “vestlig” til “østlig”. Den østlige delen (Baščaršija som den heter) stammer fra ottomanerne og karakteriseres av lav bebyggelse med “tyrkiske” hus (av samme type som gamlebyen i Skopje). Utenfor Baščaršija ser Sarajevo mer ut som andre europeiske byer, selv om det også der finnes mye interessant.

Gamlebyen

Det er utvilsomt Baščaršija som er den mest spennende bydelen for turister. Til tross for omfattende turistifisering, med et overdrevent antall suvenirbutikker, restauranter og cafeer, så er bydelen fremdeles et fascinerende sted å oppholde seg. Man skal riktignok være klar over at mange av de historiske bygningene er rekonstruksjoner etter å ha blitt ødelagt under krigen på 1990-tallet, men vanlige turister merker ikke noen forskjell uansett.

Gravplass for kjempende under krigen

Innen en radius på få meter i Baščaršija ligger både en moske, en ortodoks kirke og en synagoge, som eksempel på det religiøse mangfoldet som en gang preget Sarajevo. Synagogen er nå gjort om til et jødisk museum som, til tross for beskjeden størrelse, er vel verd å besøke for innsikt i jødenes historie på Balkan. Det mest iøynefallende bygget er imidlertid Gazi Husrev-beg moskeen fra 1500-tallet, som faktisk er den største i Bosnia og rager høyt over gamlebyen. I typisk ottomansk stil er den flottest utenfra, men det er også verd å ta seg en tur inn dersom man kommer forbi i åpningstiden.

Det jødiske museet i den gamle synagogen

I enden av Baščaršija ligger en bygning som arkitektonisk skiller seg helt fra resten av byen. Dette er Sarajevos gamle rådhus, Vijećnica, bygget av østerrikerne i spansk maurisk stil(!).  Senere ble det tatt i bruk som nasjonalbibliotek. Under krigen ble bygningen ødelagt av serbiske granater og mange verdifulle dokumenter og manuskripter gikk tapt. Senere er bygningen nøye rekonstruert og har nylig åpnet for besøkende. I tillegg til flott interiør så inneholder den et historisk museum.  

Biblioteket i Sarajevo

Sarajevo er stedet for dramatiske begivenheter og en hendelse i byen den 28. juni 1914 skulle få enorm innvirkning på hele 1900-tallets historie. Den dagen var den østerrisk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand på besøk til Sarajevo. Under besøket ble han skutt og drept av Gavrilo Princip, en ung bosnisk serber som ønsket Østerrike-Ungarn ut av Bosnia. Østerrike-Ungarn benyttet drapet som påskudd til å gå til krig mot Serbia (som i motsetning til Bosnia ikke var med i Østerrike-Ungarn). Russland støttet Serbia og via en rekke allianser var første verdenskrig i gang.

Gammel bro

Ganske ironisk at en, i utgangspunktet ubetydelig, 19-åring som Gavrilo Princip skulle få så stor innflytelse på verdenshistorien. Uten første verdenskrig ville det neppe blitt noen andre verdenskrig, og historien ville sett ganske annerledes ut (ikke nødvendigvis bedre – det får vi aldri vite). Princip er forøvrig i dag vel ansett på Balkan. I Sarajevo er han gravlagt i et stort mausoleum, litt utenfor sentrum, og det finnes en park med monument oppkalt etter ham i Øst-Sarajevo. På gatehjørnet hvor Gavrilo Princip utførte drapet er det opprettet et lite museum. Turister kan imidlertid trygt stå over, for hele museet er bare ett eneste rom med noen gjenstander og bilder. Man lærer mer av å lese Wikipedia-artikkelen.

Her ble Franz Ferdinand skutt.

Under borgerkrigen på 1990-tallet klarte serberne ikke å innta Sarajevo, men omringet og beleiret den i nesten fire år, slik at ingen kom verken ut eller inn. Fra sine stillinger oppe i dalsidene skjøt de dessuten i gjennomsnitt 300 granater om dagen. På mange bygninger kan man fremdeles se skader etter fragmenter fra granatene. Alle steder hvor en granat medførte minst ett dødsfall, har dessuten anslagspunktet blitt markert med rød maling, såkalte “Sarajevo roser”. Hvis man har øynene med seg, vil man oppdage at det dessverre finnes ganske mange slike “roser”. Det verste anslaget skjedde på bymarkedet, hvor 68 mennesker ble drept av en granat i 1994.

En av mange Sarajevo roser

I 1993 klarte bosniske styrker å grave en tunnel under flyplassen slik at de fikk forbindelse med andre bosniske territorier. Takket være tunnellen klarte de å få inn både våpen og forsyninger, noe som gjorde beleiringen litt lettere å holde ut. Ved den ene inngangen er det i dag et “Tunnelmuseum”, hvor man kan gå ca 20 meter av tunnelen, og det er utstilt en del gjenstander og bilder. Det er litt tungvint, men ikke umulig, å komme dit på egenhånd, men museet bør uansett besøkes på en guidet tur, for å få størst mulig utbytte.

Den eneste veien inn og ut av Sarajevo under krigen

Krigsforbrytelsene florerte under krigen og særlig ille var de bosniske serbernes forsøk på “etnisk rensning” av egne territorier, enten ved å jage muslimene bort eller rett og slett å drepe dem (massakren i Srebrenica, en tidligere muslimsk enklave, er særlig beryktet). (Serberene var ikke nødvendigvis “slemmere” enn de andre etniske gruppene, men de var bedre utrustet med militært utstyr og hadde dermed større anledning til å utføre sine planer.) I det nyåpnede Folkemordsmuseet fortelles det om dette aspektet av krigen. Museet er veldig interessant og vel verd å besøke, selv om man føler at det hadde vært spennende å også høre den serbiske versjonen av historien.  

Inne på Folkemordmuseet

For turister kan det virke underlig at motsetningene er så voldsomme mellom de etniske gruppene i Bosnia. Muslimene i denne delen av verden er generelt veldig sekulære og liberale, noe man blant annet ser på de relativt lettkledde jentene og på at alkoholen flyter fritt døgnet rundt. Det burde da være mulig å komme overens? I forstaden Øst-Sarajevo (som ligger sørvest for byen!) i Republika Srpska, vil man imidlertid se at det åpenbart fremdeles er visse spenninger. På rådhuset henger for eksempel bilder av Radko Mladic, generalen som ledet de bosnisk-serbiske styrkene og stod bak beleiringen av Sarajevo. Dette er for å vise solidaritet med Mladic etter at han i 2017 ble dømt for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ved den internasjonale domstolen i Haag.

Radko Mladic er stadig en helt i Øst-Sarajevo

Sarajevo har selvsagt også severdigheter som ikke har med krig og elendighet å gjøre. Nasjonalmuseet for Bosnia og Hercegovina har både arkeologiske, etnologiske og historiske utstillinger. Museets mest verdifulle objekt er Sarajevo Haggadah, et gammelt jødisk manuskript fra 1300-tallet, angivelig et av verdens eldste slike dokumenter. For en helt annen type attraksjon, kan man besøke Sarajevska Pivara, det lokale bryggeriet, hvor det arrangeres guidede omvisninger.

Utsikt fra den gule festningen på en grå dag.

Med plassering i en dal med fjell rundt på alle kanter, så er det naturlig nok mulig å finne steder med god utsikt over Sarajevo. Et av de mest populære utsiktspunktene er den ottomanske “gule festningen” (som riktignok ikke er gul, og heller ikke mye til festning). På veien opp kommer man forøvrig forbi en stor gravplass for soldater som kjempet under beleiringen av Sarajevo (de døde ikke nødvendigvis under krigen). Et mindre kjent, men enda bedre utsiktspunkt, er den “hvite festningen”, på toppen åsen. Det er vel verd å turen opp, for derfra har man panoramautsikt i alle retninger, også ut av byen. Festningen i seg selv er dessuten verd å utforske litt, selv om den delvis er i ruiner.

Den hvite festningen

Omringet av fjell så passer Sarajevo utmerket for fjelltur. Området skal være ryddet for miner, i hvertfall langs stiene, så det er trygt å gå. Etter at det i 2018 åpnet en ny gondolbane som frakter folk fra sentrum og delvis opp på Trebevic-fjellet, er naturopplevelsene lettere tilgjengelig enn noen gang. Fra toppen av gondolbanen er det flere aktuelle turstier, men det skal sies at det blir litt gåing inne i skogen før man får noe særlig utsikt. Fra toppen av Trebevic har man imidlertid strålende utsikt i alle retninger. (Da er man forøvrig over i Republika Srpska, uten at man merker noen grense).

Fjelltur i Sarajevo

En litt spesiell gåtur er til den gamle bobbanen fra Vinter-OL i 1984. Den har forfalt fullstendig og har blitt dekket av graffiti, men på ett sted kan man faktisk klatre opp og gå i selve bobbanen i over en kilometer. Ganske fascinerende. (Man må imidlertid tilbake til utgangspunktet for å komme seg av). Ellers er det interessant å merke seg at, i motsetning til mange andre land, så har Sarajevo i stor grad klart å gjenbruke OL-anleggene. På fjellet Jahorina, litt sør for byen (i Republika Srpska), er det mulig å stå på ski i OL-anleggene på vinteren.  Faktisk er dette trolig et av de billigste alpinanleggene i Europa.

Man kan gå tur i den gamle bobbanen fra Vinter-OL 1984.

Mye av Sarajevo kan lett utforskes på egen hånd. En bra start er imidlertid å delta på en av de mange konkurrerende gratis guidede gåturene rundt i byen. Det finnes turer over forskjellige tema og selskapene bruker gjerne gratisturene til å promotere de andre (betalte) turene sine. (Her er en liste over de fleste turene.) I tillegg til den gratis gåturen, vil jeg sterkt anbefale å delta på en av krigsturene for å få bedre innsikt i borgerkrigen. Disse turene går dessuten innom Tunnelmuseet, som er tungvint å komme seg til på egen hånd.

Ruinene av et sykehus som ble bombet under krigen

Det er lett å komme seg rundt i Sarajevo. I sentrum kan man gå de aller fleste steder til fots. Ved behov for trikk eller trolleybuss, er det lett å kjøpe billett av sjåføren. Blant taxisjåførene finnes det (som i resten av verden) mange svindlere, gjerne med taksametere som går altfor fort. Prøv å unngå taxier som står på typiske turiststeder og venter på passasjerer, men ring (eller få noen til å ringe for deg) heller etter en legitim taxi. Uber virker dessverre foreløpig ikke i Sarajevo.

Utsikt fra gondolbanen

Sarajevo har godt utvalg av overnattingsalternativer. Aller best valuta for pengene får man ved å leie en leilighet, enten via Agoda eller Airbnb. (Hvis du ikke allerede er registrert på Airbnb, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon). Dessverre er det relativt dårlige flyforbindelser fra Norge til Sarajevo. Eneste direkterute er med Norwegian fra Gardermoen, men den går typisk bare 1 gang i uken, så normalt må man regne med å bytte fly et eller annet sted i Europa. Søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester etter de beste forbindelsene og billigste flybillettene.

Kartago er en gammel oldtidsby i utkanten av Tunis, hovedstaden i dagens Tunisia. Til tross for at deler av byen er i relativt dårlig stand, så finnes det mye interessant som minner oss på Kartagos fascinerende historie. Kartago er en av Tunisias viktigste arkeologiske severdigheter og vel verd et besøk for nærmere innsikt i både kartagerne og romerne.

Utsikt fra Byrsa mot Tunis

Kartago ble grunnlagt av fønikerne i ca. 800 f. Kr og nådde sin storhetstid noen århundrer senere. På sitt største skal Kartago ha hatt rundt 700 000 innbyggere og i tillegg hatt kolonier og stor innflytelse rundt Middelhavet. Blant annet hadde de kontroll over den greske byen Selinunte på Sicilia, hvor ruinene i dag kan besøkes. Kartago var nesten jevnbyrdig med det mektige Romerriket, som anså Kartago som sin erkefiende. Rivaliseringen førte til tre kriger i perioden 264-146 f. Kr, de såkalte punerkrigene (etter romernes navn på kartagerne).

Antonin-badene har en flott beliggenhet

Mest kjent er nok den andre punerkrigen (218-202 f. Kr.) hvor Hannibal, en kartagisk general, overrasket romerne ved å reise med elefanter opp gjennom den iberiske halvøy (dagens Spania) og over alpene for å angripe Roma nordfra. Strategien var nær ved å lykkes, men Hannibal klarte til slutt ikke å innta Roma. I den tredje punerkrigen vant derimot Romerriket en knusende seier og etterpå viste de ingen nåde. Kartago ble nesten fullstendig ødelagt og romerne gikk fra hus til hus og drept alle innbyggerne, bortsett fra de som ble tatt som slaver. Etter krigen overtok romerne alle koloniene til Kartago (inkludert Volubilis, som kan besøkes i dagens Marokko (nær Meknes)) og ble den dominerende makten rundt Middelhavet.

Restaurert romersk villa

Den opprinnelige Kartago var ødelagt, men under Julius Cæsar bygget romerne en helt ny romersk by på samme sted. Nye Kartago ble en viktig by i den aktuelle romerske provinsen, og faktisk også innen den kristne verden, etter at Romerriket gikk over til kristendommen som religion. Men, nye farer truet og i år 698 ble Kartago ødelagt av nord-afrikanske muslimer, noe som også markerte også slutten på det en gang så mektige Romerrikets innflytelse i Afrika. Muslimene skulle forøvrig fortsette sin utbredelse nordover og i løpet av kort tid la de under seg den iberiske halvøy (se Alhambra i Granada, Spania for noen av deres byggverk).

Ingenting i veien med beliggenheten

Til tross for den harde medfarten Kartago har fått, så eksisterer det fremdeles ruiner i relativt god stand. Mesteparten stammer fra romerske Kartago, men et fåtall ruiner av den opprinnelige byen finnes også. Siden Kartago var en ganske stor by er ruinene spredd ut over et relativt stort område. De dukker opp litt her og der i et område som ellers er preget av ganske velstående forstadsbebyggelse. Denne artikkelen nevner de viktigste ruinene, men det finnes enda flere og turister med stor arkeologisk interesse kan bare bruke Google Maps eller kartappen Maps.me til å finne frem. Mange av ruinene er forøvrig kartlagt på Google Street View slik at man kan “gå rundt i dem” uten å reise til Tunisia i det hele tatt!

Mye av Kartago er dessverre i dårlig stand

Under skisserer jeg hvordan Kartago kan besøkes på dagstur fra Tunis uten bruk av guide eller privat transport. Jeg anbefaler imidlertid at man leser seg litt opp på Kartagos historie på forhånd, hvilket vil gjøre besøket betydelig mer interessant. Ruinene har nemlig ikke altfor mange informasjonsplakater på engelsk, og det som finnes er ikke spesielt pedagogisk og lite egnet til å sette ting inn i en større sammenheng. Kartago bør forøvrig kombineres med et besøk i Bardomuseet i Tunis, hvor mange av de aller flotteste gjenstandene fra utgravingen av Kartago er utstilt.

Restene av Kartago før romerne

Lokaltoget fra Tunis Marina er den beste måten å komme fra Tunis til Kartago på. Det har hyppige avganger og koster nesten ingenting. Etter ca en halv time kan man gå av på Carthage Hannibal eller en av de andre Carthage stasjonene i nærheten. På venstre side har man da åsen Byrsa, hvor kartagernes citadell med store murvegger skal ha stått. Ingenting av dette er bevart, men på toppen finnes et stort museumsområde med Nasjonalmuseet for Kartago. Museet har både en innendørs- og utendørsseksjon, og selv om det gir et litt slitent inntrykk, så inneholder det mange flotte antikke gjenstander som er verd å ta i nærmere øyensyn.

Inne på museet

På museets utendørsområde finnes de best bevarte ruinene av den opprinnelige Kartago før romernes ankomst. I tillegg er det fantastisk utsikt mot Tunis. Inngangsbilletten til museet koster 10 D (ca 30 kroner), og dette inkluderer også adgang til de andre ruinområdene. Ved siden av museet ligger den katolske St. Louis katedralen, også kalt Acropolium. Kirken ble bygget under den franske koloniperioden, stod ferdig i 1890, men i dag benyttes den først og fremst som konsertlokale. Inngang til kirken koster ekstra (6 D), men er absolutt verd å få med seg.

Acropolium

Utenfor museet står det gjerne noen taxisjåfører som tilbyr seg å kjøre turister rundt til de andre ruinene. Prisen må man forhandle om på forhånd og typisk betaler man rundt 40 D for et par timer. Hvis man har dårlig tid, eller besøker på sommeren når det er fryktelig varmt, kan dette være vel anvendte penger. Man kan imidlertid lett spasere på egen hånd til resten av stedene, og fra Byrsa er det bare 10-15 minutter ned til til det romerske amfiteateret. En gang skal dette ha hatt en kapasitet på 50 000, men nå kan man bare såvidt ane gammel storhet. Amfiteateret er i stor grad av forfall og området flyter av søppel. Allikevel er det fremdeles et fascinerende sted og det er gode sjanser for at man er eneste besøkende.

Det gamle amfiteateret hadde en gang en kapasitet på 50000.

Over veien fra amfiteateret finnes ruinene av noen romerske sisterner som er i relativt dårlig stand. De er uansett verd å få med seg siden man uansett skal videre i den retningen og inngang er gratis. Nå bør man fortsette tilbake mot kysten, og man vil da passere et avsperret område med romerske søyler før man ankommer et romersk teater. I motsetning til amfiteateret er denne konstruksjonen så fullstendig restaurert at det ikke ser “ekte” ut i det hele tatt. Det brukes nå under konserter.

Det romerske teateret ser veldig nytt ut

Neste punkt på programmet ligger rett bak teateret og er et større område med romerske villaer. Mesteparten av dem er det riktignok nesten ingenting igjen av, men en av dem er meget godt restaurert og gir et inntrykk av hvordan velstående romere bodde. Herfra har man dessuten fin utsikt til en stor moske i bakgrunnen, hvilket gir et interessant fotomotiv.

Ny moske i nærheten av de romerske villaene

Videre nedover mot sjøen ligger den arkeologisk parken og Antonin-badene i et sammenhengende område. Her må man faktisk gjennom sikkerhetskontroll med metalldetektor for å komme inn. Dette er ikke for å beskytte ruinene, men fordi Tunisias presidentpalass ligger rett ved siden av. Utkanten av området er derfor fullt av bevæpnede vakter og det er generelt fotoforbud i retning palasset (noe som selvsagt er umulig å håndheve og som ingen bryr seg om). Mest interessant i den arkeologiske parken er restene av før-romerske gravplasser og noen gamle “kanonkuler” fra kartagerne. Antonin-badene er de tredje største termene i hele Romerrikene, så her fikk romerne virkelig vasket seg! Disse ligger helt nede ved kysten av Middelhavet.

Inne på Antonin-badene

For turister er det mest praktisk å bo i Tunis og besøke Kartago på dagstur. Mange kombinerer besøket med Sidi Bou Said, en vakker forstad som ligger et par stasjoner videre med lokaltoget. Et alternativ er å bo i Sidi Bou Said og besøke Tunis og Kartago på dagstur, men jeg vil heller anbefale å bruke Tunis som base. Søk etter hoteller hos Agoda. Det finnes ingen direktefly fra Norge til Tunis. Søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester etter de beste forbindelsene og billigste flybillettene.

Sagalassos er en gammel ruinby i den sørvestlige delen av Tyrkia. Oldstidsbyen befinner seg oppe i en fjellside, med nydelig utsikt til fjell og daler på alle kanter, og har kanskje den beste beliggenheten av alle Tyrkias arkeologiske områder. Selv uten ruinene hadde faktisk Sagalassos vært vel verd å besøke. 

Mange ruiner i det arkeologiske området

Det skal ha vært en bosetning i området allerede i 1400 f. Kr. og etter hvert kom Sagalassos under det store persiske riket. I 333 f. Kr ble byen erobret av Aleksander den Store (som etter hvert skapte et rike som strakte seg helt bort til India). Storhetstiden kom imidlertid først etter at Sagalassos ble underlagt det mektige Romerriket og vokste frem som viktig by i den aktuelle romerske provinsen. Byen var særlig kjent for sin produksjon og eksport av keramikkprodukter. Dessverre ble Sagalassos rammet av flere jordskjelv og på 600-tallet ble byen fraflyttet.

Til tross for at ruinene ble gjenoppdaget i 1706, ble det ikke påbegynt systematiske utgravinger før en belgisk gruppe satte i gang i 1985. Heldigvis hadde ikke Sagalassos blitt  plyndret eller vandalisert, så arkeologene har veldig mye å ta tak i. Under det pågående utgravingsarbeidet oppdages det derfor stadig nye (vel, gamle) ting. Mange av de flotteste funnene er imidlertid flyttet til det arkeologiske museet i Burdur, men det er allikevel mye fint igjen i selve Sagalassos. 

De eldste ruinene i Sagalassos stammer fra Romertiden, men det finnes også noen strukturer fra Aleksander den Stores tid, og flere steder vil man se inskripsjoner på gresk. Sagalassos inneholder de fleste elementer man forventer å finne i en romersk by. Her finnes både agora (bysentrum / markedsplass), templer, amfiteater, basilika, badekompleks, luksusvillaer etc. Informasjonstavler på engelsk er plassert ut ved de fleste severdighetene, og gir en grei innføring i aktuelle strukturer, selv om teksten ikke alltid er utpreget inspirerende. 

Fremdeles vann i fontenen i Sagalassos

Det mest imponerende synet i Sagalassos er utvilsomt fontenen i øvre del av agoraen. Den enorme fontenen (28 meter bred og 9 meter høy) er nylig rekonstruert, inkludert det gamle vannløpet slik at det faktisk er vann i den. I tillegg er den dekorert med noen godt bevarte skulpturer, blant annet av vinguden Dionysos. 

Fontenen er flott dekorert

Sagalassos er på langt nær like kjent som andre av Tyrkias oldtidsbyer, som for eksempel Efesos. Underlig, men flott for besøkende som faktisk tar turen dit. Selv om man ikke akkurat får ruinbyen helt for seg selv, så kan man stort sett spasere rundt i fred. Besøkende uten helt spesielle arkeologiske interesser vil typisk trenge 1-2 timer på å få med seg det aller meste av Sagalassos. Imidlertid er det fullt mulig å bruke mye lengre tid. Sagalassos har nemlig mange fine utsiktspunkter, hvor det er trivelig å bare sette seg ned og nyte utsikten over ruinene og landskapet rundt.

Amfiteateret er fremdeles i dårlig stand, men utsikten er upåklagelig

Landsbyen Ağlasun, nede i dalen, er i dag nærmeste nabo til Sagalassos, mens Burdur og Isparta er nærmeste større byer. På kartet ser Isparta ut til å ligge rett i nærheten av Sagalassos, men i realiteten er de separert av en fjellkjede som man må kjøre rundt for å komme frem. Antalya på Middelhavskysten ligger omtrent 110 kilometer sør for Sagalassos. 

Nekropolis (gravplasser) hogget ut i fjellet

Sagalassos er enklest å besøke med egen bil eller ved å delta på en guidet tur, for eksempel fra Antalya eller andre turistbyer. Med offentlig transport er det litt mer tungvint, men ikke noe stort problem heller. Første etappe er å komme seg til Ağlasun, hvilket er lett med (mini)buss både fra Isparta (eventuelt Eğirdir), Burdur og Antalya. Ved ankomst befinner man seg rundt 4 kilometer i luftlinje fra Sagalassos, som kan skimtes oppe i fjellsiden. Dessverre går det ingen offentlig transport helt frem. Muligens går det an å ta taxi fra Ağlasun, men jeg så ingen taxier under mitt besøk. 

Aldri noe i veien med utsikten

Imidlertid er det fullt mulig å spasere opp til Sagalassos. Det går an å følge den asfalterte bilveien (ca 7 km) som fører opp til hovedinngangen, men dette er en relativt kjedelig rute og det blir altså minimum 14 kilometer gåing inkludert returen. Fordelen er at man ankommer hovedinngangen til den arkeologiske parken.

Langs den uoffisielle stien opp til det arkeologiske området

Alternativt kan man følge en grusvei ut av landsbyen og deretter en dårlig vedlikeholdt sti opp til nedre del av ruinene. Dette utgjør omtrent 4 kilometer hver vei. På denne måten kan besøket til ruinene kombineres med en liten fjelltur. Underveis har man også muligheten til å ta en avstikker til toppen av fjellet Aleksander-høyden, og gjøre enda mer ut av turen. Den aktuelle ruten er dessuten den samme som ble fulgt av besøkende under storhetstiden til Sagalassos.

Utsikt mot Ağlasun fra Aleksander-høyden

Dessverre er det ikke lagt opp til at besøkende skal ankomme Sagalassos på denne måten. Det arkeologiske området er nemlig omringet av et gjerde. Dette er jo ikke urimelig, men dessverre er hovedinngangen eneste offisielle vei inn, og denne kan ikke nås ved å følge gjerdet fordi stikkende busker blokkerer fremkomsten. Eneste reelle alternativ er faktisk å krype under gjerdet, noe som er relativt uproblematisk og kan gjøres med minimal risiko fordi verken vakter eller vanlige turister befinner seg i dette området av ruinbyen. Deretter får man vurdere om man skal oppsøke inngangen og be om å få betale eller la besøket bli helt gratis.

Baalbek er en by i Bekaa-dalen, nordøst i Libanon, særlig kjent for sine arkeologiske fortidsminner. Her finnes noen av de best bevarte og mest imponerende ruinene fra Romerriket. Allikevel er turisttilstrømningen til Baalbek helt minimal, hvilket innebærer at det lille antallet besøkende får anledning til å utforske det arkeologiske området nesten helt på egen hånd. Større kulturell opplevelse skal man lete lenge etter.

Baalbek sett fra Venustemplet

Historie

Baalbek har en lang og turbulent historie. Det skal ha bodd mennesker i den fruktbare Bekaa-dalen i minst 11000 år. Etter hvert skal Fønikerne ha bygget et stort tempel i Baalbek og gjort stedet til et viktig pilgrimsmål. Etter at Aleksander den Store erobret området skiftet byen navn til Heliopolis (“Solbyen”), et navn som ble beholdt under romerne. I romertiden var det stor byggeaktivitet i Heliopolis og flesteparten av dagens ruiner stammer fra denne perioden. Romerne konstruerte blant annet en rekke overdådige templer til ære for gudene sine. Aller mest imponerende var Jupiters tempel, faktisk det største av sitt slag i hele Romerriket. 

Flotte dekorasjoner overalt

Etter innføringen av Kristendommen raserte dessverre romerne Jupitertemplet og brukte steinene til kirkebygging. På 600-tallet ble Baalbek inntatt av araberne som erstattet kirkene, med moskeer og gjorde det gamle tempelområdet om til en festning. Deretter fulgte en lang periode hvor Baalbek skiftet mellom forskjellige muslimske herskere. På 1200-tallet ble byen rasert av mongolene og senere har flere jordskjelv ført til ytterligere ødeleggelser. 

Da den tyske keiser Wilhelm II besøkte området på slutten av 1800-tallet var derfor Baalbek i svært dårlig forfatning. For å forbedre situasjonen sørget keiseren for at en gruppe tyske arkeologer startet utgravinger av ruinene. Senere har det blitt flere utgravinger og en del rekonstruksjon, men dessverre har uroligheter i området ofte gjort arbeidet vanskelig.

Baalbeks templer og museer

Ruinene av Baalbek befinner seg på en liten høyde, omkranset av den moderne byen og jordbruksland på hver sin side. Tatt i betraktning hvor mye Baalbek har vært i gjennom, så fremstår egentlig ganske mye som i forbausende god stand. Det arkeologiske området er ikke veldig stort, men jeg vil anslå at folk med historisk interesse allikevel trenger minst 3-4 timer for å se det ordentlig. (Hvis hovedmotivasjonen for å besøke Baalbek derimot er å ta selfier til Instagram, så holder det nok med en times tid.)

Inngangen til Jupitertemplet

Jupitertemplet var en del av et større tempelkompleks og selv om lite står igjen av hovedtemplet så kan man lett forestille seg hvor imponerende det må ha vært i sine glansdager. Det første man ser etter å ha entret Baalbeks arkeologiske område er en bred trapp (ikke original) som fører opp til noe som minner om et tempel, men som egentlig bare er en slags inngangshall (“Propylaeum”) til Jupitertemplet. Bak inngangshallen følger en sekskantet forgård med noe uklart formål. Noen historikere tror at den ble brukt av tilreisende til å forberede seg på religiøse seremonier (skifte til passende klær etc). 

Torget foran Jupitertemplet

Rett fremfor ligger nå et større åpent torg med et slags alter eller tårn i midten. Det sentrale alteret ble trolig brukt av besøkende i religiøse offerseremonier og til å se inn i selve Jupitertemplet, hvor bare prestene hadde adgang. I storhetstiden var plassen omkranset av 128 søyler av egyptisk granitt, alle hentet fra Aswan i Egypt og fraktet til Baalbek på ukjent måte. Nå er det bare et fåtall søyler som fremdeles står oppreist. Til tross for det betydelige forfallet bør man ta seg god tid til å utforske torget. Mange av steinene som ligger spredt rundt omkring har nydelige utskjæringer og det finnes mye annet flott å se. 

Restene av Jupitertemplet

På den andre siden av torget stod selve Jupitertemplet, men dessverre er det bare 6 søyler som står igjen i dag. Det er imidlertid ikke hvilke som helst søyler, for de er 30 meter høye og har en diameter på 2,50 meter. Man kan lett forestille seg hvor enormt Jupitertemplet må ha vært. 

Mindre iøynefallende, men ikke mindre interessant, er de gigantiske steinblokkene som utgjør Jupitertemplets fundament. Enkelte av dem veier opp mot tusen tonn, hvilket er det tidobbelte av pyramidesteinene i Egypt. Det er et mysterium for arkeologene hvordan romerne transporterte disse fra steinbruddet til templet. Ingenting av datidens kjente teknologi skulle nemlig være i stand til å flytte så massive steinblokker. Ei heller skjønner man hvordan steinene ble løftet opp og plassert på riktig sted etter ankomst. 

Bacchustemplet

Litt nedenfor Jupitertemplet ligger Baalbeks best bevarte tempel. Det var dedikert til vinguden Bacchus (tror man i hvert fall) og er mer eller mindre fullstendig intakt. Bacchustemplet er litt mindre enn Jupitertemplet, men allikevel større enn for eksempel Parthenon i Athen. Både på innsiden og utsiden finnes flotte dekorasjoner og i det hele tatt ser templet meget imponerende ut. I et tårn på utsiden av templet er det laget et to-etasjers museum med diverse sarkofager og funn fra den arabiske tidsalderen.  

Bacchustemplet

Etter Bacchustemplet er det naturlig å spasere gjennom tunnellen under Jupitertemplets torg, hvor det befinner seg et museum som gir mer historisk bakgrunn om Baalbek. Museet er faktisk ganske interessant med en del bilder fra tilstanden før og under de første utgravingene. Det bør samtidig nevnes at informasjonsplakatene som står rundt på det arkeologiske området faktisk er vel verd å lese (her har andre museer mye å lære). 

Venustemplet

Som en avslutning på besøket passer det å gå gjennom en liten undergang over til et tilstøtende område med ruiner av to andre templer. Av disse er Venustemplet i best stand. Det er riktignok mindre storslagent enn de andre templene, men har et relativt uvanlig sirkulært design og er vel verd å se nærmere på. I Romerrikets kristne periode ble templet brukt som kirke dedikert til Sankta Barbara, en martyr som levde på 200-tallet.   

Praktisk informasjon for å besøke Baalbek

Baalbek kan besøkes hele året, men på sommeren kan det bli fryktelig varmt. November er en perfekt måned med temperaturer litt i overkant av 20 grader. Inngangsbilletten til Baalbeks historiske område koster 15000 Libanesiske pund (ca 90-100 kroner). Ved inngangen finnes også guider som kan leies for rundt 200 kr/time. 

Inne i Bacchustemplet

Moderne Baalbek er en mellomstor by med rundt 80000 innbyggere, hvorav de fleste er muslimer. I tillegg til de romerske ruinene er byen også kjent som hovedkvarteret til Hizbollah, en bevegelse som regnes som en terrororganisjon av mange vestlige land. Nærværet av Hizbollah er veldig tydelig ved at gatene prydes med bevegelsens grønne og gule flagg og bilder av lederen Hassan Nasrallah. Byen virket imidlertid trygg nok å gå rundt i, men den inneholder ikke så veldig mye interessant for turister. Det finnes et godt utvalg av restauranter dersom man har blitt sulten etter å ha utforsket Baalbek. Enkelte av byens kvinner syntes forøvrig å være mer leddkledde enn man kanskje forventer i Hizbollah-hovedstaden.

Plakater av Hizbollah-leder Hassan Nasrallah gir en påminnelse om at Baalbek er Hizbollah-hovedstaden.

Baalbek ligger bare ca 85 kilometer fra Beirut, men å komme dit er ikke helt trivielt. Den enkleste måten er å bli med på en guidet tur fra Beirut. Ulempen er at dette er svindyrt, rundt 100$ for en dagstur. Prisen inkluderer riktignok lunsj og som regel også stopp på et par andre steder underveis. Et alternativ er å leie en taxi for en dag, hvilket koster godt over 100$, men hvis man er flere til å dele regningen blir det ikke så ille.

Det er mulig å reise til Baalbek med offentlig transport. Noen direkte forbindelse finnes ikke, men turen skal la seg gjennomføre med et bytte i Chtoura. Merk at libanesiske minibusser ikke følger en bestemt ruteplan, men venter med avgang til bussen er fylt opp av passasjerer. Dersom man har uflaks kan mye av dagen gå bort i venting og det dermed bli lite tid igjen til å besøke selve ruinene på en dagstur fra Beirut. Imidlertid finnes det et par hoteller i Baalbek dersom man får behov for å overnatte. 

Mest praktisk er det å reise til Baalbek med egen bil. Da har man også fleksibilitet til å stoppe på andre interessante steder underveis, hvilket det er mange av. Leiebil er faktisk overraskende billig i Libanon, gitt landets ellers skyhøye prisnivå. Velger man dette alternativet bør man imidlertid ha nervene under kontroll da trafikken i Libanon karakteriseres av villmannskjøring og total forakt for trafikkreglene.

Sikkerhet i Baalbek

Hovedgrunnen til at Libanon mottar så få turister er trolig at landet forbindes med krig, terror og elendighet. Det er derfor naturlig å spørre seg om det er trygt å reise til Baalbek og Libanon. Utenriksdepartementet skriver følgende i sitt reiseråd for Libanon: “Reiser og opphold som ikke er strengt nødvendige til Bekaa-dalen nord for Zahleh, med unntak av Baalbek by og hovedveien til Baalbek, frarådes.” Med andre ord skulle det være uproblematisk å besøke Baalbek. Situasjonen kan imidlertid endre seg fort, så man anbefales å skaffe seg oppdatert informasjon før reisen. (Mitt personlige inntrykk var forøvrig at Libanon virket veldig trygt, også i områder hvor UD fraråder å reise. Men slike anekdotiske observasjoner bør alltid tas med en klype salt.) 

Eğirdir er en liten innlandsby i middelhavsregionen av Tyrkia. Byen har en nydelig beliggenhet ved bredden av den store turkise Eğirdirsjøen og er omringet av fjell på alle kanter. Til tross for de flotte omgivelsene er det forbausende få turister som legger turen innom Eğirdir, hvilket betyr at byen har en rolig atmosfære og er et meget behagelig sted å besøke.

Utsikt over Eğirdir med de to øyene

Dagens Eğirdir har rundt 20000 innbyggere, men dens lange historie går helt tilbake til grunnleggelsen omtrent 1200 f. Kr. I likhet med i resten av regionen har deretter forskjellige slags riker og herskere kommet og gått. Både perserne, Aleksander den Store og romerne var innom før byen endte under det ottomanske riket i 1417. Interessant nok var mesteparten av befolkningen etniske grekere helt frem til 1923. Da inngikk Tyrkia og Hellas en avtale om befolkningsutveksling og alle grekere ble utvist fra Tyrkia (og alle tyrkere fra Hellas). 

Vakker farge på innsjøen

Selve byen Eğirdir har strengt tatt ikke de helt store severdighetene. For turister er det først og fremst de naturlige omgivelsene og mulighetene for avslapning og rekreasjon som er trekkplasteret. Eğirdir er en flott base for utforsking av Eğirdirsjøen og fjellene rundt, samt å ta del i forskjellige utendørsaktiviteter. Byen er imidlertid også verd å besøke på dagstur hvis det er alt man har tid til. 

På dagsbesøk i Eğirdir anbefaler jeg å bare spasere litt tilfeldig rundt og så vil man snart ha fått med seg det meste. Særlig trivelig er det å gå langs promenaden ved innsjøen hvor enkle restauranter ligger tett i tett og det finnes mange benker hvor man kan slappe av og nyte folkelivet. Fiske er naturlig nok en stor næringsvei i Eğirdir og man vil se nok av lokale fiskere med fargerike fiskebåter. Byens desidert beste utsikt får man fra Baba Keyf Cafe som ligger litt oppover i fjellsiden. 

Promenade langs innsjøen

Sett ovenfra kan Eğirdir ved første øyekast se ut til å ligge på veldig smal halvøy som strekker seg langt ut i innsjøen. I realiteten er “halvøya” to øyer som er forbundet til fastlandet via en vei. Et høydepunkt i Eğirdir er å spasere ut og rundt den ytterste øyen, Yeşil Ada. På veien passerer man flere parker og steder med fin utsikt over innsjøen. Særlig flott er utsikten fra en lang pir som stikker ut i innsjøen. Underveis treffer man ganske sikkert på en del lokale innbyggere som fisker, har piknik eller bare slapper av.

Utsikt fra piren

De viktigste kulturelle severdighetene i Eğirdir er den restaurerte religiøse skolen og moskeen fra 1200-tallet. Skolen var opprinnelig et såkalt “caravanserai” (vertshus for karavaner) og brukes nå som marked. Moskeen og skolen ligger rett ovenfor hverandre og et uvanlig trekk er at man kan gå under minareten som er bygget over inngangsportalen.

Ikke verdens beste strand

Eğirdir har også en gammel festning som sies å stamme helt tilbake fra ca. 500 f. Kr. Den ser ganske imponerende ut fra riktig vinkel, men på nært hold oppdager man at bare en eneste mur står igjen. Tidligere fantes også en rekke gamle greske hus på Yeşil Ada, men etter at grekerne ble kastet ut, så ble disse dessverre erstattet av relativt uinspirerte moderne bygg. En gresk kirke står riktignok igjen som et minne om fortiden, men heller ikke den er spesielt attraktiv.

Ikke så mye igjen av festningen

Som nevnt er det først og fremst utendørsaktiviteter som er hovedgrunnen til å besøke Eğirdir. Den mest avslappende aktiviteten er bading og strandliv. Rett i utkanten av sentrum finnes flere strender. Ingen av dem holder paradisnivå, men de gjør absolutt nytten på en varm sommerdag hvor vanntemperaturen blir godt over 20 grader.

Ikke den travleste stranden

På et sted som Eğirdir skulle man forvente god tilrettelegging for båtturer på innsjøen, men dette er merkelig nok overhodet ikke tilfellet. Istedenfor at turoperatørene ligger på rekke og rad og tilbyr sine opplegg, ordnes båtturer enklest gjennom hotellet da disse som regel har de nødvendige kontakter. Noen ganger kan det også hende at man får et tilbud fra en lokal fisker mens man spaserer rundt langs havna. 

Eğirdir er et flott utgangspunkt for gåturer. Faktisk er innsjøen endepunktet på den såkalte Paulus-stien (“St. Paul’s trail”), en langdistansesti på ca 500 kilometer som starter i ruinbyen Perge (utenfor Antalya). Stien følger i fotsporene til apostelen Paulus som var viktig for utbredelsen av kristendommen. Man trenger imidlertid ikke gå hele stien og det er dessuten mange aktuelle kortere dagsturer som kan gjennomføres med utgangspunkt i Eğirdir. 

En fin dagstur er forøvrig til de romerske ruinene Sagalassos. Med utgangspunkt i Eğirdir, må man da først ta minibuss til Isparta og bytte der til minibuss til Ağlasun, den nærmeste landsbyen til Sagalassos. Ellers ligger Isparta omtrent midt mellom Eğirdir og Sagalassos og er en god base for å besøke begge stedene på dagstur.  

Det vokser mye roser i denne regionen av Tyrkia

Til tross for å utnytte turismen mindre enn hva man skulle forvente, så er det tilstrekkelig med overnattingsalternativer i Eğirdir. Mange av stedene er små pensjonater, men det finnes også noen litt større hoteller.  Søk etter hoteller på Agoda. For å komme til Eğirdir er det mest naturlig å fly til storbyen Antalya nede på Middelhavskysten. Søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester etter de billigste flybillettene og beste flyforbindelsene.

Gonder (også kalt Gondar) er en av Etiopias mest interessante byer. Som tidligere keiserhovedstad har den en rekke palasser av ganske unik arkitektur, noe som har brakt byen inn på Unescos verdensarvliste. Turister på rundreise i Etiopia har derfor gode grunner til å avlegge Gonder et besøk. 

Inne på Palassområdet

Gonder ligger i det etiopiske høylandet, nokså langt nord i Etiopia, vest for Simienfjellene og nord for Tanasjøen. Beliggenheten på ca 2300 meters høyde gir byen et relativt behagelig klima hele året. Dagens innbyggertall er på rundt 750 000, men det kompakte sentrumet gjør at byen egentlig ikke virker spesielt stor.

Flere palasser

Gonder ble den første permanente hovedstaden for de salomonske keiserne, et dynasti som (angivelig) stammer i ubrutt linje fra Kong Salomon (sønn av David) og Dronningen av Saba. I lang tid hadde keiserne hersket over det etiopiske høylandet, men frem til 1600-tallet hadde de ingen fast hovedstad. I stedet flyttet de rundt og bodde i midlertidige teltleirer. Dette tok slutt da Kong Fasilides grunnla Gonder omtrent i år 1635.  Gonder var hovedstad frem til 1855 da den daværende keiseren flyttet sørover til Magadala (senere ble Addis Abeba hovedstad, men den var ennå ikke grunnlagt på denne tiden). 

Gonder har dessverre vært utsatt for plyndring og herjing en rekke ganger. Særlig har muslimer fra Sudan hatt en lei tendens til å ødelegge byens kirker. Allikevel er det fremdeles mye som er i god stand og i tillegg har det blitt gjennomført diverse restaurasjonsarbeid. Mest interessant for turister er Fasil Ghebbi, et palassområde midt i byen hvor Etiopias keisere til på 1600- og 1700-tallet. Området er omsluttet av en mur og innenfor befinner det seg et tjuetalls strukturer, inkludert flere palasser og kirker. 

Slottene inne på området har en spesiell arkitektur med påvirkninger fra både islam og hinduisme. Det skal imidlertid sies at de ser mest spennende ut fra utsiden, mens interiøret  Istort sett er ganske enkelt. Mest iøynefallende er Fasilides-palasset som ser ganske eventyraktig ut med sine fire tårn. Det nærliggende Iyasu-palasset er også flott, men skal ha vært betydelig mer utsmykket i sine glansdager. En kuriositet er løveinnhegningen hvor man faktisk hadde løver frem til 1990. 

Turister får ikke lov til å gå rundt på egenhånd inne på palassområdet, men tildeles automatisk en guide ved kjøp av billett. Inkludert i billetten er også inngang til Fasilides bad, som ligger et par kilometer unna. Det anbefales å ta turen dit også. Her finnes et stort svømmebasseng (som regel tomt, men fylles med vann til feiring av Timkat) ved en gammel bygning som man ikke helt vet hva ble brukt til. I tillegg kan man se Zobels mausoleum, faktisk til ære for en av keiserens hester!  

Fasilides bad er som regel uten vann

Andre attraksjoner i Gonder er Debre Berhan Selassie kirken, som var så heldig å bli reddet av en biesverm når dervisher fra Sudan angrep på 1880-tallet. Den har et nydelig interiør med veggmalerier. Utenfor byen finnes dessuten en jødisk landsby som er helt forlatt etter at alle jødene reiste til Israel. 

Debre Berhan Selassie kirken

Utenom de historiske severdighetene er det strengt tatt ikke så altfor mye interessant for turister i byen. Sentrum har imidlertid et livlig folkeliv og de lokale innbyggerne er ikke altfor innpåslitne, så det er relativt uproblematisk å spasere rundt. Turister kan dessuten glede seg over at Gonder har den beste restauranten i Etiopia: Four Sisters. Der får man både god mat og fantastisk service til en billig penge.

Interiør i Debre Berhan Selassie kirken

Turister rekker greit over alle Gonders severdigheter i løpet av en dag. Noen guide har man overhodet ikke bruk for, men hvis man allikevel skulle ønske dette, så treffer man sikkert på en ved ankomst til Gonder. Ofte tilbys man et par timers sightseeing for 50$, noe som er elendig valuta for pengene. 

Gonder sentrum

Gonder er utgangspunktet for turer til Simienfjellene, og dersom man ikke har bestilt et opplegg på forhånd, så er byen full av turoperatører som gladelig tilbyr sine tjenester. Dersom man spaserer rundt på egen hånd i sentrum blir man garantert kontaktet av flere agenter som har turer å tilby. Det er også godt mulig at hotellet vil prøve å selge turopplegg. 

Gonder sentrum

Gonder kan besøkes hele året, men dersom turen skal kombineres med turgåing i Simienfjellene så bør man unngå regntiden som er i perioden juni-september.

Nok et bilde fra palassområdet

Gonder har et greit utvalg av hoteller i alle slags prisklasser. Priser kan sjekkes på Agoda eller lignende tjenester, men merk at mange av de billigste hotellene ikke dukker opp i søketjenestene. Det er faktisk mulig å få seg et privat rom med bad i Gonder for godt under 100 kroner, gitt at man ikke har altfor høye krav til standard. Til Gonder kommer man enklest med fly fra Addis Abeba. Fra Bahir Dar ved Tanasjøen er det også en kurant tur med minibuss på 2-3 timer opp til Gonder.

Santiago er Kapp Verdes største og mest folkerike øy. I motsetning til mange av Kapp Verdes øyer, som nærmest virker skreddersydde for bare en aktivitet, så utviser Santiago stor variasjon og kan nærmest beskrives som et Kapp Verde i miniatyr. Her finnes muligheter både fjellturer, strandliv og utforsking av historiske steder.

Torget i Cidade Velha

Santiago har ca 300 000 innbyggere, hvorav omtrent halvparten bor i hovedstaden Praia på sørkysten. Fra sør til nord er avstanden rundt 55 kilometer, og øst til vest rundt 30 kilometer. Til tross for den beskjedne størrelsen er Santiago forbausende variert klimamessig. Ute ved kysten er det knusktørt og nesten ørkenaktig, men bare få kilometer innenlands blir landskapet grønt og frodig med dramatiske fjelltopper opp til 1394 meters høyde. 

Tarrafal

Severdigheter og attraksjoner

For turister er det essensielt tre byer som er naturlige baser under et opphold på Santiago: Praia i sør, Assomada sentralt og Tarrafal i nord. Hvilket sted som passer best er helt avhengig av hva slags aktiviteter man har tenkt å bedrive. Men, siden øya er såpass liten kan nesten alle steder besøkes på dagstur. La oss se på hva de forskjellige stedene har å tilby.

Tarrafal

Praia er hovedstaden og største by både på Santiago og i hele Kapp Verde. Verdens mest spennende by er den ikke, men Praia har nok å tilby til å gjøre det verd å tilbringe litt tid der. Sentrum av Praia ligger på et platå, og heter faktisk Plateau, hevet over resten av byen. Her finnes de aller fleste av byens attraksjoner og det er relativt trivelig å vandre rundt i et par timer. Portugiserne har etterlatt seg mye flott koloniarkitektur på Plateau, inkludert presidentpalasset, rådhuset og kirken Igreja Nossa Senhora da Graca. De fleste av byens barer og restauranter ligger forøvrig i dette området.

Praia 

Praia har også et par museer, men disse er stort sett ganske små og ikke altfor interessante for den gjennomsnittlige turist. Inngangsbillettene er imidlertid ganske rimelige, så det skader ikke å ta en tur innom hvis man kommer forbi noe som vekker interesse. Aller viktigst er nok museet for frigjøringshelten Amilcar Cabral, hvis navn man vil se går igjen mange steder på Kapp Verde. Praia har også et par fullt brukbare strender i utkanten av byen, men strendene i Tarrafal er betydelig bedre og bør være førstevalget for besøkende som søker strandliv på Santiago. 

Cidade Velha

En interessant halvdagstur fra Santiago er til den lille byen Cidade Velha, grunnlagt allerede i 1462, hvilket gir den status som den aller første kolonibyen i tropene. Byen består bare av noen få gater, men er ganske sjarmerende med gamle kolonihus i friske farger, mange restauranter og plassering rett ved sjøen. Av historiske severdigheter er den store festningen Forte Real do Sao Filipe mest iøynefallende, der den ligger på en høyde og vokter over byen. I tillegg finnes flere gamle kirker, inkludert Igreja de Nossa Senhora do Rosario som faktisk er den eldste kolonikirken i hele verden. 

Cidade Velha

Assomada er Santiagos nest største by og befinner seg i fjellene sentralt på øya. Selv om den bare ligger på ca 550 meters høyde er klimaet betydelig kjøligere enn nede ved kysten.  Kjøreturen opp til Assomada er meget flott med et landskap som raskt endrer seg fra tørt og gult til grønt og frodig. Med bare ca 15000 innbyggere er ikke Assomada noe sted man reiser på storbyferie, men det er allikevel en helt grei by som har alt man trenger. 

Utkanten av Assomada

Hovedgrunnen til å besøke Assomada er imidlertid at den er det beste utgangspunktet for turgåing på Santiago. Omgivelsene er nemlig svært vakre med flere dramatiske fjellformasjoner. Fra sentrum av byen er det et par enkle ruter man kan følge, blant annet til et gigantisk tre i dalen nedenfor sentrum. De beste vandreturene får man imidlertid i nasjonalparken Serra Malagueta som ligger litt nord for byen. 

Stranden i Tarrafal

Tarrafal ligger ved kysten ganske langt nord på øya. Innbyggertallet er på bare ca 7000 innbyggere og byen har en ganske trivelig og avslappet atmosfære. Turister kommer først og fremst for utendørsaktiviteter da byen har en meget flott strand. Aktiviteter som snorkling, dykking, padling og båtturer er lett å arrangere. Tarrafal er i tillegg et godt utgangspunkt for vandreturer siden Serra Malagueta ikke er så langt unna. (Merk at øya Santo Antao har enda flere og bedre turmuligheter enn Santiago).  

Stranden i Tarrafal

Hvor lang tid bør man bruke på Santiago?  

Ett av dilemmaene for turister som planlegger å besøke Kapp Verde er å velge hvilke av øyene man skal besøke og hvor lenge man skal være der. Svaret vil avhenge sterkt av egne interesser. Santiago er den mest varierte av de ti øyene som utgjør Kapp Verde og det er derfor flere ting man kan lett bruke tid på. Et aktuelt program kan være 3-4 dager med turgåing, kanskje med utgangspunkt i Assomada, deretter ta 2-3 dager på stranda i Tarrafal, og avslutte med 1-2 dager i Praia og Cidade Velha. Men, dette kan selvsagt optimaliseres basert på egne behov. 

Veggmaleri i Praia

Beste tid å besøke Santiago og Kapp Verde

Santiago (og hele Kapp Verde) kan besøkes når som helst på året. Det er alltid godt og varmt med maksimumstemperaturer i intervallet 24-29 grader. Det meste av regnet faller i september, men i Praia og Tarrafal kommer det aldri store mengder. Oppe i fjellene rundt Assomada og Serra Malagueta kan det derimot regne ganske mye, så hvis turgåing er hovedinteressen, bør regntiden unngås. Derimot er landskapet aller grønnest og frodigst rett etter regntiden i november, så dette er en utmerket tid for vandreturer.

Grønt og frodig ved Assomada

Transport

Det er relativt enkelt å komme seg rundt med offentlig transport på Santiago. Det går minibusser overalt på øya. Som ofte er tilfellet i Afrika, så følger minibussene ingen fast rutetabell, men venter med å reise til de er fylt opp av passasjerer. På hovedveien mellom Praia og Tarrafal vil man sjelden trenge å vente lenge, men på mindre trafikkerte strekninger kan det være nødvendig med litt tålmodighet. Minibussene stappes veldig fulle, så en reise er ikke nødvendigvis komfortabel, men siden lengste tur (Praia-Tarrafal) er på bare rundt to timer så er det tolererbart.

Ikke overbefolket på stranden i Tarrafal

Lokalbefolkning

Folkene på Santiago (og resten av Kapp Verde) er riktig sympatiske og turister kan mer eller mindre gå rundt uten å vekke noen spesiell oppmerksomhet. Mas og gnål (som i for eksempel Etiopia) er stort sett helt fraværende. Turister blir heller ikke konstant oppsøkt av “nye venner” med planer om å lure dem for penger på en eller annen måte.

Assomada

Overnatting

Kapp Verde er sånn passe rimelig, så man får ganske god standard på hotellrom for ca 300 kr/natt. I Assomada vil jeg anbefale sterkt Pensão Asa Branca som har bra rom, god mat og veldig hjelpsom eier. I Praia er Boutique Hotel Praia Maria veldig skikkelig, men litt dyrere. Søk ellers etter overnatting på Agoda. 

Utenfor Assomada

Reise til Kapp Verde

Dersom man reiser med rutefly, så ankommer man enten Praia på Santiago eller Mindelo på Sao Vicente. Relativt få flyselskaper har ruter til Kapp Verde, så typisk vil man ankomme med TAP fra Lisboa. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste forbindelsene.