Myanmar var i lang tid uglesett i vesten på grunn av sitt brutale militærstyre. Men etter at en uventet liberaliseringsprosess ble påbegynt for få år siden har de vestlige sanksjonene mot landet blitt hevet og nå strømmer turister og forretningsfolk til som aldri før. For bare kort tid siden var det så tungvint å reise til Myanmar at veldig få tok seg bryet. Minibanker eksisterte ikke, internett var ubrukelig og man måtte ha med seg helt nye og feilfrie dollarsedler. Men den tiden er forbi og nå er det ikke noe spesielt vanskeligere å reise til Myanmar enn til andre land i Sørøst-Asia.

Ett av de mange tusen templene i Bagan

Myanmars rike historie vil man se mange spor etter i rundtomkring i landet. Mest synlig er dette i Bagan, en bystat som for rundt tusen år siden la under seg store deler av dagens Myanmar. Etter at Bagan-riket gikk i oppløsning var det mye frem og tilbake før Taungoo-riket på 1500-tallet klarte å forene landet og kontrollere nesten hele Sørøst-Asia (dette er sannsynligvis et av de største imperier som nesten ingen har hørt om). Heller ikke det varte så lenge og på 1800-tallet blandet britene seg inn ved etappevis å kolonisere landet og gi det navnet Burma.

U-Bein broen ved solnedgang (bilde av Rajesh_India / Flickr)

Etter andre verdenskrig ble Burma selvstendig i 1948. Arkitekten bak dette var Aung San, en revolusjonær folkehelt og Burmas “landsfader”, som ble drept av politiske rivaler før han kunne tiltre som president. I 1962 begikk militæret statskupp og innførte sosialisme med Sovjetunionen som forbilde. Man kan jo tenke seg hvordan det gikk. Selv med enorme naturressurser og et utgangspunkt som det rikeste landet i Sørøst-Asia gikk Burma raskt over til å bli et av de aller fattigste. Sporadiske demonstrasjoner mot militærstyret fant sted innimellom, men dette ble slått hardt ned på.

Gokteik-viadukten som toget passerer over (foto av roman korzh / Flickr)

I 1989 endret generalene landets navn fra Burma til Myanmar. Året etter utlyste de litt overraskende frie valg til parlamentet (for å lage en ny grunnlov), men tapte så det suste for partiet National League for Democracy (NLD), ledet av Aung San Suu Kyi (datteren til Aung San). I stedet for å gi fra seg makten, annulerte militæret valget, satte Suu Kyi i husarrest og fortsatte å slå hardt ned på protester. Men nå ser de altså ut til å frivillig tre tilbake. Hvis alt går bra vil det holdes frie valg i 2015 og Myanmar vil kunne kalle seg et ordentlig demokrati (mens nabolandet Thailand har gått motsatt vei, fra demokrati til militærdiktatur). Det er litt uklart hva som er årsaken til den uventede liberaliseringen. Rambo var riktignok innom i 2008 og gav myndighetene en lærepenge, men en mer plausibel teori er frykt for å ende opp som en vasallstat av Kina, landets tidligere eneste samarbeidspartner. Kineserne har benyttet de vestlige sanksjonene til å investere voldsomt i Myanmar for å hente ut naturressurser og få tilgang til sjøen i Bengalbukta.

Severdigheter og attraksjoner

Så, hva er det å finne på i Myanmar for turister? Severdigheter relatert til buddhismen og gamle religiøse monumenter er nok det største trekkplasteret, men landet har også mye annet å tilby. I Myanmar finnes blant annet flotte landskaper med gode muligheter for turgåing, fine strender uten mange turister og en ganske spesiell kultur med mange særegenheter sammenlignet med nabolandene. Myanmar har en relativt klart definert turistløype bestående av Yangon, Bagan, Kalaw, Inle og Mandalay. Disse stedene omfatter landets største attraksjoner og kan besøkes i forskjellig rekkefølge, avhengig av hvor man ankommer landet.

Trafikk i Yangon

Det er vanlig å starte i Yangon, landets største by og tidligere hovedstad, rett og slett fordi den har best flyforbindelser til utlandet (eneste alternativ er foreløpig Mandalay). Til tross for en del arkitektur fra den britiske kolonitiden, er Yangon ikke noen spesielt attraktiv by. De fleste bygninger er nokså nedslitte og store mengder trafikk gjør at det ikke er spesielt trivelig å gå rundt der. (Interessant nok er motorsykler forbudt i sentrum av Yangon, uten at noen helt vet hvorfor).

Shwedagon-pagoden ved solnedgang (bilde av Benjamin Jakabek / Flickr)

Yangons store attraksjon er utvilsomt Shwedagon-pagoden, det helligste buddhistiske monumentet i Myanmar, og et av de mest imponerende av sitt slag noe sted i verden. Til tross for til dels store folkemengder er det noe “magisk” ved Shwedagon som gjør at man lett kan tilbringe lang tid der. De andre severdighetene i Yangon blekner i sammenligning og de fleste turister vil finne det tilstrekkelig med 1-2 dager i byen. Ved lengre opphold kan man besøke et par steder på dagstur fra Yangon, for eksempel den gamle hovedstaden Bago, ikke så langt unna. Her finnes et stort antall religiøse monumenter og palasser spredd utover en relativt forfallen by.

Det gamle kongepalasset i Bago

Uansett hvordan man planlegger reisen sin i Myanmar, så bør man ikke gå glipp av Bagan. Dette er utvilsomt Myanmars største attraksjon og et sted hvor man minimum bør sette av 3-4 dager. På en slette ligger det her flere tusen gamle templer (nesten alle buddhistiske) som minner om storhetstiden til Bagan-riket. Templene er i relativt god stand og enkelte av de største er fremdeles i aktiv bruk. Utforsking av det enorme tempelområdet er en opplevelse av de sjeldne. Bagan er dessuten så stort at det aldri er snakk om å “gå i kø”, slik man kan oppleve på populære turistattraksjoner andre steder. Faktisk er man nesten garantert å få de aller fleste templene helt for seg selv, selv i høysesongen for turisme. Se Reisemagazinets artikkel for utdypende informasjon om Bagan.

Templer i Bagan

Store deler av Myanmar er varmt og fuktig hele året. Oppe i fjellene kan man imidlertid oppleve et mer behagelig klima. Et populært sted er den lille byen Kalaw, en gammel britisk “hill station” som ligger på rundt 1300 meters høyde og typisk har temperaturer i området 20-25 grader på dagtid. Kalaw er et paradis for turgåere med en rekke flotte dagsturer som starter fra byen. Her kan man både gå rundt i jungelen, langs rismarkene eller besøke mindre landsbyer i omegn. Mest populært er en 3-dagers tur til innsjøen Inle med overnatting i landsbyer på veien. Byen er full av “trekking” firmaer som tilbyr (relativt like) opplegg for slike turer, samt at de fleste hoteller også kan hjelpe med å skaffe lokale guider.

Landskap utenfor Kalaw

Innsjøen Inle er Myanmars nest største og ligger også oppe i fjellene, ikke så langt fra Kalaw. Turister kommer først og fremst dit for å oppleve livet ved innsjøen, særlig de mange forskjellige etniske minoritetene. Spesielt populært er båtturer rundt på Inle, med besøk i forskjellige landsbyer og religiøse monumenter. På innsjøen er det spesielt interessant å observere den unike stående roteknikken til fiskerne, hvor de står på det ene beinet og bruker det andre til å ro med. De lokale innbyggerne driver med forskjellige typer håndverk, særlig veving er blitt en stor industri, og selger produktene sine på lokale markeder rundt innsjøen. Det skal sies at Inle nok er blitt ganske kommersialisert etter at turistene begynte å finne veien dit, men det er allikevel et artig sted. Også ved Inle kan man gå turer i fjellene, men Kalaw er nok et bedre utgangspunkt.

Landsby ved innsjøen Inle

Siste sted på turistløypa er landets nest største by Mandalay, hovedstad under det siste burmesiske kongedømmet før kolonitiden. Heller ikke den er noen spesielt attraktiv by. I motsetning til sentrale Yangon er den veldig stor i utstrekning og dermed nesten umulig å utforske til fots. Severdigheter i selve byen er det tidligere kongepalasset og Mandalay Hill, en liten ås med en rekke templer og pagoder. Mange flotte attraksjonene ligger imidlertid rett utenfor byen og kan besøkes på en lang dagstur. Mest kjent er den lange U-Bein trebroen over en innsjø. Det er et interessant folkeliv på broen og den er særlig et flott syn ved solnedgang. Videre finnes restene av det gamle Inwa kongedømmet med en rekke ruiner og templer, samt Sagaing, nok en liten ås full av stupaer og templer. Turister trenger neppe mer enn 2-3 dager i Mandalay for å få med seg det meste. Hvis man må velge mellom Mandalay og Yangon, så har man et litt vanskelig valg.  Det finnes nok mer å se i og rundt Mandalay, men Shwedagon-pagoden i Yangon bør være obligatorisk når man er i Myanmar.

Det gamle kongepalasset i Mandalay

I tillegg finnes også en del steder som foreløpig er litt utenfor turistløypa, men som sikkert vil komme sterkt i løpet av kort tid. På vestkysten ligger Ngapali beach som skal være en av Asias beste strender og foreløpig ikke har blitt utsatt for masseturisme. Merk at i lavsesongen vil det være vanskelig å komme dit pga. svært få flyavganger. Av kulturelle severdigheter har man Mrauk U, nok en gammel hovedstad full av templer, men som bare mottar noen få tusen turister i året. En annen britisk “hill station” er Pyin Oo Lwin ikke så langt fra Mandalay. Den har ikke like gode muligheter for gåturer som Kalaw men har en fin botanisk hage og skal være et trivelig sted å oppholde seg. Dersom man tar toget litt videre fra Pyin Oo Lwin kommer man dessuten over Gokteik viadukten, et imponerende byggverk, over hundre meter høyt, langt ute i jungelen.

Særegenheter ved Myanmar

Kulturen i Myanmar har vært under innflytelse av nabolandene Kina, India og Thailand, samt selvsagt kolonimakten Storbritannia. Turister vil umiddelbart se et par områder hvor landet skiller seg ut. For det første er det svært vanlig for menn å gå i såkalt longyi, tradisjonelle drakter som minner om en kjole. Selv i byene kan man regne med at rundt halvparten av mennene vil benytte seg av dette. Nesten alle menn tygger forøvrig “betel”, en spesiell type blader med en mild narkotisk virkning. Bladene farger munnen rød og gir brukeren fryktelig stygge tenner. Fortauene i byene er overalt fulle av røde flekker etter folk som har spyttet ut ferdigtygde blader.

Mat

Matkulturen i Myanmar er virkelig et kapittel for seg selv. En god nyhet er at selv de enkleste restauranter har engelske menyer (dog veldig langt fra turistløypa kan man sikkert finne noen som ikke har det). Ofte er menyen delt i to deler, en med burmesisk mat og en med kinesisk mat. De kinesiske opsjonene består typisk av en hovedrett med ris og minner mye om den smakløse maten på kinesiske restauranter i Europa. Dette er i grunnen litt overraskende i et naboland til Kina med så mange kinesiske besøkende.

Typisk burmesisk måltid med mange sideretter

Den lokale burmesiske maten er imidlertid langt mer interessant og skiller seg veldig fra nabolandene. Ved gjennomlesning av menyen vil det virke som om hovedrettene er typisk indiske (chicken curry, pork curry, beef curry eller lignende er vanlig). Men ved servering vil man oppleve at det er stor forskjell og at hovedretten ofte er av relativt skuffende kvalitet sammenlignet med ekte indisk mat. Det beste ved burmesisk mat er imidlertid at man alltid automatisk får 5-6 sideretter, typisk suppe, ferske grønnsaker med dip, salat, peanøtter, stekt fisk, kjøtt eller noe helt annet. Siderettene er som regel ikke nevnt på menyen, hvis da ikke restauranten er veldig turistorientert. Så første gang på burmesisk restaurant lurer man gjerne på om restauranten har misforstått bestillingen, eller prøver å lure deg til å betale for mange ting du ikke har bestilt. Det gjør de imidlertid ikke for siderettene er helt gratis. Som regel blir det så mye mat at man ikke har sjanse til å spise opp alt sammen, og man kan lure på hvordan restaurantene kan gå med overskudd når ganske overdådige måltider koster 15-25 kroner.

Transport

Infrastrukturen i Myanmar er ikke akkurat i verdensklasse, men der turister har behov for å reise går det relativt greit å komme seg frem, selv om transporten kan ta en del tid. For å komme seg rundt er buss eller innenriksfly mest praktisk, mens tog også er et alternativ. Flyene har faste priser og koster det samme uansett om man bestiller kort eller lang tid i forveien. Typisk koster det 5-700 kroner mellom Yangon og Mandalay, Bagan eller Inle.

Stekt kylling til salgs

På landjorden er buss det beste alternativet. Langdistansebussene har aircondition og bra standard med billettpriser rundt 50-100 kroner. En ulempe er imidlertid at de spiller videoer med høy lyd under hele reisen. Typisk begynner showet med noen timers buddhistisk messing for deretter å skifte til lokale underholdningsprogrammer. Det er heller ikke alltid toalett i bussene men de stopper ved en restaurant hver 2-3 timer. Veiene er ofte for dårlige til at bussene kan kjøre noe særlig fort, men de er uansett betydelig raskere enn toget som sjelden kommer opp i mer enn 25 km/t. Fordelen med toget er imidlertid at utsikten normalt er bedre enn fra en buss, samtidig som det kan være en interessant kulturell opplevelse. Setene på toget er komfortable nok, men man bør ikke forvente at vognene vaskes veldig ofte. Togreisene karakteriseres av mye risting og at vognen svaier litt frem og tilbake. Togbillettene koster nesten ingenting. Hotellene kan skaffe buss- og togbilletter, noe som er veldig praktisk siden stasjonene ofte ligger langt fra sentrum

Praktisk informasjon

Språket i Myanmar er burmesisk og er fryktelig vanskelig å lære. Det gjør ikke noe for bortsett fra hilsenen “mingalaba” klarer vanlige turister seg godt med engelsk. Som gammel britisk koloni er nemlig engelskkunnskapene ganske brukbare i Myanmar (minst like bra som i Thailand, uten at det kanskje sier så mye). Legg imidlertid merke til det vakre burmesiske skriftspråket. På overflaten minner det ganske mye om det georgiske alfabetet selv om disse ikke er i slekt overhodet.

Ikke all transport oppfyller norske sikkerhetsforeskrifter

På de fleste områder er Myanmar et ekstremt billig land å oppholde seg i. Den lokale valutaen i Myanmar heter kyat og 1000 kyat er omtrent 1 amerikansk dollar. På grunn av vestlige sanksjoner var Myanmar tidligere utestengt fra betalingsnettverk som Visa og lignende. Derfor fantes det ikke minibanker i landet og det var umulig å overføre penger dit. Helt frem til 2013, da de første minibankene begynte å dukke opp, måtte turister til Myanmar ta med seg hele reisebudsjettet sitt i amerikanske dollarsedler for å veksle om til kyat.

Godt utvalg av frukt på de lokale markedene

Nå har situasjonen endret seg fullstendig og alle steder hvor turister har grunn til å befinne seg er det overflod av minibanker. Bare inne i Shwedagon-pagoden(!) finnes det minst 4 minibanker. Amerikanske dollar har man strengt tatt ikke bruk for lenger, men man kan jo alltids ta med seg noen som reserve for sikkerhets skyld. Foreløpig finnes det vekslebyråer overalt så det er svært lett å veksle dollar om til kyat, men disse vil nok forsvinne etter hvert som det blir allmenn kjent at Myanmar er fullt av minibanker. Før var det dessuten et krav at dollarsedlene var helt nye og ubrettede, men dette er heller ikke nødvendig lenger (dog svært slitte sedler vil muligens bli møtt med skepsis).

Vannbøffelen er viktig på landsbygden i Myanmar

Den kraftige tilstrømningen av turister og forretningsreisende har skapt hotellmangel og relativt høye hotellpriser enkelte steder. Overnatting er derfor generelt dyrere enn for eksempel i det mye rikere nabolandet Thailand. Men, situasjonen vil ventelig forbedres (altså lavere priser) etterhvert som hotellkapasiteten øker. I Kalaw har dette allerede skjedd og man kan få et veldig flott hotellrom for under 200 kroner. Det samme gjelder til en viss grad Inle. I Yangon er det foreløpig en del dyrere enn resten av landet og man må typisk ut med 4-500 kroner for å få brukbar standard.

Ngapali beach (foto av dominiqueb / Flickr)

Myanmar er et trygt land å besøke, ihvertfall hvis man holder seg langs turistløypa. Men, det er ikke til å legge skjul på at landet har mange alvorlige problemer. I enkelte områder er regjeringen i tilnærmet krig med etniske minoriteter. Særlig hardt har det gått utover Rohingya-folket, en muslimsk minoritet som buddhistene helst ønsker å utrydde (nei, ikke omvendt!). Dette er selvsagt ille, men vanlige turister vil ikke merke noe til det. Områder med kamphandlinger eller massakrer slipper man uansett ikke inn i.

Mount Popa i nærheten av Bagan

Internett har tradisjonelt vært langsomt i Myanmar, men også dette ser ut til å være i klar bedring. På gode hoteller i Yangon har man allerede like raskt internett som i Norge. Dette vil nok i løpet av kort tid komme til resten av landet også. Foreløpig er imidlertid internett mange steder så tregt at det i praksis er ubrukelig. Av og til kan det dessuten være raskt i perioder for deretter å falle ut en stund. I 2014 fungerte ikke norske mobiltelefoner i Myanmar, men Telenor(!) jobber med å bygge ut mobilnettet i Myanmar, så dette ordner seg nok også etter hvert.

Nok et standard burmesisk måltid til ca. 20 kroner (for 1 person).

Myanmar kan besøkes hele året, men høysesongen er november-februar når det er minimalt med regn og litt mer behagelige temperaturer. Regntiden faller delvis sammen med den norske sommerferien, men dette bør ikke skremme noen fra å reise dit. Akkurat som i Thailand er ikke regntiden noe spesielt problem. Typisk kommer det et kortvarig regnvær på ettermiddagen, men mange dager er også helt uten nedbør. Det kan imidlertid bli fryktelig varmt på denne tiden, særlig i Bagan.

Utsikt over Kalaw

Nordmenn trenger visum for å besøke Myanmar. Før var dette tungvint, men nå har man innført eVisa slik at hele prosessen kan ordnes enkelt på nettet. Man mottar da visumet som vedlegg til en mail og man trenger bare ta med seg en utskrift. Et alternativ er å søke om visum på Myanmars ambassade i Bangkok, også det en enkel prosess og man kan få visumet på dagen.

Buddha treffer man overalt i Myanmar

Nesten alle turister ankommer Myanmar med fly. Det vil ofte lønne seg å kjøpe to separate flybilletter, først fra Norge til Bangkok og deretter videre til Yangon eller Mandalay med billigflyene AirAsia eller NokAir. Begge disse selskapene har billige flybilletter nesten hele tiden. Hvis man skal skaffe visum i Bangkok er det dessuten praktisk med et lite stopp der. Som følge av liberaliseringen har man åpnet flere grenseoverganger mellom Myanmar og Thailand slik at det er blitt teoretisk mulig å reise inn i Myanmar over land. Men, dette er ikke å anbefale for turister da man isåfall vil måtte gjennomføre noen veldig lange bussreiser for å komme til Myanmars største attraksjoner. eVisa er dessuten ikke gyldig på disse grenseovergangene.

Nyttige linker

Sandalsand: Norsk blogg med omfattende reiseskildring fra Myanmar som jeg hadde stor nytte av i planleggingen av turen min.
eVisa: Nettside for å søke om eVisa til Myanmar.
Visum i Bangkok: Detaljert instruksjon om hvordan man får visum i Bangkok
Rutetider for tog i Myanmar (ikke offisiell side, så muligens ikke alltid helt oppdatert)
Rutetider for buss i Myanmar (ikke offisiell side, så muligens ikke alltid helt oppdatert)
Booking.com: Hotell i Myanmar, vanligvis uten forhåndsbetaling
Agoda.com: Hotell i Myanmar. Ofte billigere enn booking.com men med forhåndsbetaling
AirAsia og NokAir: Billige flybilletter fra Bangkok til Myanmar (og andre steder)
Skyscanner og Momondo: De beste stedene å søke etter billige flybilletter.

Rabat er hovedstaden i Marokko og en av landets triveligere byer å oppholde seg i. Den er riktignok ikke blant landets mest populære turistmål, til tross for å ha mange severdigheter av samme type som de mer kjente byene Marrakesh og Fes. Mangelen på utenlandske turister har imidlertid sine fordeler og har trolig bidratt til at byen fremstår som litt “Marokko light” uten mas og gnål fra “guider” og selgere som resten av landet sliter med.

Rabats kasbah sett fra stranden

Rabat ligger på Atlanterhavskysten ved utløpet av elven Bou Regreg. Selve byen har rundt 600 000 innbyggere men i storbyområdet som inkluderer nabobyene Salé og Temara bor det nærmere to millioner mennesker. Byens historie strekker seg helt tilbake til romerne som opprettet en bosetning under navnet Sala Colonia i området. Svært viktig ble imidlertid ikke Rabat før Yaqub al-Mansur, leder av Almohadene, et berbersk muslimsk dynasti, etablerte byen som hovedstad på 1100-tallet. På det største regjerte almohadene over Nord-Afrika og store deler av Spania, men utover 1200-tallet gikk det nedover og de både mistet Spania og ble utradert i Marokko.

Utsikt fra kasbahen mot Salé.

Rabat ble deretter nesten fraflyttet men gjorde et comeback på 1600-tallet da Rabat og Salé dannet en “pirat-republikk” som stod seg i nærmere to hundre år. Piratene brukte de to byene som utgangspunkt for plyndring på havet. Frankrike tok senere kontroll over Marokko i 1912 og flyttet hovedstaden fra Fes til Rabat, noe marokkanerne holdt fast ved etter uavhengigheten i 1956.

Inngangen til kasbahen

Som de fleste marokkanske byer kan Rabat grovt deles inn i en gammel og en ny del. Den nye byen (Ville Nouvelle) ble bygget av franskmennene og er forsåvidt trivelig nok, delvis med flotte boulevarder med palmetrær. Allikevel er den neppe så veldig interessant for turister som heller foretrekker å besøke medinaen (gamlebyen) og Kasbah des Oudaias, den eldste delen av Rabat.

Fine farger inne i kasbahen

Kasbahen ble bygget av almohadene og er omringet av en bymur. Hovedinngangen er den flotte porten Bab Oudaia og innenfor finnes hovedsaklig et litt labyrintaktig boligområde. Det er ikke så veldig stort men husene er pent dekorert i fargene hvitt og blått og det er et trivelig sted å utforske. I tillegg til bolighusene finnes et par moskéer, men ikke-muslimer slipper ikke inn og de er trolig uansett ikke så interessante å besøke. I det ene hjørnet av kasbahen ligger et åpent område med flott utsikt over havet og til nabobyen Sale. Særlig ved solnedgang er dette et trivelig sted å oppsøke. I kasbahens sydlige del finnes den andalusiske hagen, en nydelig liten park hvor det er fint å sitte i skyggen og slappe av. Et gammelt kongepalass ligger også ved parken men er gjort om til et museum som stiller ut diverse artifakter.

Den andalusiske hagen inne i kasbahen

Medinaen ligger ved siden av kasbahen og i motsetning til mange andre marokkanske medinaer så er den lett å orientere seg i. Mange av gatene er riktignok svært trange men de er stort sett rette og står vinkelrett på hverandre. Allikevel har den alt som man forventer av en medina, inkludert store markeder med boder som selger alt mulig, inkludert krydder, mat, tepper og juggel fra Kina. En fin ting med Rabats medina er at den er fullstendig fri for “guider” og andre plagsomme folk så man kan rusle rundt akkurat som man vil uten å oppleve noen spesielle irritasjonsmomenter.

Medinaen i Rabat

Rett utenfor sentrum finnes Chellah-ruinene, kanskje den største attraksjonen i Rabat. Det var her den romerske byen Sala Colonia lå, men ruinene fra den romerske tiden er imidlertid i svært dårlig stand og man trenger en god porsjon fantasi for å forestille seg hvordan det har vært. På 1300-tallet bygget imidlertid marinidene (det berberske dynastiet som tok over etter almohadene) et stort gravsted (nekropolis) over de romerske ruinene. Sammen med et tårn og forsvarsverk rundt er dette er fremdeles i relativt god stand. Senere er det anlagt en park rundt ruinene og hele Chellah er blitt et utrolig fredelig og behagelig sted å utforske. Med litt flaks får man også se storkene som delvis har tatt over området og bygget flere reir på toppen av ruinene.

Chellah-ruinene

En annen stor attraksjon er Hassan-tårnet, restene av en minaret og moské som almohadene påbegynte i 1195 og som var ment å bli verdens største. Imidlertid ble ingen av delene gjort ferdige da sultanen døde allerede i 1199. Senere ble dessuten den uferdige moskéen ødelagt i et jordskjelv. I dag står minareten der (dog for tiden under full renovasjon) sammen med de gjenværende søylene fra moskeen slik at man får et inntrykk av dimensjonene. I motsatt ende av plassen ligger en bygning av nyere dato, Mohammed V Mausoleet, hvor gravene til et par av Marokkos konger befinner seg. Bygningen er i seg selv veldig flott og alle kan dessuten komme inn og kikke ned på gravene. (Guidebøker sier at man må være sømmelig kledd for å slippe inn, men regimet virket ikke særlig strengt).

Inne i Chellah-ruinene

Rabat har faktisk strender men disse er ikke av veldig høy kvalitet.  Allikevel vil man se en del lokale som bader i Atlanterhavet. Surfing er dessuten populært og man kan leie surfebrett hvis man vil prøve seg. Dersom man ikke vil ut i vannet så finnes det allikevel en fin strandpromenade og et par pirer som er trivelig å spasere langs, særlig i tiden rundt solnedgang. Andre attraksjoner i Rabat er det arkeologiske museet som stiller ut mange gjenstander som er gravd ut i Marokko og teknisk museum med et dinosaur-skjelett som ble funnet i Atlas-fjellene på slutten av 70-tallet. Palasset til den nåværende kongen ligger forøvrig også i Rabat men er egentlig ingen stor turistattraksjon og det eneste man får se er porten og muren rundt på avstand.

Restene av den store moskéen som aldri ble ferdig, med mausoleet i bakgrunnen

Det er lett å komme seg rundt i Rabat. Området med medinaen, kasbahen og strandpromenaden er best å spasere i (ofte eneste mulighet). For å besøke Chellah og Hassan-tårnet er det lettest å ta en av de mange taxiene. Sjansene er gode for at sjåføren uoppfordret benytter taksameteret og en kjøretur på tvers av Rabat vil sjelden koste mer 10 kroner. Ellers har den nye delen av Rabat helt nye trikker, men turister får trolig bare bruk for disse ved besøk til nabobyen Salé.

Mye å få kjøpt på Rabats markeder

Medinaen har en haug med svært enkle spisesteder men ikke så mange større restauranter. Uansett får man pizza, sandwich, tagine (gryterett) eller kebab for en svært billig penge. Hotellene i Rabat er litt dyrere enn ellers i Marokko og for en rimelig standard må man nok ut med minst 300 norske kroner. Sjekk hotellpriser på booking.com. Mest praktisk er det nok å bo ved medinaen hvor de fleste attraksjonene befinner seg, men det er så lett å komme seg rundt i Rabat at man strengt tatt kan bo hvor som helst. Det finnes en flyplass i Rabat men det går ingen direktefly fra Norge. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene til Marokko. Ved ankomst i Marrakesh så er det forøvrig lett å ta tog videre til Rabat.

Iran får sjelden positiv oppmerksomhet i media og anses av mange som et land fullt av gale muslimer hvor det ikke er naturlig å tilbringe ferien. Irans dårlige image har nok også bidratt til å gi inntrykk av at landet ikke ønsker turister og at det er vanskelig å reise dit. Dette er imidlertid feil. Som turist er det relativt uproblematisk å besøke Iran og landet har attraksjoner og severdigheter av mange forskjellige slag. Religiøs galskap er absolutt en del av landet, men for turister som ikke skal bosette seg i Iran over lengre tid så vil det islamske styresettet bare føre til mindre irritasjoner.

Moske i Yazd

Iran har en veldig lang historie og landområdet var hjemsted for en av verdens eldste sivilisasjoner allerede rundt 3000 f. Kr. Irans nasjonale opprinnelse kan spores tilbake til det gamle Perserriket som var på høyden av sin makt rundt 600 f. Kr. men senere ble erobret av Alexander den Store. Et stort tilbakeslag (som har ringvirkninger frem til i dag) kom da arabiske muslimer invaderte området i år 651 og tvangsinnførte islam. Perserne klarte imidlertid å holde fast ved sitt språk og sin kultur men islam ble allikevel den dominerende religionen. På 1500-tallet ble det endelig dannet en uavhengig iransk stat etter at Safavid-dynastiet fikk kontroll over et område omtrent tilsvarende dagens landegrenser. For å differensiere seg fra naboene innførte de sjia-islam som statsreligion. På 1900-tallet ble Iran et kongedømme og etter et statskupp i 1953 var det et sekulært og pro-vestlig land. Uheldigvis var kongen (sjahen) en dårlig og korrupt leder noe som skapte stor misnøye i befolkningen og la grunnlaget for den islamske revolusjonen i 1979.

Khomeini ledet den islamske revolusjonen, noe man stadig påminnes om i Iran

Etter revolusjonen tok Ayatollah Khomeini makten og fra da av har Iran vært en islamsk republikk. Det betyr at alt må være i overensstemmelse med islamske lover slik disse tolkes av de nåværende lederne. Riktignok avholdes det valg på president og nasjonalforsamling men flere mekanismer sørger for at ingen reformvennlige kan komme i maktposisjoner, samtidig som et “vokterråd” av prester kan underkjenne all lovgivning som anses for å være i strid med islam. Under Khomeini og hans etterfølger Khamenei har Iran har etablert seg som en fiende av Vesten og aktiv støttespiller for ulike terrororganisasjoner i utlandet. Særlig Israel har landet et anstrengt forhold til og Irans forrige president gikk så langt som å antyde at Iran kunne komme til å “slette Israel fra kartet”. Heller ikke sine sunni-muslimske naboer er Iran bestevenner med, men det er jo relativt vanlig i Midtøsten at “alle hater alle andre”.

Greit at sitteunderlaget har de riktige politiske synspunktene

I 2002 ble det avslørt at Iran bygget et hemmelig anlegg for anrikning av uran utenfor byen Natanz. Dette medførte bekymring blant vestlige ledere for at landet prøvde å utvikle atomvåpen, noe de færreste ønsker i hendene på religiøse galninger. Selv om Iran hevdet at atomprogrammet deres kun hadde fredelige hensikter ble det etter hvert innført vestlige sanksjoner mot landet. Disse har lykkes i å ramme landets økonomi og vanlige iranere sterkt, men atomprogrammet har fortsatt ufortrødent videre. Nylig ble det imidlertid inngått en avtale mellom Iran og Vesten som skal hindre at Iran utvikler atomvåpen de neste 15 årene (deretter er det fritt frem) i bytte mot opphevelse av sanksjonene. Se her og her for en grundig gjennomgang av Irans atomprogram.

Iran har i dag rundt 78 millioner innbyggere hvorav de aller fleste er etniske persere. I tillegg finnes det grupper av kurdere, aserbajdsjanere og andre mindre minoriteter som armenere og arabere. Det er relativt vanlig i Vesten å skjære hele Midtøsten over en kam (“gale muslimer er de sikkert uansett”), men iranere flest tilhører altså en helt annen etnisk gruppe enn araberne.  Det er viktig å ikke blande disse for i Iran vil man oppleve at mange ser på araberne som tilbakestående undermennesker. Språket i Iran er farsi (persisk) og er helt forskjellig fra arabisk selv om iranerne skriver med det arabiske alfabetet.

Severdigheter og attraksjoner

Iran er et arealmessig ganske stort land og har et mangfold av landskaper og klimasoner. Store deler av landet ligger på en høyslette rundt 1500 meter over havet, noe som gjør at det ikke er så varmt i Iran som man kanskje skulle forvente. Sommertemperaturen blir riktignok høy de fleste steder, men våren og høsten er behagelig og på vinteren er det faktisk ganske kaldt i det meste av landet.

Typisk Iran – rett vei, halvørken og noen fjell i horisonten

For turister passer det fint at de viktigste severdighetene og attraksjonene ligger omtrent langs en nord-syd akse midt i landet. Dette har gitt en svært veldefinert turistløype som få vestlige besøkende divergerer noe særlig fra. De viktigste komponentene er byene Teheran, Kashan, Esfahan, Yazd og Shiraz. Hver av disse byene er severdigheter i seg selv og er dessuten gode utgangspunkt for dagsturer til attraksjoner i nærområdet. Det vanligste opplegget er å fly til Teheran og gjennomføre turistløypa ned til Shiraz. Deretter tar man normalt fly tilbake til Teheran (eventuelt en lang bussreise) og reiser hjem derfra. Turen kan også gjøres i motsatt retning ved å fly videre til Shiraz fra Teheran direkte etter ankomst. To uker er omtrent passe tid for å gjennomføre denne turen.

Azadi-tårnet markerer inngangen til Teheran

Teheran er egentlig ingen god introduksjon til Iran. Byen har riktignok en svært flott beliggenhet i skråningen til Elburzfjellene, men til tross for sin store utstrekning og høye innbyggertall er det egentlig få severdigheter. De mest interessante attraksjonene er kronjuvelene i nasjonalbanken og Golestan-palasset, det gamle kongeslottet. Ellers karakteriseres byen av mye biltrafikk med tilhørende støy og ser ganske lik ut nesten overalt slik at det fort blir kjedelig å spasere rundt. Det skal riktignok sies at byen blir finere og mer velstående desto lengre oppover i skråningen man kommer. Øverst har man tilgang til flere stier slik at man kan gå fjelltur og på vinteren er flere alpinanlegg lett tilgjengelige.

Et av mange historiske hus i Kashan

For de fleste turister er det en lettelse å reise videre til Kashan som er mye mindre og roligere enn Teheran. På veien dit kan man dessuten vurdere et kort stopp i Qom, Irans nest helligste by. De store attraksjonene i selve Kashan er arkitekturen, spesielt en rekke gamle historiske hus fra Qajar-dynastiet og Fin-hagen, en klassisk persisk hage. På veien videre mot Esfahan bør man legge inn et stopp i den lille fjellbyen Abyaneh. Den er en av Irans eldste og er kjent som “den røde byen”, men har nå bare et par hundre fastboende. Underveis kjører man forøvrig rett forbi det omstridte anrikningsanlegget for uran utenfor Natanz, men der er verken turister eller fotografer velkomne. Selve byen Natanz er imidlertid relativt trivelig og kan være verd et kort stopp.  

Vakre Esfahan er høydepunktet i Iran for mange turister

Esfahan er Irans vakreste og mest interessante by. Den var hovedstad under Safavid-dynastiet og i deres glanstid ble det bygget utrolig mye fint som fremdeles står i dag. I Esfahan finnes det flotte moskeer, palasser, kirker, hager, parker, broer og museer. Rett utenfor sentrum har man dessuten muligheter for å gå fjelltur. De fleste besøkende vil nok oppleve Esfahan som høydepunktet i Iran så her bør man sette av minst 3-4 dager.

Vindfangere overalt i Yazd

Yazd ligger øst for Esfahan og er Irans mest spesielle storby. Det regner nesten aldri i området så Yazd er en skikkelig ørkenby. Gamlebyen har en unik arkitektur, bygget av gjørme og med en labyrintaktig byplan som minner om medinaene i Marokko. Den er dessuten kjent for sine mange “vindfangere” som ble brukt til å skaffe sirkulasjon i husene og gjøre dem litt mer levelige på varme sommerdager. I nærheten av Yazd er det dessuten en rekke attraksjoner som kan besøkes på dagstur. Mest interessant er nok Kharanaq, en fraflyttet landsby av gjørmehus hvor man kan gå rundt overalt, både inni og på taket av husene. Videre har man det zoroastriske ildtempelet i en bratt fjellside ved landsbyen Chak Chak og den to tusen år gamle gjørmeborgen Narin i byen Meybod. Populært er det også å reise ut til noen sanddyner i ørkenen utenfor Yazd for å ri på kameler.

Graven til Hafez i Shiraz

Shiraz er en litt mer støyete og kaotisk by enn Esfahan men har en del fine parker, moskeer og graven til Hafez, Irans mest kjente poet. Den viktigste attraksjonen er imidlertid de 2500 år gamle ruinene av Persepolis, en gammel hovedstad, som ligger halvannen times kjøring fra byen. Rett ved ligger også Naqsh-e Rustam, en gammel nekropolis gravd ut i en fjellside. På den andre siden av Shiraz ligger dessuten ruinene av Bishapur, en annen gammel by.  

Lokale skikker og kultur

Iran følger islamsk lov slik den tolkes av landets styresmakter og landet er derfor ikke noe sted hvor frihet og individuelle rettigheter har gode vilkår. På områder som prostitusjon, gambling og narkotika er Iran faktisk like bakstreverske og forbudsorienterte som Norge. Når det gjelder ting som alkohol (totalforbudt), dans (totalforbudt) og rettigheter for kvinner og homofile ligger Iran til og med enda verre an. For ikke-muslimer vil mange av reglene oppfattes som skrullete men man har lite annet valg enn midlertidig å tilpasse seg. Protester og sivil ulydighet fører bare til et utrivelig opphold, uten større muligheter for å starte en revolusjon, velte regimet og innføre et mer rasjonelt lovverk.

Det viktigste man må huske på er at Irans myndigheter er utrolig pripne når det gjelder fremvisning av hud. For menn betyr dette først og fremst at man ikke kan gå i shorts uansett hvor varmt det er. For å slippe å irritere seg over dette er det lurt å reise på en årstid hvor det uansett er uaktuelt å gå i shorts. For kvinner er reglene enda strengere og de får ikke lov til å vise noen former i det hele tatt, samtidig som de må dekke til håret sitt. Det har imidlertid utviklet seg en praksis hvor iranske kvinner kun dekker til rundt 50% av håret. Normalt tolereres dette men kvinnene løper en risiko for å bli tilsnakket av politiet, noe jeg selv vitne til. Hvis ikke forbrytelsen er spesielt grov slipper de som regel unna med en advarsel.

Så vet vi det…

På offentlig transport praktiseres i mange tilfeller segregering av kjønnene. På lokalbusser er det gjennomført konsekvent med de bakre plassene reservert for kvinner mens menn sitter foran. På t-banen har kvinner egne vogner hvor menn ikke har adgang, men kvinner har faktisk lov til å bruke alle vognene. På langdistansebusser og fly virket det ikke å være noen segregering i det hele tatt, men turister får neppe lov til å sitte ved siden av en fremmed iransk kvinne.

Selv om kvinner har noen færre rettigheter og litt mindre verdi enn menn er tilstandene ikke like håpløse som i for eksempel Saudi-Arabia. Hvis kvinnene kler seg “sømmelig” har de lov til å gjøre ganske mye. Unge jenter er heller ikke noe redd for å ta kontakt med mannlige turister. En ting man vil observere er at neseoperasjoner er svært populære blant Irans kvinner. Nesen har de jo lov til å vise frem så det er viktig at den ser best mulig ut (mens operasjoner for å forstørre brystene vil være mer eller mindre bortkastet i Iran). Siden bare overklassen har råd til å operere nesen, gir dette ganske høy status og noen setter angivelig på et plaster på nesen for å gi inntrykk av at nesen er operert selv om de ikke har foretatt noen operasjon!

Landsbyen Abyaneh

Det ble mye (fortjent) negativ omtale av Iran i avsnittene ovenfor men det finnes faktisk enkelte områder hvor landet er svært progressivt. Mest overraskende er det kanskje at transseksuelle har bedre vilkår i Iran enn de fleste andre steder. Iranere har lov til å skifte kjønn og få oppdatert dokumentene sine til å reflektere det nye kjønnet. Etter Thailand er faktisk Iran det landet hvor det utføres flest kjønnsskifteoperasjoner! (Se dokumentarfilmen «Be like others» om transseksuelle i Iran gratis her). Videre er Iran det eneste landet i verden som gir individet full råderett over sine egne organer. Dette har resultert i et effektivt marked for kjøp og salg av organer, noe som har eliminert problemet med organmangel. Særlig bra fungerer det for nyrene (mennesker har to nyrer men kan leve fint med bare en nyre). I resten av verden dør mange av nyresykdommer mens de venter på at en frisk nyre skal bli tilgjengelig, noe som er helt utenkelig i Iran.

Lokalbefolkningen

Iranerne er trolig de vennligste menneskene man vil treffe i noe land. (Beklager bruk av denne slitne klisjéen. Det er en uskreven regel i reisereportasjer at lokalbefolkningen alltid må omtales som vennlig, men for Iran er det faktisk sant.) Dette kan virke overraskende gitt at mange sitter med inntrykk av at landet er fullt av gale ekstremister og fanatikere. Men, det er først og fremst de politiske og religiøse lederne som har disse egenskapene. Vanlige iranere gjør derimot alt for at turister skal føle seg velkomne. Man får ikke stå på gaten og se forvirret ut i lang tid før noen kommer bort og spør om “May I help you?”. Invitasjon til å drikke te sammen får man nesten overalt og setter man seg ned i en park hvor iranere har piknik, kommer de ofte uoppfordret bort og deler maten sin med deg.

Persepolis

I de fleste land er det en god tommelfingerregel å være skeptisk til lokale innbyggere som oppsøker turister for å prate. Nesten alltid er disse egentlig ute etter å selge noe eller de driver med en eller annen form for lureri. Denne regelen kan man nesten helt se bort fra i Iran. Iranerne er veldig interessert i utlendinger og tar ofte kontakt bare for å snakke. Mange iranere behersker dessuten engelsk svært godt og man kan derfor føre en ordentlig substansiell samtale og ikke bare utveksle drepende kjedelig og intetsigende pjatt av typen “Iran very nice. People very friendly. Norway very cold”, som er normen i land hvor folk er kontaktsøkende men ikke kan kommunisere på engelsk.

En overraskelse for meg var hvor frittalende folk var. Samtlige iranere jeg snakket med mente at Iran var et møkkaland. Typiske klager var at lederne var religiøse ekstremister og at landet var gjennomkorrupt. Noen uttrykte forbauselse over at turister kunne finne på å besøke et land som Iran hvor det “ikke var noenting å se og gjøre”, mens andre var glade for muligheten til å vise utlendinger at ikke alle iranere var gale fanatikere. Folk virket generelt resignerte, uten håp for fremtiden og med liten tro på at det var mulig å få til endringer internt i Iran. Mange ønsket å forlate landet og særlig unge iranere var gjerne revet mellom hensynet til familien og muligheten for en potensielt bedre fremtid i utlandet. Enkelte gikk til og med så langt som til å hevde at islam var Irans grunnleggende problem. Man skal være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner fra slike samtaler for det er ikke nødvendigvis et representativt utvalg av befolkningen som tar kontakt med turister. Allikevel virker det sannsynlig at en betydelig andel av iranerne er sterkt pro-vestlige. Man kan ikke annet enn å føle med dem.

Mat

Maten i Iran vil nok være den største skuffelsen for de fleste turister. Iranerne lager muligens god mat hjemme men det som serveres ute er stort sett triste greier. Forestillinger om den iranske maten basert på erfaringer fra andre land i Midtøsten kan man legge til side med en gang. Iran er nemlig helt annerledes. Den første overraskelsen for besøkende vil trolig være hvor vanskelig det kan være å finne en ordentlig restaurant. Ved tilfeldig spasering rundt i en by er det faktisk ganske sannsynlig at man ikke finner en eneste en. Dette skyldes både at det ikke eksisterer veldig mange og at noen restauranter er “gjemt”, uten reklame og kanskje bare med et anonymt skilt på persisk som indikerer hva som finnes bak døren. For å unngå å kaste bort lang tid på å lete etter spisesteder, bør man konsultere guideboken eller nettet før man går ut for å spise. Glem alt om gatemat og uterestauranter. Slikt finnes ikke i Iran.

Typisk iransk frokost

Frokosten kan man imidlertid nesten alltid innta på hotellet. Det er typisk en ganske enkel affære med brød, egg, fetaost, syltetøy og kanskje litt agurk og tomat. Dessverre er det gode sjanser for at dette blir dagens kulinariske høydepunkt. Gitt at man klarer å finne en ordentlig restaurant til lunsj eller middag vil det meste av menyen normalt være en liste over forskjellige typer kebab. Den iranske kebaben består typisk av et par stenger med kjøtt kombinert med et par kilo ris, og uten noen saus i det hele tatt. Det hele blir veldig tørt og selv om det sikkert er sunnere på denne måten så er det ikke veldig spennende, for å si det mildt.

Mye kjøtt, mye ris men lite saus til et iransk måltid

Hvis man kommer over en restaurant med noe annet enn kebab på menyen er det imidlertid håp. Et par av de tradisjonelle iranske rettene er absolutt verd å prøve selv om man kanskje ikke vil gi seg ende over på grunn av smaken. “Ash” er en veldig tykk suppe som nesten er et fullverdig måltid i seg selv, i hvertfall med brød til. Ingrediensene varierer litt. Det er ofte lurt å bestille en “khoresh” (stuing) for da blir i hvertfall ikke maten helt tørr. Spesielt godt er kylling Fesenjan. En av de mest spesielle rettene er Dizi. Man får servert noe som ligner på norsk lapskaus men det spises på en helt annen måte. Først heller man nemlig ut væsken og har som suppe, for deretter å gnure sammen restene og spise det. Alle måltider kommer med brød og ris til, og av en eller annen grunn pakker restaurantene maten ofte inn i plast før de serverer den. Iranerne spiser med gaffel og skje. De fleste restauranter har meny på engelsk.

Kylling fesenjan – hurra, et måltid med saus!

Hvis ordentlige restauranter glimrer med sitt fravær finnes det imidlertid en del (om ikke ekstremt mange) fastfood-restauranter. Utvalget deres består typisk av pizza, hamburger, kebab eller stekt kylling. Dessverre varierer kvaliteten vanligvis fra smakløst til ufyselig men man vil i hvert fall ikke sulte i hjel. Iransk pizza har typisk ingen tomatsaus men serveres gjerne sammen med pommes frites(!) og en flaske ketchup. Merk at pizza pepperoni er noe helt annet i Iran enn her hjemme. Vestlige fastfood-kjeder finnes ikke i Iran, noe som er svært beklagelig gitt hva iranerne selv steller i stand av fastfood. På den positive siden så er maten ganske rimelig og man spiser seg mett (om ikke god og mett) for 5$. Sjelden vil et måltid koste mer enn 10$.

Det nærmeste man kommer øl i Iran

Siden kebab er hovedmåltidet i Iran kan det i utgangspunktet virke som et vanskelig land for vegetarianere. Mange av stuingene er imidlertid basert på auberginer og vanlig supper eller “Ash” kan utgjøre et helt måltid hvis man har mye brød til å dippe med. Så vegetarianere klarer seg nok.

Transport

Iran er et veldig enkelt land å reise rundt i på egenhånd. Offentlig transport er generelt billig, godt utbygd og godt organisert. For å reise mellom større byer er buss nesten bestandig det beste alternativet. De iranske langdistansebussene er komfortable med god benplass. Prisene på bussbilletter er lave, typisk rundt 1$ / time. På de mest populære strekningene (hvor turister trolig vil ferdes) er det hyppige avganger så forhåndsbestilling er unødvendig og man trenger bare å møte opp på stasjonen ved planlagt tidspunkt for avreise. Bussterminalene er oversiktlige og iranerne styrter uansett til for å hjelpe hvis man ser forvirret ut.

Iranske langdistansebusser er komfortable

Iran har også et tognettverk som dekker store deler av landet. Toget går imidlertid saktere enn buss, har færre avganger og er dyrere så dette er nok først og fremst aktuelt for togentusiaster. Jeg har ingen erfaring med togreiser i Iran men det sies å være lurt å bestille billett minst en dag i forveien.

Innenriksfly i Iran er ganske rimelige (rundt 50-60$ for Teheran-Shiraz for eksempel) og prisen er den samme uansett når man bestiller. Flyparken består imidlertid av relativt gamle (vestlige) fly hvor man på grunn av sanksjonene har måttet bruke uoriginale reservedeler ved reparasjoner. Allikevel skal man nok være veldig uheldig for å krasje og selv ville jeg vært mer bekymret for å dø i en bilulykke i en av Irans sterkt trafikkerte byer. Selv om billettprisen er konstant bør man bestille fly noen dager i forveien da det alltid er en risiko for at flyet kan bli fullt.

Den fraflyttede landsbyen Kharanaq utenfor Yazd

Et godt alternativ er å leie privat transport mellom byene for å kunne stoppe på interessante steder underveis. Dette er særlig praktisk for attraksjoner som er verd å få med seg men som ikke krever så veldig mye tid. Typisk koster det i overkant av 100$ for en-veis transport som tar hele dagen, for eksempel mellom Yazd og Shiraz med stopp i blant annet Persepolis, Naqsh-e Rustam og Pasargadae. Hvis man er flere personer til å dele på utgiftene blir det ikke så veldig dyrt.

Hvis man har behov for å forhåndsbestille transport (særlig aktuelt for tog og fly) så er dette vanskelig å ordne via nettet på egenhånd. På grunn av sanksjonene er det ingen iranske selskaper som tar utenlandske betalingskort. Heldigvis kan iranske reisebyråer og hoteller hjelpe med dette.

Den to tusen år gamle gjørmeborgen Narin i Meybod

For lokaltransport finnes det lokalbusser i alle byer (men det er ofte vanskelig å finne ut av rutenettet og det er lite informasjon på bussholdeplassene) mens Teheran og Esfahan i tillegg har t-bane (som er lett å bruke). Taxier finnes selvsagt også men disse har aldri taksametere så prisen må forhandles på forhånd. Taxisjåførene i Iran er imidlertid relativt ærlige til denne yrkesgruppen å være og man skal reise langt for å betale mer enn 5$.

Overnatting

Iran har relativt få turister og heller ikke spesielt godt utvalg av hoteller. Selv om man liker å reise rundt spontant kan det derfor være lurt å bestille overnatting en dag i forveien. Prisnivået er sånn passe og for 30-40$ får man normalt et greit hotellrom. Det finnes også billigere hoteller men standarden er ofte ikke allverden. De dyreste hotellene koster gjerne flere hundre dollar men standarden er trolig god.

Utskjæringer i Naqsh-e Rustam

Iranske hoteller dukker ikke opp på booking-tjenestene på nettet og er derfor litt tungvinne å bestille. Guideboken vil ha en liste over hoteller som man kan bruke til å finne nettsidene deres. Normalt er hotellenes nettsider helt håpløse, gjerne fulle av bilder, grafiske effekter og musikk(!) men uten relevant informasjon som prisen og tilgjengeligheten til rommene. Imidlertid kan man ofte finne en mailadresse der. Enkelte hoteller svarer på mail innen et par timer, hvilket gjør det mulig å  forhøre seg om prisen og eventuelt gjøre en bestilling. Ofte kan dessuten hotellet man bor på i øyeblikket hjelpe med å ringe og bestille hotell i neste by. (En fordel med at Iran er utestengt fra betalingsnettverkene for utenlandske kort er at det aldri er nødvendig å forhåndsbetale ved bestilling).

Her er oversikt over hotellene jeg har erfaring med, sammen med noen korte kommentarer. Disse stedene er ikke nødvendigvis optimale for alle reisende men listen gir et inntrykk av hva man kan forvente seg av iranske hoteller.

Teheran: Markazi Hotel (37$ / natt). Bra sentral plassering i nærheten av metroen og Teherans severdigheter. Greit nok rom. Lynraske til å svare på mail. Kan ordne henting/levering på flyplassen for 25$.

Kashan: Iranian house (80$ / natt). Bra beliggenhet nær Kashans viktigste attraksjoner. Utrolig flott “tradisjonelt” rom (leilighet) i gammelt historisk hus. En anonym inngangsdør skjuler en flott hage som alle rommene er plassert rundt. Dessverre svært hard seng som gjør at jeg nok ikke ville bodd der igjen. Bare wifi i lobbyen. Hotellet kan bestille turer men det er billigere å ordne det selv hos et reisebyrå.

Inne på Iranian House

Esfahan: Hasht Behesht Apartment Hotel (48$ / natt). Super beliggenhet i sentrum av Esfahan. Utrolig flott rom/leilighet og veldig hjelpsomt personale. Veldig rask wifi. Anbefales!

Yazd: Kohan hotel (35$ / natt). Gammelt historisk hus med bra beliggenhet i gamlebyen. Greit nok rom. Personalet virket relativt inkompetent.  

Shiraz: Sasan Hotel (28$ / natt). Sentral plassering i Shiraz. Bra rom, god valuta for pengene. Ikke gratis wifi.

Prisnivå og penger

Iranske rialer er den offisielle valutaen i Iran men hoteller og turoperatører opererer gjerne med priser i amerikanske dollar (lokal valuta kan alltid brukes til å betale med). For tiden tilsvarer 1$ tilsvarer omtrent 35000 rialer så man skjønner at det blir mange nuller å holde styr på ved betaling. Dette har imidlertid iranerne gjort noe med for i stedet for å oppgi priser i rialer oppgir de ofte (men ikke alltid) prisen i toman, hvor 1 toman = 10 rial. Hvis noe koster 160 000 rialer sier de altså 16 000 (uten å oppgi noen enhet) eller i noen tilfeller bare 16. Så kan man lure på hva vitsen med dette er. Hvorfor fjerner de ikke 3 eller 4 nuller konsekvent når de først er i gang? Dette kan også høres ut som det perfekte system for å lure turister, men det fungerer allikevel fordi iranere stort sett er grunnleggende ærlige. Et potensielt problem er forøvrig at nesten ingen i Iran har vekslepenger, så hvis man bare har 500 000 rial sedler på seg kan det bli vanskelig å betale mange steder.

Utsikt fra taket på et gammelt bad i Kashan

På grunn av sanksjonene så virker ikke vestlige betalingskort i Iran (dette kan endre seg når sanksjonene oppheves). Det finnes minibanker overalt men disse fungerer altså ikke med utenlandske kort. Man må derfor ta med seg nok penger til å dekke alle utgiftene under oppholdet. Amerikanske dollar gir den beste vekslekursen og er derfor den beste valutaen å ta med seg, men det er faktisk også mulig å veksle norske kroner på noen av vekslestedene. 

Iran er fremdeles et relativt rimelig ferieland men har blitt betydelig dyrere de siste årene på grunn av den sterke dollaren og den svake norske kronen. Jeg vil anslå at man typisk trenger rundt 5-600$ / uke for å ha det relativt komfortabelt men ikke luksuriøst (mindre hvis man er to personer som kan dele ett rom). Men jeg ville tatt med betydelig mer penger for sikkerhets skyld. Hvis man går tom for penger så har man et alvorlig problem, for å si det mildt.

Visum

Nordmenn trenger visum for å besøke Iran. I prinsippet kan dette fås ved ankomst til flyplassen (ikke ved kryssing av landegrensen) mot at man legger frem en invitasjon eller hotellreservasjon og flybillett ut av landet. Varigheten på oppholdet med slikt visum er maksimum 14 dager men det eksisterer visst planer om å utvide til 30 dager. Å satse på dette er muligens litt risikabelt da enkelte har opplevd å bli avvist og sendt hjem igjen. Noen flyselskaper kan muligens også skape problemer hvis man ikke har fått visum på forhånd. Inntil videre vil jeg bare anbefale dette hvis det er svært upraktisk å skaffe visum på forhånd.

Karim Khan slottet i Shiraz

På nettet finnes mye forvirrende info som indikerer at det er en vanskelig og tidkrevende prosess å få visum til Iran. Angivelig må man først skaffe et slags referansenummer fra Irans utenriksdepartement (og mange firmaer er behjelpelige med å skaffe dette mot betaling) for deretter å gå til en valgfri ambassade og søke om visumet. Mitt råd er å glemme alt dette og kun forholde seg til ambassaden i Oslo. På meg virket de svært fleksible og jeg fikk visum på dagen uten å trenge noe referansenummer. (Enkelte turister fra andre europeiske land fortalte meg at visumprosessen hadde tatt lang tid, så enten er ambassaden i Norge usedvanlig effektiv og serviceinnstilt eller så hadde jeg bare flaks.)

Moske i Kashan

Den iranske ambassaden har en nettside (trolig designet på 90-tallet) hvor visumsøknad kan lastes ned og det står greit forklart hvilke dokumenter man trenger (ikke mange). Normalt er visumet gyldig en måned fra utstedelse (altså innreise innen en måned) men for meg ordnet de dette greit slik at gyldigheten var lengre. Et potensielt problem er imidlertid at ambassaden tar fingeravtrykk av alle, noe som betyr personlig oppmøte og kan være upraktisk hvis man bor langt fra Oslo. I slike tilfeller er det nok best å ringe ambassaden for å høre om eventuelle praktiske løsninger. Dersom man har israelsk stempel i passet må man skaffe seg nytt pass før man søker om visum til Iran. Ingenting tyder på at de gjør noen ekstra undersøkelser (for eksempel ved googling) for å avdekke om søkerne har vært i Israel.

Sikkerhet

Gitt Irans dårlige rykte er det naturlig å stille seg spørsmålet om hvor trygt det er å reise til landet. Svaret er heldigvis enkelt: Ja, det er veldig trygt. Iran har lav kriminalitet (ofte en egenskap ved politistater med høyt straffenivå) og selv om man må gå rundt med hele feriebudsjettet på seg så trenger man ikke føle seg veldig bekymret. Så lenge man tar konsekvensene av det islamske lovverket vil man heller ikke få noen problemer med myndighetene. (Men kvinner som protesterer mot regimet ved å gå nakne på gaten eller homofile som har sex på offentlig sted, vil neppe få et trivelig opphold i Iran). Det skal også være relativt uproblematisk for kvinnelige turister å reise alene (men jeg har selv åpenbart ingen erfaring med dette). Seksuell trakassering, som ikke er uvanlig i araberland, skal være langt sjeldnere i Iran.

De iranske martyrene (særlig fra krigen mot Irak) påminnes man stadig om.

Det største faremomentet i Iran er helt klart trafikken. De ellers vennlige iranerne endrer fullstendig karakter straks de setter seg bak et ratt. Kjørestilen er svært aggressiv og biltrafikken i iranske byer er følgelig helt forferdelig. Det kan være en utfordring bare å krysse veien for selv når fotgjengere har grønt lys kommer det minst like mange biler kjørende som på rødt lys. Det kan være lurt å vente på en lokal innbygger som man kan følge etter over veien og bruke som “skjold”. Veiene i Iran er stort sett av bra kvalitet og de fleste strekninger går gjennom et flatt ørkenlandskap. Alle hovedveiene er 4-felts og har fartsgrense 110 km/t, men hastigheter opp mot 200 km/t er ikke uvanlig (dog med helt rette veier er ikke risikoen så stor).

Forberedelser før turen

Å lære farsi før ferien kan man bare glemme hvis man ikke er villig til å jobbe veldig hardt. Dette er heller ikke nødvendig for de fleste iranere man har behov for å kommunisere med vil kunne snakke tilstrekkelig engelsk. Det kan imidlertid være nyttig å lære de arabiske tallene, noe som er gjort på ti minutter. Hvis man også lærer et par iranske fraser så setter iranerne pris på det.

Alltid mye trafikk i iranske byer

Det finnes essensielt to reiseguider for Iran: Lonely Planet og Bradt Guide. “Backpacker-bibelen” Lonely Planet-serien har generelt blitt gradvis dårligere de senere årene, men Iran utgaven er ikke blant de verste. Den nåværende utgaven er fra 2012 så den inneholder en del utdatert informasjon men er allikevel bedre på praktisk informasjon enn Bradt Guide. Den nåværende utgaven av Bradt Guide er fra 2014 men den har elendige kart og dårligere oversikt over priser, hoteller og restauranter. Derimot er den betydelig bedre og grundigere på Irans historie og kultur.

Diverse annen nyttig informasjon

Den beste tiden å reise til Iran er våren (mars-mai) og høsten (september-november). Da er temperaturene relativt behagelige. På sommeren blir det veldig varmt i hele landet mens på vinteren er det relativt kaldt. Hvis man beveger seg utenfor turistløypen så kan man komme inn i andre klimasoner og tidspunktene nevnt ovenfor er ikke nødvendigvis optimale lenger. 

Fint høstlandskap i nærheten av Abyaneh

Iran er svært enkelt å reise rundt i på egenhånd, men mange turister kommer allikevel som del av en turgruppe. Fordelen med slike turgrupper er at man slipper å ordne praktiske ting og med tilrettelagt transport kan man få se relativt mye på kort tid. Jeg har også en mistanke om at de får bedre mat enn individuelle reisende siden spisestedene kan tilpasse menyen. En klart definert turistløype og få hoteller gjør forøvrig at man ofte treffer på de samme individuelle reisende flere steder rundt i landet. Backpackere i Iran er generelt mer oppegående og har et bredere interessefelt enn backpackere i Asia så det er ikke nødvendig med spesielle tiltak for å unngå dem.

Internett er relativt godt utbygget i Iran og de fleste hoteller og restauranter tilbyr gratis wifi. Nettilgangen kan imidlertid være litt ustabil og hastigheten er ikke alltid den helt store men så lenge man ikke skal streame HD-materiale fra Netflix holder det for de fleste. Et potensielt problem er at nettet er sterkt sensurert i Iran. Alt politisk kontroversielt innhold og pornografi er blokkert og det samme gjelder populære tjenester som Facebook, Twitter og mye annet. Det meste av norsk media fungerer riktignok, bortsett fra Dagbladet(!). Heldigvis er det lett å omgå sensuren ved å koble seg via en VPN-tjeneste. I motsetning til Kina er ikke den iranske sensuren spesielt sofistikert så et hvilket som helst VPN vil trolig fungere. De fleste unge iranere kan sikkert gi råd hvis man allikevel opplever problemer med tilgangen.

Solnedgang i ørkenen utenfor Yazd

Et potensielt problem med å besøke Iran er at turen kan gi problemer med fremtidige besøk til USA. Hønsehjernene i den amerikanske kongressen har nylig vedtatt at alle som har besøkt Iran de siste fem årene blir nødt til å skaffe seg visum for å besøke USA. Dette er ikke implementert ennå, og Iran er misfornøyde med vedtaket som de mener at bryter med den inngåtte avtalen i forbindelse med atomprogrammet. Skulle dette allikevel settes ut i livet så blir det en tungvinn prosess som involverer personlig oppmøte og intervju på den amerikanske ambassaden for å få lov til å reise til USA.
Oppdatering 31. januar: Endringene har blitt implementert. Dersom man besøker Iran vil man altså trenge visum for å besøke USA i fremtiden. Uklart om man kan reise på en eksisterende ESTA som ble innvilget før endringene trådde i kraft.

Det er ikke spesielt gode flyforbindelser fra Norge til Iran. Selv om avstanden ikke er så veldig stor blir det typisk lang reisetid på grunn av flybytte et eller annet sted i Europa og påfølgende lang ventetid. Typisk vil man komme frem svært sent eller midt på natten. Teheran er ikke det stedet hvor flyselskapene oftest kjører kampanjer, men innimellom vil det allikevel finnes tilbud slik at man kan få billetter for under 2000 kr. Ellers må man regne med å betale 3-5000 kroner for en tur/retur-billett. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene til Iran.

Kort oppsummering av Iran

Positivt:

• Mange severdigheter innen kultur og historie
• Flotte ørkenlandskaper
• Ekstremt sympatisk befolkning
• Lite kriminalitet, veldig trygt land
• God infrastruktur, lett å reise rundt på egen hånd

Negativt:

• Må medbringe hele reisekassen i kontanter
• Kjedelig mat (hvis man ikke blir invitert hjem til noen iranere)
• Null uteliv og ellers lite “underholdning” på kveldene
• Må følge en del skrullete islamske lover om påkledning
• Trenger visum for å besøke USA i fremtiden

Roma er Italias hovedstad og med sin lange og innholdsrike historie har den flere attraksjoner enn de fleste andre byer. Nesten overalt i Roma står monumenter, ruiner og fortidsminner som en påminnelse om byens glansdager. Naturlig nok er byen blant verdens mest populære reisemål, men selv den store tilstrømningen av turister har ikke ødelagt “magien” til Roma som alltid er et trivelig sted å besøke.

Elven Tiber med Vatikanet i bakgrunnen

I føIge legenden ble Roma grunnlagt i 753 f. Kr. og byen vokste seg snart enormt sterk og ble verdens første metropolis. I mange hundre år var store deler av Europa og området rundt Middelhavet styrt fra Roma. Men ingenting varer evig og av flere årsaker falt til slutt hele riket i grus. Den vestlige delen av Romerriket ble overkjørt av barbarer og i år 476 ble den siste romerske keiseren tvunget til å abdisere, noe som anses som starten på Middeladeren. Tusen år senere var imidlertid Roma sentral i gjenoppblomstringen av kultur og vitenskap under Renessansen og var nok en gang blant verdens viktigste byer. Senere har det gått nedover igjen og i dag er Roma og Italia stort sett irrelevante på den globale politiske arena, dog som hovedsete for den katolske kirken har byen fremdeles en viktig posisjon.

Severdigheter og attraksjoner

Det er ingen triviell oppgave å gi en representativ oversikt over Romas attraksjoner. Byen har enormt mange severdigheter, mange flere enn de fleste turister faktisk er klar over, selv om nesten alle har hørt om de mest kjente attraksjonene. Flerfoldige bokverk er skrevet om alt Roma har å tilby så det vil åpenbart føre for langt å gå i dybden i en artikkel som dette. Her vil jeg derfor bare kort skissere noen av mulighetene i en litt tilfeldig blanding av kjente og mindre kjente severdigheter.

Forum Romanum med Titusbuen og Colosseum i bakgrunnen

Gamle Roma lå på syv høyder men byen har ekspandert betydelig siden den tid og omfatter nå mange flere. Dagens Roma har rundt 3 millioner innbyggere og deles i to av elven Tiber som renner gjennom byen. Det gamle sentrum fra Romertiden ligger øst for elven mens Vatikanet befinner seg på den vestlige siden. Her kan du se en flott data-animasjonen som viser en «fly-over» av Gamle Roma. Et gunstig sted å starte utforskningen av Roma er øst i byen ved den modernistiske Termini togstasjonen, en av Europas største og et knutepunkt for all togtrafikk i Italia. Utenfor stasjonen står eneste gjenlevning av Serviusmuren, Romas eldste bymur. Den 2300 år gamle muren ser kanskje ikke veldig imponerende ut men det er uansett interessant å merke seg hvor bygrensen en gang har befunnet seg. Etter hvert ekspanderte Roma utenfor Serviusmuren men byen var lenge så sterk militært at ny mur var unødvendig.

Ved stasjonen ligger også enkelte rester av Diokletians termer, et gigantisk offentlig romersk badeanlegg, angivelig med plass til rundt 3000 mennesker. Ruinene av dette inngår nå i det romerske nasjonalmuseet, hvor det forøvrig er stilt ut mye antikk skulptur. På 1500-tallet ble deler av ruinene bygget om til Santa Maria kirken (designet av Michelangelo) og strukturens tidligere bruk som bad er ganske tydelig. Kirken har også et interessant solur som fungerer ved at et lite hull i kirkeveggen projiserer solstrålene på gulvet.

Ruiner nesten overalt i Roma

Etter at barbarene begynte å true det mektige Romerriket så keiser Aurelanius seg i år 275 nødt til å bygge en ny mur. Den aurelianske muren er fremdeles i relativt god stand, selv om den er overraskende lite kjent blant turister. Muren er faktisk Romas største byggverk, opprinnelig 19 km lang hvorav rundt 65% fremdeles står i dag. Dessverre kan man i liten grad komme opp på muren, men en spasertur langs muren vil uansett lede frem til mye interessant, blant annet flere historiske bygninger som rett og slett er bygget inn i muren. Et fint sted å starte murvandringen er ved Porta Maggiore (Den Store porten) i nærheten av Termini. Her møter muren to akvedukter (Aqua Claudia og Aqua Ania Novus) som har vært delvis integrert i muren (noe man særlig kan se over selve porten). Akveduktene og muren følger hverandre et kort stykke sørøstover før bymuren tar en 90 graders sving mens akveduktene fortsetter ut av byen. Etter noen kilometer (i nærheten av Ciampino flyplassen) ligger Akveduktparken, en gratis offentlig park hvor man kan ta akveduktene i nærmere øyensyn.   

Hvis man heller følger bymuren treffer man snart på San Giovanni porten. Den er oppkalt etter kirken rett ved siden av, San Giovanni in Laterano, på norsk ofte kalt bare Laterankirken. (San Giovanni er det italienske navnet på døperen Johannes). Dette er ingen hvilken som helst kirke for det er faktisk bispedømmet Romas katedral, pavens sete og den katolske kirkes fremste katedral. Den vakre katedralen hadde nok vært betydelig mer kjent hvis det ikke hadde vært for den mye større Peterskirken (som ikke er en katedral, dvs. der biskopen har sitt sete).

Laterankirken med Lateranpalasset til høyre

Frem til 1300-tallet bodde paven i Lateranpalasset, bygningen som henger sammen med kirken. Som følge av en konflikt mellom den franske kongen og den katolske kirken satt paven deretter en periode i Avignon (1309-1377). I mens ble både Laterankirken og palasset ødelagt to ganger i brann og når paven vendte tilbake til Roma flyttet han heller inn i det nyoppførte Vatikanpalasset. Utenfor Lateranpalasset står i dag en egyptisk obilisk som ble brakt til Roma i år 357 og er verdens høyeste av sitt slag. Rett over gaten ligger dessuten en bygning med Scala Sancta (den hellige trappen) som er flyttet hit fra Jerusalem. Jesus skal angivelig ha klatret opp trappen på knærne og man vil se at mange pilegrimer kommer dit for å gjøre det samme.

Egyptisk obelisk nær Laterankirken

Ved å følge bymuren videre kommer man snart til Porta San Sebastiano, den største og best bevarte byporten. Gjennom her gikk Via Appia, den aller viktigste romerske veien, som strakk seg helt ned til havnebyen Brindisi og dermed var et viktig bindeledd til Hellas og Østen. Veien er fremdeles i god stand og er trivelig å spasere langs (særlig på søndag når delen nærmest Roma er stengt for biltrafikk). Ved Porta San Sebastiano finnes også et bymurmuseum som gir informasjon om muren og hvor besøkende kan spasere på toppen av den best bevarte delen (forøvrig eneste sted hvor man kan gå på muren).

Alltid mange folk ved Colosseum

For de fleste er det imidlertid mest naturlig å forlate muren ved Laterankirken og gå nordvestover mot sentrum av gamle Roma. Snart passerer man San Clemente basilikaen, viet til paven og martyren Clemens. Kort tid etterpå vil man merke at turistmengdene er betydelig større. Rett ved siden av hverandre ligger nemlig både Colosseum, Forum Romanum (gamle sentrum) og Palatinerhøyden, tre av Romas største attraksjoner. Her trenger man en en kombinasjonsbillett for å komme inn (12 euro – gyldig i to dager – ikke mulig å kjøpe separate billetter til hver av attraksjonene). Det kan være lurt å kjøpe billetten ved Forum Romanum hvor køene normalt er betydelig kortere enn ved Colosseum (hvor det av sikkerhetsgrunner aldri er mer enn 3000 mennesker inne samtidig). Enda bedre er det å forhåndskjøpe billetten på nettet og skrive den ut selv.

Utsikt over Forum Romanum

Colosseum er den gamle arenaen hvor det ble arrangert gladiatorkamper og annet “sirkus”. Størrelsen er imponerende, omtrent like høy som dagens fotballstadioner. Kapasiteten regner man med var på rundt 50000-80000 tilskuere. Legg dessuten merke til Konstantinbuen rett ved siden av Colosseum, bygget for å feire Konstantins seier over Maxentis (to rivaler til keisertittelen). På veien fra Colosseum og inn i Forum Romanum passerer man forøvrig gjennom Titusbuen, en triumfbue som ble bygget for å feire at romerne hadde ødelagt(!) Jerusalem. Palatinerhøyden er den sentrale høyden i Roma og den eldste delen av byen. Blant annet ligger ruinene av palasset til keiser Augustus der. Herfra har man dessuten flott utsikt over hele området, særlig Forum Romanum.

Monumentet over Viktor Emmanuel II

Neste naturlige stopp er Piazza Venezia som kanskje kan regnes for dagens sentrum av Roma. Her ligger et gigantisk monument (Romas største) til Viktor Emmanuel II, Italias første konge. Monumentet inneholder også den ukjente soldats grav med en evig flamme. Ellers plages området av veldig mye trafikk. Fortsetter man nordover kommer man snart til Romas mest berømte fontene. Trevi-fontenen stod ferdig så sent som i 1762 og er et fantastisk syn med alle sine skulpturer. Man kan imidlertid være ganske sikker på at man ikke får fontenen for seg selv, tvertimot er folkehavet ofte så tett at det kan være vanskelig å se noe som helst. Etter å ha vært stengt for oppussing i nesten to år så åpnet endelig fontenen igjen i november 2015.

Trevi-fontenen

Litt lenger nord ligger Den spanske trappen, en av de mer overvurderte severdighetene i Roma. Den går opp til kirken Trinita dei Monti på toppen og selv om det forsåvidt ser pent ut er det ikke noe man trenger bruke veldig lang tid på. Mer interessant er det å gå vestover fra Trevi-fontenen til Pantheon, et nærmere 2000 år gammelt romersk tempel. Det er senere tatt i bruk som kirke, men ser ikke akkurat kirkeaktig ut med sin søylefasade. Selve tempelet er sylinderformet med en enorm kuppel (faktisk den største ikke-armerte betongkuppel i verden selv 2000 år senere). Kunstneren Rafael og to av Italias konger er dessuten gravlagt her.

Tydelig at Pantheon ikke opprinnelig ble bygget som kirke

Hvis man beveger seg et kort stykke vestover mot elven ankommer man Piazza Navona. Det er en avlang plass med to vakre fontener, den ene med en egyptisk obelisk i midten. Hvis man har lest Dan Browns roman  “Engler og demoner” vil man huske at hovedpersonen Robert Langdon slåss for livet i denne fontenen. Rundt plassen ligger flere vakre kirker og palasset Pamphilj som i dag huser den brasilianske ambassaden (brasilianerne ser ut til å ha vært heldige der). Ved juletider er det “tivoli” og julemarked på plassen.  

Fontene på Piazza Navona

Etter en kort spasertur videre vestover kommer man endelig til elven Tiber for første gang. Tiber krysses av mange både nye og gamle broer, noen av dem er svært flotte og gjerne dekorert med statuer. Fotgjengerbroen Ponte Sant’Angelo er en av de fineste og leder rett over til det sylinderformede Castel Sant’Angelo, tidligere brukt som både mausoleum for keiser Hadrian, fengsel, festning og paveresidens (samt at det spiller en sentral rolle i Dan Browns “Engler og demoner”). Nå inneholder bygningen et ganske kjedelig museum men det er i hvert fall flott utsikt over Roma fra toppen. Ved Tiber skulle man nå ha truffet på den aurelianske muren igjen men i dag er det ingen spor av den. På 1500-tallet ble det imidlertid bygget et tillegg til bymuren slik at Vatikanet ble omsluttet og Castel Sant’Angelo ble integrert i muren. Denne muren står fremdeles og man vil se at den strekker seg ut fra borgen og bort mot Peterskirken.  

Castel Sant’Angelo

Roma er den eneste hovedstad i verden som omslutter et annet land. Ved å følge muren eller den parallelle hovedgaten er man snart i Vatikanet uten å legge merke til noen grense. Vatikanstaten er verdens minste anerkjente stat, opprettet i 1929 og kom i stand som et kompromiss etter at Paven over lengre tid hadde stengt seg inne i Vatikanpalasset og furtet over at han ikke fikk kontroll over hele Roma. For turister ligger attraksjonene svært tett i Vatikanet. Petersplassen er en åpen plass foran Peterskirken med nok en egyptisk obelisk i sentrum. Plassen er ikke så interessant i seg selv men det er fin utsikt til Peterskirken og ved å legge besøket sitt til en av de større høytidene kan man bli velsignet av paven som da holder tale ute på plassen.

Mange folk på Petersplassen når paven taler

Peterskirken sies å være verdens største kirke (dog det er litt usikkert om kopien i Elfenbenskysten(!) muligens kan være større), men som nevnt tidligere er den ikke en katedral. Kirken er bygget over graven til apostelen Peter, som ble korsfestet i Roma, men er egentlig ikke så veldig gammel til Roma å være. Riktignok ble det bygget en kirke på samme sted på 300-tallet, men den nåværende konstruksjonen ble påbegynt i 1506 og stod ikke ferdig før i 1626. Det er gratis å komme inn men ofte blir det lang kø på grunn av sikkerhetskontroll.

Inne i Peterskirken

Vatikanmuseene stiller ut en mengde kunst som pavene har samlet gjennom tiden. Aller mest kjent er museene for det sixtinske kapellet i Pavepalasset, hvor taket er malt av Michelangelo. Museumsbilletten koster hele 16 euro men det har ikke på noen måte skremt bort folk. Tvertimot er det utenfor Vatikanmuseene at man finner Romas lengste kø, gjerne flere hundre meter lang og med flere timers ventetid. Køen pleier å være lengst på formiddagen mens etter lunsj hender det at man bare kan gå rett inn. Aller lurest er det kanskje å bestille billetter på forhånd og dermed slippe køen fullstendig. Alternativt kan man bli med på en (dyr) guidet tur som også går rett forbi køen.

Inne i Vatikanmuseet (Foto av Gary Ullah / Flickr)

Gåturen skissert ovenfor gir en introduksjon til mange av Romas viktigste severdigheter. Men selv om man bare spaserer rundt helt tilfeldig kommer man garantert over noe spennende. Det meste av interesse er dessuten avmerket på turistkartene så det kan anbefales å besøke noe man aldri har hørt om. Til og med under jorden er det mye å se, for eksempel finnes det over 40 katakomber, dvs. gamle underjordiske kristne gravplasser. En del av de mest kjente ligger langs Via Appia og kan besøkes av turister. I forbindelse med gravplasser bør også Cestiuspyramiden nevnes. Den er bygget inn i Aurelianusmuren og ble i 2015 for første gang åpnet for besøkende, men bare annenhver lørdag etter avtale. Den mest makabre severdigheten i Roma er imidlertid uten tvil Kapusinerkrypten som er dekorert med flere tusen menneskelige bein og knokler, omtrent som i Beinkirken i Kutna Hora, men i mindre skala.

Dagsturer fra Roma

Hvis man får lyst på litt forandring så finnes det mange attraksjoner i nærheten av Roma som lett kan besøkes på dagstur. Med de raske italienske togene er det faktisk ikke noe problem å reise helt til de romerske ruinene i Pompeii og Herculaneum. Et par steder rett utenfor Roma er også av betydelig interesse. Ostia Antica er en gammel romersk havneby som siden har falt i ruiner og hvor man kan gå rundt omtrent som i Pompeii (dog ikke fullt så imponerende). En annen fin dagstur er til byen Tivoli, særlig kjent for keiser Hadrians villa og for Villa d’Este med sin flotte hage.  

Fontene i Villa d’Este i Tivoli utenfor Roma

Fotballkamp i Roma

Roma har to fotballag, AS Roma og SS Lazio som begger spiller på Olympiastadion (Stadio Olimpico), Italias største fotballstadion med kapasitet på rundt 70000 tilskuere. Italienerne har rykte på seg for å være fotballgale, men å møte opp på kamper gjør de stort sett ikke. Tilskuertallene i hele Italia er latterlig lave, for eksempel hadde AS Roma rundt 35000 tilskuere i gjennomsnitt i 2015 og de er Italias mest populære lag (SS Lazio hadde rundt 22000 pr. kamp). Dette betyr at det er god plass på tribunene så for turister er det uproblematisk å skaffe billetter til fotballkamper i Roma. Imidlertid kan man ikke bare møte opp på stadion og kjøpe billett. I stedet må man enten forhåndsbestille via klubbenes nettsider eller kjøpe i en av lagenes supporterbutikker inne i Roma. Norske alwaysfootball.no selger forøvrig også billetter til begge lagene. På grunn av mye problemer med bråk på kampene har myndighetene innført et tungvint system hvor alle må legitimere seg ved billettkjøp og få navnet sitt på billetten, hvilket også betyr at man må ha passet sitt med på kampen. Billettprisene er høye, fra rundt 30 euro men det avhenger av motstander.

Forberedelser før tur til Roma

Roma har så mye å se at turister fort blir blasserte og avfeier ting som uvesentlige, selv severdigheter som hadde vært høydepunkter i de fleste andre byer. For å unngå slikt er det lurt å lese seg litt opp på Romas historie på forhånd. Da blir det meste mer interessant og dette kan også dessuten gi nye ideer til ting som er verd å undersøke nærmere. Rene reiseguider som Lonely Planet og lignende er som regel ganske overfladiske men det finnes et stort utvalg av litteratur som dreier seg om Romas kultur og historie. Her er et par aktuelle bøker som kan anbefales (det finnes mange flere):

• Aage Hauken: Det underjordiske Roma
• Thomas Thiis-Evensen: Roma – 7 vandringer
• Jan E. Hansen el. al. : Tre muntre herrer i Roma

I tillegg kan det være morsomt å lese Dan Browns roman “Engler og demoner”. Det er en spennende bok hvis man lar være å irritere seg over alle feilene, det helt urealistiske plottet og den elendige researchen som Dan Brown har gjort. Klarer man det får man helt sikkert lyst til å reise til Roma etter å ha lest boken.  

Mat og drikke

Man kommer ikke til å sulte i Roma selv om restaurantene generelt er nokså dyre uten at kvaliteten nødvendigvis er noe spesielt å skryte av. Forøvrig er det forbausende lite “utenlandsk” mat, nesten alle restauranter er standard italienske. (I tillegg finnes imidlertid fastfood-kjeder som McDonald’s og kebabsjapper). Italienerne har gjerne to-tre retter til måltidet og skal man gjøre som dem blir det nokså dyrt, gjerne 30-40 euro for et måltid med drikke. Den eneste maten som er relativt rimelig på restaurant i Roma er pizza. Min personlige erfaring fra hele Italia tilsier at den klart beste pizzaen serveres på take-away steder, mens den gjerne er fryktelig tørr (og dyr) på normale restauranter. Italienerne er imidlertid eksperter på iskrem og har en spesiell type iskrem som kalles “gelato”. Den har en mykere konsistens og mer smakfull enn den vanlige iskremen man får i Norge. Roma er full av gelato-butikker og selv om ikke alle er i verdensklasse bør man benytte anledningen til å spise mye is.

Italiensk gelato

Praktisk informasjon

Det er lett å komme seg rundt i Roma. Til tross for å være en stor by er faktisk er det meste av severdighetene i sentrum innen gangavstand. Men ellers finnes både t-bane, buss og trikk. T-banen er merkelig liten for en hovedstad og har bare tre linjer hvorav den ene foreløpig ikke er forbundet med de to andre.  (Ett av problemene med t-bane utbygging er at ved graving i Roma kommer man nesten garantert over et eller annet av arkeologisk og historisk verdi.)  Trikken har seks linjer men er nokså fragmentert og en av linjene er ikke forbundet med noen av de andre. (Faktisk var nettverket mye større før – I 1930 fantes det hele 59 trikkelinjer!  Men senere har man gravd opp det meste og satset mer på buss). Bussnettverket er stort og dekker alle steder hvor metroen og trikken ikke går. Hele systemet er integrert så man kan bytte transportmiddel uten å kjøpe ny billett. Det finnes mange forskjellige typer billetter, slik som enkeltbillett, dagskort og ukekort.

Utsikt ved Piazza Venezia

Roma har et behagelig klima og kan besøkes hele året. Aller best vær har man normalt på våren og høsten. På sommeren er det typisk temperaturer over 30 grader men ikke varmere enn at det er til å holde ut. På vinteren blir det aldri særlig kaldt og temperaturen kommer som regel opp i rundt 10 grader. Regn er heller ikke noe stort problem, typisk kommer det nedbør 7-8 dager i måneden, bortsett fra i juli og august hvor det sjelden regner. Juli og august er høysesong med veldig mange turister og italienerne tar selv ferie i august så enkelte butikker kan være stengt. Men noe stort problem er det ikke.

Mange av Romas kjente bygninger stikker opp over hustakene

Roma har tusenvis av hoteller men det er ikke akkurat noe billig sted å overnatte. Sentralt i Roma er det vanskelig å finne akseptable hotellrom til under 60-70 euro/natt og de fleste koster betydelig mer. Litt utenfor sentrum er det færre hoteller men prisene vil være lavere. Normalt er kollektivtransporten så bra at det ikke er noe problem å bo litt utenfor sentrum, for eksempel i bydelen Trastevere vest for Tiber. Det er ofte et godt alternativ å bestille en leilighet med AirBnB eller lignende tjenester, særlig hvis man er grupper på flere personer. Sjekk hotellpriser på Booking.com eller Agoda.

Akveduktparken i Roma (Foto av Stefano Costantini / Flickr)

Det er brukbare flyforbindelser fra Norge til Roma. Både SAS og Norwegian har direkteflyvninger fra Oslo. Med flybytte et eller annet sted i Europa har man dessuten mange flere alternativer. Søk etter flybilletter på Skyscanner eller Momondo. Det bør normalt være mulig å få flybilletter til under 2000 kroner, og gjerne enda billigere, hvis man ikke reiser på den mest populære tiden. 

Tsjekkia har lenge vært et populært reisemål for nordmenn men det er først og fremst hovedstaden Praha som besøkes. Det er imidlertid gode grunner til å utforske resten av Tsjekkia som, til tross for sin beskjedne størrelse, har et svært variert utvalg av severdigheter og attraksjoner. Her finnes både et utall vakre middelalderbyer, gamle borger og slott, historiske minnesmerker og flott natur.

Praha by night (foto av Jorge Royan / Wikimedia Commons)

Tsjekkia har hatt en dramatisk historie og inngått i mange forskjellige statsdannelser. Etter å ha vært en del av det store kongedømmet Østerrike-Ungarn ble Tsjekkoslovakia opprettet etter første verdenskrig, for deretter å bli slukt av Tyskland under opptakten til andre verdenskrig. Etter krigen havnet Tsjekkoslovakia bak jernteppet med kommunistisk styre og nødvendigvis svak økonomisk utvikling. Etter kommunismens fall i 1989 har det imidlertid gått fremover og i 1993 fikk vi de nåværende grensene da Tsjekkoslovakia fredelig delte seg i Tsjekkia og Slovakia. Den nåværende statsdannelsen føles geografisk veldig naturlig siden fjellkjeder danner grense mot nesten alle nabolandene.

Severdigheter og attraksjoner

Det er mye å se og gjøre i Tsjekkia og nesten alle besøkende vil finne noe av interesse. Det største høydepunktet vil trolig være landets mange vakre byer. Hovedstaden Praha er kjent for de fleste men det finnes flere andre og faktisk har nesten samtlige tsjekkiske byer i det minste et pent historisk sentrum. Av høydepunkter kommer man ikke utenom Český Krumlov, ofte kalt en mindre versjon av Praha, men av mange regnet som enda finere. Andre flotte byer er Olomouc, Litoměřice og Loket for å nevne noen.

Olomouc (foto av Adamsrockmetal / Wikimedia Commons)

Tsjekkia er dessuten fullt av gamle borger og slott, fra det store slottet i Praha til småborger på nesten hver eneste lille topp rundt i landet. Har man interesse for krigshistorie så så stod et av de viktigste slagene i Napoleonskrigene ved Austerlitz i Tsjekka. Av mindre hyggelige minner er den gamle konsentrasjonsleiren Theresienstadt fra andre verdenskrig.

Nokså typisk tsjekkisk landskap (foto av Marek Stránský / Wikimedia Commons)

Tsjekkia kan også by på en rekke flotte landskaper selv om det høyeste fjellet, Sněžka, er på bare 1602 meter. Ofte er det blandingen av natur og kultur som gjør stedene spesielt attraktive. Gode eksempel er “Det tsjekkiske paradis”, en samling spesielle steinformasjoner i et landskap fyllt av gamle middelalderborger, Moravský kras med over tusen huler og kløfter og “Det tsjekkiske Sveits” med flere artige sandsteinformasjoner.

Reiserute

Bortsett fra at nesten alle turister er innom Praha så har ikke Tsjekkia noen klart definert turistløype. Mulighetene er mange men la meg her skissere en aktuell reiserute som tar utgangspunkt i Praha og gjør en sirkel rundt landet med stopp i flere av Tsjekkias største severdigheter. Ruten er først og fremst ment som inspirasjon og mange variasjoner av turen kan tenkes, inkludert en kombinasjon med nabolandene Polen, Slovakia, Østerrike og Tyskland. Man bør heller ikke være redd for å divergere fra ruten internt i Tsjekkia da veldig mange ukjente småbyer i Tsjekkia er svært pene.

Det skisserte opplegget er helt klart lettest å gjennomføre med egen bil og man trenger da rundt to uker for å unngå å måtte forhaste seg fra sted til sted. En fordel med bil er at det er svært enkelt å legge turen innom byer man aldri har hørt om og enten få seg en positiv overraskelse eller reise raskt videre. Når det er sagt så kan hele ruten gjennomføres med offentlig transport men dette vil ta noe lengre tid. På kartet over har jeg plottet inn alle steder som kommer til å nevnes.

Rådhusplassen i Praha

Hovedstaden Praha er det naturlige innfallspunktet til Tsjekkia hvis man ankommer med fly. Praha er en av verdens vakreste storbyer og mottar enorme mengder turister hele året, noe man fort vil merke. Praha har en stor gamleby som er flott å spasere rundt i og et av høydepunktene er å krysse den flotte Karlsbroen og ta seg opp til slottet på andre siden av elven.

Karlsbroen i Praha på sitt fineste (Foto av Moyan Brenn / Flickr)

Praha er dessuten en glimrende base for å besøke andre steder i Tsjekkia. Selv med offentlig transport er det lett å besøke både Knokkelkirken i Kutná Hora og slottet Karlstejn på dagstur. Førstnevnte er en relativt makaber opplevelse, en kirke som er dekorert (meget flott, riktignok) med menneskelige knokler. Karlstejn er et av de fineste slottene i Tsjekkia.  

Karlstejn er en fin dagstur fra Praha (foto av Tor Jørgen Lindahl)

Praha ligger relativt sentralt plassert og man kan kjøre i mange retninger for å utforske landet. La oss imidlertid starte med å legge reisen nordvestover mot grensen til Tyskland. Et naturlig stoppested er Litoměřice, en liten by som kan være et fint sted å overnatte og eventuelt bruke som utgangspunkt for dagsturer i nærområdet. Litoměřice er en av Tsjekkias eldste byer og har røtter tilbake til 900-tallet. I dag preges byen av en flott rådhusplass og noen fine kirker.

Koseligere blir det ikke…Beinkirken i Kutna Hora

Man er nå i området som tidligere var kjent som Sudetenland og hvor innbyggerne stort sett var tysktalende i mellomkrigstiden. (Leitmeritz var det tyske navnet på Litoměřice). Mange vil huske fra historietimene at Hitler på det kjente Munchen-møtet fikk lov til å innlemme dette området i Tyskland. De andre stormaktene tillot dette for å unngå krig og regnet med at nå ville det bli “fred i vår tid”. Slik gikk det som kjent ikke. Sudetenland inneholdt mye av industrien i Tsjekkoslovakia (samt alle forsvarsverkene) og resten av landet var dermed verken økonomisk levedyktig eller mulig å forsvare militært. Dette gjorde det enkelt for Hitler å erobre det gjenværende Tsjekkoslovakia kort tid senere.

Konsentrasjonsleiren i Terezín

Rett i nærheten av Litoměřice ligger Terezín, bedre kjent under sitt tyske navn Theresienstadt. Dette er en fortifisert by som tyskerne brukte som konsentrasjonsleir under krigen. Terezín var ikke en utryddelsesleir, men livet var heller ikke noen dans på roser og mange jøder døde uansett av underernæring og overbefolkning. Under et besøk fra Røde Kors pyntet tyskerne faktisk byen for å vise frem hvor flott jødene hadde det. Etter krigen ble tyskerne og tsjekkere av tysk avstamning samlet i Theresienstadt før de ble kastet ut av landet. I dag er faktisk Terezín en helt normal by, men den har et interessant museum om fortiden som konsentrasjonsleir.

Slottet Strěkov

Fortsetter man videre mot tyskegrensen kommer man til Ústí nad Labem. Byen er først og fremst en industriby og ikke så veldig attraktiv, men rett utenfor kan man ikke unngå å legge merke til slottet Strěkov som ligger dramatisk plassert oppe i fjellsiden. Ústí er også et slags senter for turisme til fjellkjeden som grenser mot Tyskland. Her er det flott terreng for turgåing og særlig området som kalles “Det Bøhmiske (Tsjekkiske) Sveits” har noen spektakulære sandstein-formasjoner.

Karlovy Vary

Følger man grensen videre sørover er spabyen Karlovy Vary (tysk: Karlsbad) et naturlig stopp. Byen er kjent for sine varme kilder og det høyt mineralholdige vannet pumpes opp til forskjellige kraner rundt om i byen hvor alle kan drikke gratis så mye de ønsker. Alle butikkene selger spesielle beholdere til å drikke av men det skal sies at vannet uansett smaker ganske ufyselig. Hvis man har et romslig budsjett så er Grandhotel Pupp (benyttet i James Bond filmen Casino Royale) det beste hotellet i byen, men det finnes selvsagt hoteller i alle prisklasser. Like i nærheten av Karlovy Vary ligger Loket (tysk: Elbogen), en sjarmerende liten småby (også brukt i Casino Royale) og Mariánské Lázně (tysk: Marienbad), nok en vakker by med varme kilder.   

Slottet i Loket

Ølinteresserte vil nå trolig fortsette nedover mot Plzeň (tysk: Pilsen), byen hvor øltypen pils ble oppfunnet på 1800-tallet. Bryggeriet Pilsner Urquell holder til her og tilbyr omvisninger med innføring i pilsens historie. Byen er ellers helt grei, men ikke av Tsjekkias flotteste, så turister uten interesse for øl kan nok trygt hoppe over den.

Utsikt over Loket

Neste stopp bør man imidlertid ikke gå glipp av under noen omstendighet. Rundt 150 kilometer sørøst for Plzeň, i nærheten av grensen til Østerrike, ligger nemlig Český Krumlov, et av høydepunktene på en rundreise i Tsjekkia. Noen flottere småby er det vanskelig å tenke seg, og selv om det skal sies at turismen har satt sitt tydelige preg på Český Krumlov så er det vanskelig å unngå å bli sjarmert. Byen har et usedvanlig stort slott for en så liten by og elven Vltava (som fortsetter nedover mot Praha) flyter rundt gamlebyen. I slutten av juni hvert år arrangeres en middelalderfestival hvor innbyggerne kler seg ut i middelalderkostymer og det er også flere musikkfestivaler på sommeren.

Český Krumlov på en vinterdag

For å holde seg i Tsjekkia må man nå fortsette nordover for ikke å komme inn i Østerrike. Da ankommer man České Budějovice (tysk: Budweis) etter kort tid, enda en by som er kjent for ølbrygging. Her ligger det lokale Budweiser Budvar bryggeriet som det selvsagt er mulig å besøke. Bryggeriet krangler forøvrig med kjempekonsernet AB InBev om rettigheten til å kalle ølet sitt for Budweiser. Det tsjekkiske bryggeriet har rettighetene i store deler av Europa så det amerikanske ølet må der selges under navnet Bud. Ellers har byen en fin rådhusplass men ellers ikke så mye for turister. Derimot ligger Hluboká-slottet, et av Tsjekkias fineste, rett nord for byen og er vel verd et besøk.

Hluboka slottet (foto av Czcharlie / Wikimedia Commons)

Nå passer det å legge veien østover mot småbyen Telč. Den har bare rundt 6000 innbyggere men rådhusplassen er allikevel kjempestor. Dette torget er også et Tsjekkias fineste med en lang rekke hus med fasader i renessansestil fra 1500-tallet, så man skjønner fort hvorfor den har kommet på Unescos verdensarvliste. Gamlebyen er dessuten omsluttet av et par kunstige innsjøer og parkområder og bak det sentrale torget ligger et slott i renessanse-stil som er åpent for turister.

Sentrum av Telč

Hvis man ennå ikke har fått nok av vakre småbyer kan man ta en avstikker sørøstover mot byen Znojmo, rett ved grensen til Østerrike. Ellers er det mest naturlig å fortsette østover til storbyen Brno og området Mähren. Brno er Tsjekkias nest største by og har en trivelig gamleby selv om den arkitektonisk sett har et stykke opp til Prahas nivå. Byen har selvsagt også sitt lokale bryggeri, Starobrno, som kan besøkes, men ellers er området Mähren først og fremst kjent som en viktig vinregion. På landsbygda rundt Brno finnes det flere vingårder man kan besøke og prøvesmake på varene.

Znojmo

Rett utenfor Brno ligger småbyen Slavkov, bedre kjent under sitt tyske navn Austerlitz. Historieinteresserte bør definitivt innom for å se minner fra det såkalte Trekeiserslaget, et av de mest avgjørende under Napoleonskrigene hvor Napoleon slo Russland og Østerrike. I august hvert år arrangeres dessuten Napoleonsdagene hvor det avgjørende slaget gjenskapes.

Fredsmonumentet utenfor Slavkov

Litt nord for Brno ligger naturområdet Moravsky Kras, kjent for sitt landskap med tusenvis av huler med stalagtitter og stalagmitter. Noen av hulene er åpne for publikum og vel verd et besøk. Mest kjent er Punkva hulene hvor man tar båt gjennom hulene og kommer ut i bunnen av Macocha-ravinen, et synkehull som er dannet helt naturlig. I tillegg finnes det flere turstier og sykkelstier i området så det er et flott sted for rekreasjon.

Punkva hulene (foto av Jordi Martines / Flickr)

Nå kan man fortsette nordøstover til Olomouc, Tsjekkias sjette største by. Hørt om den før?  Det er ganske merkelig at en så fin by ikke er bedre kjent. Byens rådhusplass er minst like flott som den i Praha og særlig vakker er den sentralt plasserte treenighetsøylen, en enorm skulptur med mange statuer til ære for Gud. Rådhuset har til og med sitt eget astronomiske urverk akkurat som i Praha og generelt har Olomouc et utall av vakre kirker, fontener og historiske bygninger.

Det astronomiske uret i Olomouc (foto av Michal Manas / Wikimedia Commons)

Neste stopp er et av de absolutte høydepunktene i Tsjekkia. Litt nordvestover, i retning mot den polske grensen, finner man nemlig Český ráj, det tsjekkiske paradis, kjent for sitt meget spesielle landskap med rare formasjoner av sandsteinklipper. I tillegg finnes det borger og slott på nær sagt hver eneste topp samt både skog, åpent landskap, elver og innsjøer, slik at hele regionen fremstår som litt eventyraktig. Det er ikke uten grunn at Český ráj er brukt som bakgrunn i en rekke filmer, blant annet ”Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet” fra 2005. Man kan enten besøke de forskjellige borgene (ruinene), ta de såkalte ”klippebyene” (fjellformasjoner) i nærmere øyensyn eller bare spasere rundt i det vakre landskapet.

Klipper i Český ráj

Český ráj passer perfekt for friluftsliv, spesielt vandreturer, med et stort nettverk av oppmerkede løyper. Disse veiene er ganske artige, snor seg rundt og oppover klippene, og passerer gjennom trange passasjer slik at man fort kan få litt Indiana Jones følelse av å gå der. Noen stier egner seg også for sykling og det er flere steder man leie sykkel. I utvalgte klipper er det også muligheter for klatring, eller man kan prøve seg på rafting på elven Jizera.

Borgen Trosky i Český ráj

Nå er man nesten rundt landet og det kan være naturlig å returnere til Praha. Et alternativ er å først ta en avstikker til Harrachov for å se et av verdens største skihopp.  

Praktisk informasjon

Tsjekkia er stort sett helt uproblematisk å feriere i og det er følgelig ikke noe spesielt man trenger å tenke på. Landet ligger jo meget sentralt plassert i Europa og har over lengre tid mottatt store mengder turister. Engelskkunnskapene hos tsjekkerne har etter hvert blitt ganske gode og på de typiske turiststedene (hvor det er naturlig å oppholde seg) vil man sjelden oppleve noen problemer med å kommunisere. Av og til kan det hjelpe å kunne snakke tysk men generelt er ikke språket noe man trenger å bekymre seg for.  

Prisnivå

Tsjekkia bruker tsjekkiske kroner (koruna). Den er ikke direkte knyttet til euroen men valutakursen følger uansett euroen ganske trofast. Dette betyr at i skrivende øyeblikk er Tsjekkia en del dyrere enn for et par år siden. Til tross for dette er prisnivået i Tsjekkia stort sett svært behagelig sett med norske øyne. Hovedstaden Praha har riktignok litt høyere priser enn resten av landet, særlig når det gjelder overnatting, men for nordmenn er det fremdeles god valuta for pengene. Minibanker finnes overalt og det er aldri noe problem å få tatt ut penger. Matprisene er omtrent en tredjedel av nivået i Norge og drikke er enda billigere.

Beste tid å reise

Tsjekkia kan besøkes hele året men siden landet ligger ganske langt nord er det store variasjoner i årstidene. Været er som regel varmt og behagelig i perioden mai-september, selv om det innimellom kan komme hetebølger midt på sommeren. Juli og august er høysesongen og særlig Praha kan i denne perioden være stappfull av turister. Dersom man ikke har noe problem med litt kaldere vær er det flott å besøke på vinteren. De gamle tsjekkiske byene er dessuten svært fotogene etter snøfall og utenfor Praha er det relativt få turister på denne årstiden. Hvis man ønsker å stå på ski er selvsagt vinteren den aller beste tiden. Tsjekkia har flere skisteder, særlig i fjellene på grensen mot Polen og dagskort i bakkene og leie av utstyr er betydelig billigere enn i Norge.

Mat og drikke

Det tsjekkiske kjøkken legger stor vekt på kjøtt og er neppe verdens sunneste. Men godt er det likevel, om kanskje ikke verdens største kulinariske nytelse. Tradisjonell tsjekkisk mat er gjerne kjøtt (ofte svin) med sideretter som poteter, kål eller knødel. Knødel lages enten av korn eller poteter og er en tsjekkisk spesialitet som man helt sikkert kommer til å stifte bekjentskap med. Ellers er det mye “tysk” mat som schnitzel, sauerkraut og lignende. I turistbyer som Praha finnes det mat fra flere verdenshjørner, mens i mindre byer er det stort sett lokal tsjekkisk mat som gjelder. Menyer på engelsk er ganske vanlig.

Ekte tsjekkisk mat

Tsjekkia er imidlertid langt mer berømt for sitt drikke enn for sin mat. Som allerede nevnt ble pilsen oppfunnet i Tsjekkia og som vi har sett er landet fullt av ølbryggerier. Ølkonsumet er faktisk høyest i verden og det finnes lokale kneiper overalt. Alkoholinteresserte vil dessuten sikkert ha glede av Prahas svar på Oktoberfesten i München – Den tsjekkiske ølfestivalen som avholdes over 17 dager hver mai.

Overnatting

Det er godt utvalg av overnattingsalternativer over hele landet, og selvsagt spesielt i Praha hvor det finnes enormt mange hoteller. I Praha får man et fint rom for 3-400 kroner og i mindre turistifiserte områder får man grei standard for 200 kroner natten. Sjekk hotellpriser på Booking.com eller Agoda. For lengre opphold på ett sted er det et godt alternativ å leie en leilighet med AirBnB, Wimdu eller lignende tjenester. Særlig for større grupper kan dette gi god valuta for pengene.

Transport

Tsjekkia er ikke spesielt stort og god offentlig transport gjør det lett å komme seg rundt i landet. Tognettverket er godt utbygget og er supplert med lokalbusser til steder hvor toget ikke går. I tillegg finnes det ekspressbusser mellom de største byene og til utlandet. Spesielt selskapet Student Agency (ikke bare for studenter) har et godt rykte og er kjent for sine relativt luksuriøse busser både innenlands og utenlands (inkludert Oslo). De driver dessuten også noen få toglinjer. Tsjekkia er ellers perfekt for å utforske med leiebil. Veiene holder stort sett bra standard og egen bil gjør det lett å reise fra sted til sted og se mye på samme dag.

Reise til Tsjekkia

Norwegian er faktisk det eneste flyselskapet som flyr direkte til Praha fra Norge. Til tross for den manglende konkurransen kan man uansett ofte få gode priser og normalt skal det i hvert fall ikke være nødvendig å betale mer enn 2000 kr tur/retur. Søk ellers på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene (eventuelt med flybytte underveis). Siden Tsjekkia ikke ligger altfor langt fra Norge er det faktisk fullt mulig å enten kjøre ned dit med egen bil eller ta buss eller tog. Student Agency har avgang hver søndag fra Oslo Bussterminal til Praha for ca. 1350 kr tur/retur. Men turen tar 20 timer så dette er neppe veldig aktuelt for kortere besøk.   

Volubilis er en gammel romersk ruinby i Marokko og nok et eksempel på Romerriket store utstrekning i sine velmaktsdager. Ruinene er Marokkos største arkeologiske attraksjon og utmerker seg spesielt ved alle de flotte gulvmosaikkene som er bevart. Et besøk i Volubilis og den nærliggende hellige byen Moulay Idriss bør være obligatorisk for turister i Marokko.

Deler av ruinene av Volubilis. Legg merke til storkeredet på den ene søylen.

Volubilis ligger på en fruktbar slette nedenfor Zerhoun-fjellene i Nord-Marokko, ikke så langt fra den gamle hovedstaden Meknes. Det har vært bosetninger i området i minst 5000 år men utviklingen skjøt fart etter at Karthago falt i 146 f. Kr. og romerne fikk kontroll over hele den afrikanske middelhavskysten. Etter hvert ble Volubilis hovedstad i den aktuelle provinsen og med sin posisjon helt i ytterkanten av Romerriket var det en viktig by. På det fruktbare sletteområdet dyrket man korn og oliven som ble eksportert til Roma. Inntektene fra denne handelen gjorde det mulig å utvikle byen med mange flotte hus og offentlige bygninger.

Romersk tempel

Romerriket stod imidlertid foran en stor nedtur. Allerede i år 285 jaget lokale stammer romerne ut av Volubilis og det ble aldri gjort noe forsøk på å ta byen tilbake. På slutten av 700-tallet ble byen hovedstad en stund for riket til Moulay Idriss, grunnleggeren av dynastiet som innførte islam og krediteres for å ha grunnlagt Marokko. Etter hvert tok Fes over som hovedstad, befolkningen flyttet til den nye byen Moulay Idriss i fjellsiden og Volubilis ble forlatt.

Landskap rundt Volubilis (Moulay Idriss er de to haugene omtrent i midten av bildet).

I 1755 ble Volubilis lagt helt i ruiner av et gigantisk jordskjelv (forøvrig det samme som totalt ødela Lisboa). Mye av restene ble deretter brukt i byggingen av Meknes. Under det franske kolonistyret ble det imidlertid fattet interesse for Volubilis og utgraving og rekonstruksjon ble satt i gang. Slikt arbeid tar lang tid og fremdeles er bare omtrent halvparten gravd ut og det arkeologiske arbeidet pågår stadig vekk. En del av artifaktene som har blitt funnet er forøvrig utstilt i det arkeologiske museet i hovedstaden Rabat.

Flere ruiner

Dagens Volubilis er uansett et interessant sted, og selv om det ikke akkurat har Pompeii-dimensjoner, er ruinbyen et trivelig sted for turister å spasere rundt. Mange av bygningene er riktignok helt i ruiner slik at man trenger en god guidebok eller en guide for å skjønne hva man ser, men det finnes også en del viktige strukturer som er i relativt god stand. De viktigste bygningene er en romersk basilika (ikke en kirke men et slags romersk rådhus), et tempel med flere søyler stående og en triumfbue. Noe amfiteater har man imidlertid ennå ikke funnet. Som alltid hos romerne er det dessuten flere offentlige bad.

Det meste av Volubilis er i dårlig stand

De gode inntektene fra handelen med Roma gjorde at mange av innbyggerne fikk råd til ekstra flotte dekorasjoner på husene sine. Spesielt har dette gitt seg utslag i en rekke vakre gulvmosaikker. Disse er ikke alltid helt trivielle å finne, men hvis man leter litt oppover skråningen fra sentrum av byen, hvor det i utgangspunktet ser ut som det meste ligger helt i ruiner, vil man oppdage gulvmosaikker i mange av husene. Det er ganske imponerende saker.

Mange flotte gulvmosaikker

Volubilis er ikke større enn at jeg vil anslå at 1-2 timer er tilstrekkelig tid for de fleste turister. Men dersom man er arkeolog, eller har interesser i den retning, kan man nok fort bruke hele dagen. I stor grad får besøkende Volubilis nesten for seg selv. Få individuelle turister kommer innom men det kan komme en turbuss eller to av og til.

Man finner mange flotte detaljer i Volubilis hvis man har øynene med seg

Inngangsbilletten til Volubilis koster bare 20 Dh (ca. 17 NOK i skrivende øyeblikk). Ruinene ligger ganske øde til og masete suvenirselgere, falske guider og andre irritererende marokkanere er derfor ikke noe problem. Ved inngangen vil man riktignok trolig treffe på noen legitime guider, men disse er ikke spesielt pågående og inne på området er det ikke noe mas i det hele tatt. Guidet omvisning sies å koste rundt 120 Dh. Det ligger et lite museum rett ved inngangen, men ellers er det bare en liten cafe på området (jeg ville ikke basert meg på denne for større måltider). Merk at det er ingen skygge noe sted i Volubilis så på sommeren kan det bli fryktelig varmt å gå rundt i solen.

Veien mellom Volubilis og Moulay Idriss (som jeg ikke anbefaler å gå)

For turister er det naturlig å kombinere Volubilis med et besøk i Moulay Idriss, en hellig by som ligger lett synlig oppe i fjellsiden. Frem til 2005 var det faktisk forbudt for ikke-muslimer å oppholde seg i Moulay Idriss etter kl. 1500, men nå er man blitt mer gjestfrie og det finnes faktisk et par hoteller i byen. Den mest kjente attraksjonen er mausoleet til Moulay Idriss som imidlertid bare er åpent for muslimer. Uansett er det en ganske fascinerende by med en (som ofte i Marokko) labyrintaktig Medina hvor det er fort gjort å gå seg vill, selv om byen egentlig ikke er særlig stor. Ved å gå riktig vei (lettere sagt enn gjort), kan man finne frem til en høyt beliggende utsiktsplattform med fin utsikt over både byen og området. Som ellers i Marokko treffer man i Moulay Idriss dessverre på nok av irriterende og innpåslitne “guider” som krever å vise veien for turister.

Utsikt over Moulay Idriss

Det er enkelt å besøke Volubilis og Moulay Idriss på en dagstur fra Meknes. Med tidlig start går det faktisk fint å gjøre det samme fra Fes (eller til og med Rabat) ved å først ta toget til Meknes. Den enkleste (og dyreste) måten er å leie en taxi i Meknes for en dagstur til begge stedene, og hvor sjåføren venter mens man ser seg rundt. Dette skal koste 4-500 Dh (men kommer nok mye an på hvor flink man er til å forhandle). For en gruppe på 3-4 personer er slik privat taxi et godt alternativ.

Medinaen i Moulay Idriss

Turen kan imidlertid enkelt gjøres mye billigere. Isåfall må man først reise fra Meknes til Moulay Idriss, enten med vanlig buss (7 Dh) eller en “grand taxi” (overfylt bil med faste ruter som går når den er fullstappet), ca. 10 Dh. Fra Moulay Idriss finnes det ingen busser videre til Volubilis så de eneste alternativene er å ta en “petit taxi” (5-10 Dh) eller spasere i rundt 5 kilometer. Jeg anbefaler taxi for gåturen er ganske kjedelig. Den følger en asfaltert bilvei (riktignok med lite trafikk) med oliventrær på hver side og nesten ingen skygge. Hvis man allikevel har lyst til å prøve seg, så anbefaler jeg å heller gå fra Volubilis tilbake til Moulay Idriss. Det virket nemlig ikke spesielt enkelt å få taxi denne veien, så det kan tenkes at man enten må vente ganske lenge eller uansett blir nødt til å gå til fots.

Copan er et arkeologisk område med gamle mayaruiner i vestlige Honduras, nær grensen til Guatemala. Det er ikke de største mayaruinene i Mellom-Amerika men utmerker seg med mange svært flotte og detaljerte utskjæringer. Dette har gjort Copan til en av de største turistattraksjonene i Honduras, men allikevel er ruinene og nærområdet strengt tatt ikke veldig preget av turismen og er et trivelig og avslappende sted å besøke.

Den første pyramiden man får se ved ankomst

Mayaene er en av mange etniske grupper i Mellom-Amerika. De gamle mayane hadde en svært høyt utviklet kultur, blant annet med sitt eget skriftsystem (gjerne kalt mayahieroglyfer da tegnene har en overfladisk likhet med de egyptiske hieroglyfene). Mayaene etterlot seg derfor en rekke tekster (minst 10000), hovedsakelig inngravert på forskjellige monumenter, steiner og pottekunst. I ettertid har man klart å nesten fullstendig “dekode” språket slik at vi har vi fått kjennskap til deres gamle kultur og historie. I tillegg var mayane dyktige på kunst og astronomi.  Blant annet hadde de utviklet en svært nøyaktig kalender hvor de kunne forutsi sommer- og vintersolverv.

Plaza i Copan

Mayaruiner finnes følgelig i store deler av Mellom-Amerika. Copan ble grunnlagt på 400-tallet og ligger helt i den sørøstlige utkanten av Mayariket. Byen hadde sin storhetstid i årene 500-700 med rundt 28000 innbyggere på det meste. Fra 800-tallet gikk det nedover og etter hvert ble byen ble forlatt, muligens på grunn av matmangel forårsaket av lengre tørkeperioder. Copan ble gjenoppdaget av spanjolene på slutten av 1500-tallet og de mente bygningene var altfor imponerende til at de lokale innbyggerne kunne ha klart å lage dem. Ordentlige arkeologiske utgravinger kom i gang på slutten av 1800-tallet. Gjennom årene hadde Copan-elven endret løp og erodert bort en del av byen. På 1900-tallet ble elveløpet derfor kunstig endret for å hindre videre ødeleggelser.

Mayaene har etterlatt seg mange flotte dekorasjoner

Gamle Copan dekket et relativt stort areal men delene som er gravd ut og delvis restaurert er forholdsvis lite. Copans hovedområde var sentrum av den gamle byen og består av en del åpne plasser med forskjellige templer. Den høyestliggende delen (Akropolis) er et kompleks hvor herskerne holdt til, mens ved siden av ligger en gravplass og en større åpen plass med blant annet ballbane. Besøkende kan stort sett bevege seg fritt, bortsett fra på enkelte ruiner som er sperret av slik at ingen skal klatre der.

Nederste del av Hieroglyf-trappen

Et av de viktigste monumentene i Copan er hieroglyf-trappen, 63 trappetrinn hvor det er inngravert tilsammen 2200 hieroglyfer som forteller om Copans historie. Dette er faktisk den lengste mayatekst som er funnet noe sted. Et særtrekk ved Mayakulturen er det store antallet skulpturer hogget ut i stein, også kalt steler. Copan har et utall av steler som forestiller tidligere herskere. På baksiden av stelene er det hieroglyfer som forteller om vedkommendes slekt, militære seiere og andre meritter.

En av mange flotte steler

En mindre gruppe av ruiner kalt Las Sepulturas ligger et par kilometer fra hovedgruppen. Dette var mer et boligområde for Mayaeliten og bygningene er mindre imponerende og i dårligere stand enn hovedgruppen. Allikevel er det verd å besøke og det er trivelig å gå rundt på stiene i jungelen. Ved Las Sepulturas treffer man trolig ikke et eneste menneske, og det er ikke akkurat folksomt ved selve Copan heller.

Pyramider og jungel

Inngangsbilletten til Copan er relativt dyr, hele 15$ (kan også betales i lokal valuta, lempiras). I tillegg koster det 7$ ekstra for adgang til Mayaskulpturmuseet og enda 15$ for adgang til noen arkeologiske tunneler under et av templene. I Mayaskulpturmuseet har de oppbevart mange av de mest imponerende originale skulpturene for beskyttelse og de har også rekonstruert i fullskala det såkalte Rosalila-tempelet. Museet har lite informasjon på engelsk, men er absolutt verd en titt. Har man usedvanlig stor interesse for mayaene kan det til og med være høydepunktet. Derimot tror jeg de færreste vil synes at de arkeologiske tunnelene er verd pengene. Tunnelene ble gravd ut av arkeologer så har egentlig ingenting med mayaene å gjøre, men de kan jo et inntrykk av hvordan en arkeologisk utgraving foregår, selv om hovedinntrykket trolig vil være av noen stein i svak belysning.

Hieroglyf-trappen er tildekket og avsperret men ellers kan man stort sett bevege seg der man vil

Turister flest vil trolige være fornøyd med å tilbringe 3-4 timer på hovedområdet og Las Sepulturas, men svært arkeologisk interesserte personer kan sikkert bruke flere dager på å studere hver stein i detalj. Copan ligger i en grønn og frodig dal og har et rikt fugleliv så flere slags papegøyer vil man helt sikkert få se under besøket sitt. Dessverre trives myggen også veldig godt blant ruinene, så jeg anbefaler å benytte myggspray.

Sentrum av Copan

Dersom man ikke kommer langveisfra på dagstur for å besøke Copan, så vil man ganske sikkert overnatte i den lille byen Copan Ruinas. Denne har rundt 3000 innbyggere og ligger i gangavstand fra ruinene. Selv om den er betydelig påvirket av turismen så har det ikke tatt over fullstendig og Copan Ruinas er faktisk både sjarmerende og trivelig. Midt i byen ligger samlingsstedet Parque Central omringet av gamle hus i kolonistil og gatene strekker seg derfra oppover en bratt skråning.

Copan er en bratt by men det finnes nok av tuk-tuker hvis det skulle være behov

I parken er det som regel et livlig folkeliv og særlig på kveldstid kan det være interessant å bare sitte og se på livet. Nesten alle menn i byen går forøvrig med cowboyhatt, noe som bidrar til å gi byen en spesiell atmosfære. Det går tuk-tuk rundt i byen for de som ikke vil gå, men byen er såpass liten at det strengt tatt er null problem å gå overalt. Byen har ellers nok av restauranter og barer samt et utendørsmarked med både mat, suvenirer og annet. Kriminaliteten er skyhøy i Honduras men Copan Ruinas og området rundt virker veldig trygt og man har neppe grunn til å bekymre seg for å gå rundt. Det finnes dessuten en del bevæpnede vakter og politi, samt en militærpost mellom Copan og Las Sepulturas. Noe problem med mas og lureri så det heller ikke ut til å være.

Cowboyhatt er på moten i Copan

Området rundt Copan har en del andre attraksjoner som gjør at noen turister blir værende i flere dager. Blant annet finnes en sommerfuglhage, en fuglepark og en spa med varme kilder i nærheten. Copan kan besøkes hele året, men det er marginalt kjøligere og litt mindre regn i vinterhalvåret. Den verste regntiden er i perioden mai-juli, men er ikke noe stort problem. Typisk kommer det bare et kortvarig kraftig regnvær på ettermiddagen.

Grønt og frodig rundt Copan

Flyruter mellom Norge og Honduras er ikke det flyselskapene satser mest på, så flybillettene dit er sjelden spesielt billige. Ved ankomst til hovedstaden Tegucigalpa er det en lang bussreise videre til Copan via San Pedro Sula (langt fra korteste, men derimot klart raskeste vei). Man bygger neppe hele ferien sin rundt Copan, så det kan være like greit å fly inn til et annet sted. Nærmeste flyplass er faktisk i Guatemala og El Salvador kan også være et alternativ, avhengig av hvor det er billigst å fly. Sjekk prisen på flybilletter på Skyscanner eller Momondo.

Sofia er hovedstaden i Bulgaria og landets viktigste by. Noen stor turistmagnet for nordmenn har den tradisjonelt ikke vært og strengt tatt har den heller ingen turistattraksjoner i absolutt verdensklasse. Mye av det som finnes er allikevel ganske interessant og Sofia er dessuten en riktig trivelig by å oppholde seg i.

Kommunistpartiets gamle hovedkvarter, nå en del av parlamentet

Sofia ligger i Sofiadalen langt vest i Bulgaria og er omringet av fjell på tre sider. I dag har byen rundt 1.2 millioner innbyggere. Det er faktisk en av Europas eldste hovedstader med en historie helt tilbake til ca. 700 f. Kr. Byen ble grunnlagt av trakerne (en gruppe stammer de færreste har hørt om) som kalte byen for Serdica. Senere ble Sercika (selvsagt) erobret av romerne som bygget mye nytt og ekspanderte byen til å bli svært viktig politisk og økonomisk. Deretter ble byen ødelagt av hunerne, gjenoppbygget og var en del av både de første bulgarske rikene og det bysantiske riket. På 1300-tallet kom muslimene og la under seg hele Balkan og gjorde Sofia til en del av det ottomanske riket. Dette varte helt til Bulgaria ble frigjort av Russland i 1876. Under andre verdenskrig var Bulgaria alliert med Tyskland og ble okkupert av Sovjetunionen i krigens sluttfase. Sovjetunionen fikk dermed stor innflytelse på den videre utviklingen og sørget for at Bulgaria ble kommunistisk frem til revolusjonene i 1989.

Banya Bashi moskeen minner om den muslimske fortiden

De viktigste severdighetene i Sofia ligger i gangavstand fra byens sentrum, noe som gjør Sofia perfekt for å utforskes til fots. Imidlertid er mange av attraksjonene ikke like interessante uten at man kjenner den historiske bakgrunnen. En god guidebok vil derfor gjøre Sofia langt mer spennende, men det første man bør gjøre er å delta på den gratis daglige guidede gåturen rundt i byen, noe som gir et glimrende utgangspunkt for senere å utforske Sofia på egenhånd. Det er to daglige avganger, henholdvis  kl 1100 og kl 1800 og turen tar ca. to timer.

Romerske ruiner utenfor Serdika metrostasjonen

Sofias lange historie gjør at det ofte dukker opp ting av arkeologisk verdi når man graver i sentrum. Spesielt for Sofia er hvordan de nyoppdagede arkeologiske skattene har blitt integrert i bybildet. I anleggsfasen for den relativt nye metroen (åpnet ikke før i 1998) kom man for eksempel over en mengde ruiner fra trakerne og romerne. Deler av disse ble bygget inn i metrostasjonen Serdika (oppkalt etter den opprinnelige bosetningen) mens utenfor har man gravd ut et større felt med romerske ruiner. Under byggingen av et femstjerners luksushotell dukket det opp et romersk amfiteater som man valgte å integrere i hotellets resepsjon. Hotellet fikk navnet Arena di Serdica og selv turister som ikke bor på hotellet kan komme gratis inn for å se på ruinene. Andre eksempler finnes i undergangen mellom presidentpalasset og et regjeringsbygg, hvor man kan se Serdicas gamle byport og den gamle romerske veien til Plovdiv (via Militaris).

Den lille St. Petka kirken i sentrum av Sofia

Sofia har en rekke kirker som enten er interessante på grunn av sitt utseende eller fordi det ligger en spesiell historie bak. Sveta Nedelja kirken (Hellige søndags kirken), rett ved Serdika metrostasjonen, har helt klart den mest dramatiske bakgrunnen. I 1925 utførte nemlig det bulgarske kommunistpartiet et terrorangrep i kirken og tok livet av over 150 mennesker fra Bulgarias politiske elite. Kommunistenes plan var riktig utspekulert og de jobbet over en lengre periode med å frakte minst 25 kilo eksplosiver opp på loftet i kirken. Deretter drepte de en kjent general for at viktige politiske og militære ledere skulle samles i Sveta Nedalja til begravelsen. Den bulgarske tsaren var imidlertid forsinket til begravelsen så han overlevde angrepet. (Se forøvrig Wikipedia-artikkelen som har et bilde av kirken med kollapset tak etter eksplosjonen). Rett ved kirken ligger forøvrig Banya Bashi moskeen (byens eneste moske) og Sofia-synagogen slik at man har bygninger fra tre forskjellige religioner nesten på siden av hverandre.

Inne i Sveta Nedelja kirken

Den peneste kirken i Sofia er utvilsomt Aleksander Nevskij katedralen. Den er også hovedsete for den bulgarske patriarken og en av de største ortodokse katedralene i verden. Kirken er av nyere dato, ferdigstilt på 1900-tallet for å minnes de døde russiske soldatene fra krigen mot ottomanerne hvor Bulgaria ble frigjort fra muslimene. (I Tallinn finnes forøvrig en kirke med samme navn. Aleksander Nevskij var en russisk prins som vant viktige slag mot tyskere og svensker). En annen viktig kirke er Bojanakirken som ligger i utkanten av byen, et godt stykke fra sentrum. Den står på Unescos verdensarvliste og er særlig kjent for sine veggmalerier. Dersom man tar en guidet dagstur til Rilaklosteret vil man sannsynligvis stoppe her på tilbakeveien.

Aleksander Nevskij katedralen

Byens eldste kirke er den sylindriske St. Georg kirken som stammer helt tilbake fra 300-tallet. Den er særlig kjent for veggmaleriene på innsiden. Rundt kirken er det dessuten gravd ut flere gamle ruiner fra romerne. Kirken er ellers ganske bortgjemt og helt omringet av bygninger, noe som ikke er tilfeldig. Kommunistene var skeptiske til organisert religion, men turte ikke å gå så langt som å ødelegge kirkene, så i stedet ble de gjemt bort på denne måten. Det  samme ser man forøvrig i Bucuresti. St. Sofia kirken fra 500-tallet er den nest eldste i byen og har faktisk gitt navnet til Sofia. Under ottomanerne ble den brukt som moske. Utenfra er det langt fra åpenbart at den er en kirke og man vil særlig legge merke til at den ikke har noe klokketårn. Imidlertid har de hengt opp en kirkeklokke i treet utenfor!

St. Georg kirken har man gjemt bort så godt man kan

Sofia har selvsagt også attraksjoner som ikke er religiøse av natur. Ivan Vazov Nasjonalteateret er kanskje den vakreste bygningen i byen og med sin beliggenhet ved byparken er teateret et populært samlingssted for lokalbefolkningen. Særlig flott er området på kvelden når både teateret og fontenene foran er opplyst. De fleste turister nøyer seg imidlertid med å beundre bygningen utenfra, for selv om teaterbillettene er relativt billige så er de færreste interesserte i å se forestillinger på bulgarsk. Kulturinteresserte har trolig større utbytte av forestillinger ved det nasjonale teateret for opera og ballett, hvor språket ikke betyr så mye. Også her er billettene svært rimelige sammenlignet med Norge, og de billigste setene koster typisk rundt 100 kroner. Nasjonalgalleriet kan også være verd å få med seg hvis man har interesse for bulgarsk kunst. Som hovedstad har selvsagt Sofia et godt utvalg av museer. Det mest prominente er kanskje Arkeologimuseet som befinner seg i en gammel moske. Ellers finnes både historisk museum og militærhistorisk museum.

Utenfor Ivan Vazov nasjonalteateret

Store deler av Sofia er parkområder og særlig utkanten av sentrum er preget av dette. En interessant park er Knyazheska hagen i nærheten av Aleksander Nevskij katedralen. Her finner man nemlig noen svært kontroversielle monumenter som hyller den sovjetiske hæren for “frigjøringen” av Bulgaria under andre verdenskrig. Skulpturene her ser definitivt typisk kommunistiske ut og mange ønsker å fjerne alt sammen, gitt at “frigjøringen” medførte at Sovjetunionen etter krigen tvang kommunismen på bulgarerne med all elendighet det medførte.

Sovjetiske minnesmerker i Knyazheska hagen

Litt sør for sentrum ligger et annet parkanlegg rundt det bulgarske kulturpalasset. Selve palasset er mest et kongressenter og mindre interessant for turister enn det i utgangspunktet kan høres ut som. Men nordmenn bør merke seg at gaten som går parallellt med parken er oppkalt etter Fridtjof Nansen. Han hedres først og fremst for sin innsats for flyktningene etter første verdenskrig og i hjørnet av parken har man nylig plassert et (litt uforståelig) monument til ære for ham.

Aleksander Nevskji katedralen by night

Sofias beliggenhet ved foten av fjellkjeden Vitosja gir gode rekreasjonsmuligheter. (Imidlertid medfører det også at forurenset luft kan bli liggende over byen, noe som har gjort Sofia til EUs mest forurensede hovedstad.) I fjellet kan man stå på ski om vinteren og gå tur om sommeren. Det finnes både en gondolbane og en stolheis opp på fjellet og der finnes det et stort nettverk av turløyper som kan følges. Denne nettsiden inneholder litt informasjon om hvordan man kommer seg opp i fjellet. Et stykke lenger oppe i fjellene ligger det utrolig flotte Rilaklosteret, en grei dagstur fra Sofia og en av de viktigste attraksjonene i Bulgaria.

Rila kloster er en fin dagstur fra Sofia

Shoppinginteresserte har store valgmuligheter i Sofia. Den viktigste (men ikke billigste) handlegaten er Vitosja boulevarden som er gjort om til gågate og hvor mange luksusmerker har butikker. Videre ligger et innendørsmarked i den vakre Markedshallen midt i sentrum, hvor man kan få kjøpt klær og mat, inkludert en del bulgarske spesialiteter. I tillegg finnes en del andre mer uformelle markeder. Se oversikten her.

Mange små markeder rundt i Sofia

Valutaen i Bulgaria er lev (betyr løve, Bulgarias nasjonalsymbol) og er bundet til euroen (faktisk har den samme verdi som en tysk mark ville ha hatt). Den svake norske kronen gjør derfor at Bulgaria har blitt en del dyrere de siste årene men landet er fremdeles svært god valuta for pengene. For 200 kroner får man et bra hotellrom og et godt måltid mat trenger ikke koste mer enn rundt 50 kroner. Blant hoteller har jeg har gode erfaringer med Hotel Cheap som har flotte rom fra rundt 180 kroner. Søk ellers etter overnatting på Booking.com eller Agoda. I tillegg kan man selvsagt bruke Airbnb og lignende tjenester for å leie en leilighet. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Mye rart å se i Sofias parker

Sofia har mange bra restauranter med alt fra tradisjonell bulgarsk mat til retter fra de fleste verdenshjørner. Med de lave prisene kan nordmenn dessuten stort sett ta for seg av det dyreste på menyen uten å trenge å bekymre seg nevneverdig for regningen. Sofia sies også å ha et hektisk uteliv med nattklubber som har åpent døgnet rundt og minimalt med restriksjoner på alkoholservering. Bulgaria har dessuten svært liberale gamblinglover, slik at både fysiske casinoer og casino på nett er tillatt. Dette har medført at et relativt stort antall casinoer har etablert seg i bykjernen. Selv om disse er regulerte av staten er det kanskje tryggere og enklere for nordmenn å benytte seg av norske tjenester som man kan finne på portalen Casinospesialisten.  

Ivan Vazov nasjonalteateret by night

Sofia kan besøkes hele året. Byen ligger på 550 meters høyde så selv om det blir varmt på sommeren er det som regel ikke helt uutholdelig. Våren og høsten er imidlertid den beste tiden å besøke på med litt kjøligere vær, mens vinteren er ganske kald med gode muligheter for snø.

Inne på Sofias effektive metro

Det er lett å komme seg rundt i Sofia og det aller meste av interesse befinner seg uansett innen gangavstand fra sentrum. Hvis det skulle oppstå behov så er kollektivtilbudet bra og billig med både metro, trikk, buss og trolleybuss. Byen har dessuten noen eksepsjonelt rimelige taxier og sjåførene bruker vanligvis taksameteret uten å krangle. Etter tidligere å ha vært ganske tungvinn å besøke har Wizzair åpnet en direkterute fra Torp to ganger i uken, slik at Sofia har blitt veldig lett tilgjengelig. Søk ellers på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Plovdiv er Bulgarias nest største by men relativt ukjent for de fleste nordmenn. Turister bør imidlertid bli kjent med Plovdiv, for det er kanskje den mest spennende byen i Bulgaria. Her finnes godt bevarte kulturminner fra romertiden, en gammel bydel med vakre fargerike hus i bulgarsk renessansestil, utallige museer, kunstgallerier og alt hva turister måtte ønske seg av barer, restauranter og kafeer. Det er ikke uten grunn at Plovdiv er valgt ut som europeisk kulturhovedstad i 2019.

Plovdiv ligger på 6 høyder

Plovdiv har rundt 340 000 innbyggere og ligger nokså sentralt i Bulgaria, et stykke øst for hovedstaden Sofia. Elven Maritsa (som kommer fra Rilafjellene og fortsetter gjennom Tyrkia og ut i Egeerhavet) flyter gjennom byen. Plovdiv er en av verdens eldste byer og det finnes rester etter bosetninger allerede for 8000 år siden. Trakerne var de første som laget et ordentlig bysamfunn, men senere har det vært en rekke forskjellige herskere innom. Plovdiv har gått under mange forskjellige navn, særlig variasjoner av Filippopolis, etter Filip av Makedonia som erobret byen i 342 f. Kr.  Byutviklingen skjøt fart under Romerriket hvor Plovdiv ble en viktig by og det ble bygget mye nytt. Senere holdt de muslimske ottomanerne makten i flere hundre år, helt til Bulgaria ble frigjort av russiske styrker i 1878.

Gamlebyen i Plovdiv

Plovdiv lå opprinnelig på 7 høyder, men en av dem ble jevnet med jorden på 1900-tallet slik at det nå er bare 6 høyder igjen. De tre viktigste er Nebet, Dzhambas og Taksim som henger sammen og er stedet hvor gamlebyen og mange av Plovdivs kulturminner befinner seg. Helt på toppen av Nebet ligger restene av den første trakiske bosetningen fra ca. 1300 f. Kr. Ruinene er ikke i så veldig god stand, men med litt fantasi skjønner man at det er restene av en festning som inneholdt et tempel og et palass. Uansett er dette et sted som må besøkes for den fine utsikten over Plovdiv.

Det romerske amfiteateret i Plovdiv

Like i nærheten ligger Plovdivs mest imponerende fortidsminne, nemlig et av verdens best bevarte romerske amfiteatere. Utrolig nok ble ikke teateret oppdaget før i 1972, og da ved en ren tilfeldighet på grunn av et jordskred. Man kan jammen lure på hva annet som ligger under bakken når en så stor ruin bare plutselig kan dukke opp. Det skal riktignok sies at amfiteateret ikke var i spesielt god stand etter oppdagelsen og at det måtte gjøres en del rekonstruksjonsarbeid for at det skal fremstå like fantastisk som det gjør i dag. Amfiteateret ble bygget av romerne rundt år 90 og har en kapasitet på nærmere 7000 tilskuere. Det sees egentlig best utenfra, men man kan også betale for å komme inn og spasere rundt på scenen og tribunene. På sommeren brukes det til teaterforestillinger og konserter.

Gamlebyen i Plovdiv

Plovdivs gamleby sprer seg over de tre høydene og er den mest fascinerende delen av byen. Etter mange hundre år med muslimsk styre så skjedde det på 1800-tallet en gjenoppvåkning av gammel bulgarsk kultur. Resultatet var at bulgarerne begynte å danne seg en egen identitet, noe som endte med opprør mot ottomanerne i 1876 og endelig frigjøring i 1878 takket være Russland. Plovdiv var et av senterne for den kulturelle oppvåkningen (et annet var Veliko Tarnovo) og det oppstod en spesiell arkitektonisk stil, bulgarsk renessansestil, med flotte og fargerike hus, som gamlebyen i Plovdiv er et godt eksempel på. Det hele minner litt om Veliko Tarnovo men med karakteristiske lokale særtrekk.  

Hus i Bulgarsk renessansestil

Gamlebyen med sine flotte hus og brostensbelagte gater er et trivelig område å spasere rundt i. I løpet av et par timer rekker man å se det meste utenfra, men det finnes også mye av interesse innendørs. Mange av renessansehusene er gjort om til museer, hvor man kan komme inn og se hvordan velstående bulgarere bodde på 1800-tallet. Typisk har det bodd en forretningsmann eller lokal kjendis i disse husene, så det er ikke akkurat representativt for almuen, men interessant likevel. Et annet høydepunkt er det etnografiske museet med tilholdssted i et av de fineste renessansehusene. Eksteriøret der er ganske fantastisk og museet har også en nydelig hage hvor det er gratis adgang. Rett ved siden av ligger det historiske museet hvor man kan lære mer om den bulgarske renessansen, opprøret mot tyrkerne og frigjøringen.

Etnografisk museum

Plovdivs moderne bydel ligger rett nedenfor gamlebyen og er også forholdsvis trivelig, selv om arkitekturen er mer normal. Sentrum preges av en livlig gågate med mange butikker, og ellers mange restauranter, kafeer og barer. I enden av gågaten ligger ruinene av en gammel romersk stadion, også den oppdaget relativt sent, nemlig i 1923. Bare den ene enden av stadion er gravd ut, men hele anlegget var 240 meter langt og fortsetter under gågaten. Det har vært planer om å grave ut resten, men da vil alt langs gågaten måtte rives, med alle plagene det innebærer for forretningslivet, så det blir neppe noe av.

Rådhuset i Plovdiv

I den sydlige enden av gågaten ligger Stambolov-plassen, et åpent torg med fontene, omringet av uterestauranter og Plovdivs elegante rådhus. Dette er oppmøtested for den gratis guidede gåturen som avholdes daglig (to ganger daglig om sommeren), og som jeg sterkt kan anbefale. På turen kommer man forbi mange av de viktigste attraksjonene og har et godt utgangspunkt for senere å utforske byen på egenhånd.

Romerske ruiner

Rett i nærheten finnes også ruinene av det romerske forumet, dvs. det gamle sentrumet til Filoppopolis. Mest bemerkelsesverdig blant disse ruinene er Odeon, opprinnelig et rådhus men senere gjort om til teater. I dag brukes Odeon igjen til kulturelle begivenheter som teater og konserter. Sør for Stambolov-plassen ligger en stor park med trær, hvor det er fint å slappe av, særlig på en varm sommerdag.

Fredagsmoskeen med den romerske stadionen i forgrunnen

Plovdiv har selvsagt en rekke ortodokse kirker som er verd å besøke. Ved siden av det etnografiske museet ligger den aller eldste, Konstantin og Helena kirken, som stammer helt tilbake fra år 337. Den er oppkalt etter Konstantin, den første romerske keiseren som bekjente seg til Kristendommen. Som kirker flest er den ødelagt og gjenoppbygget flere ganger. Den utmerker seg med veggmalerier på utsiden og den flotte billedveggen med ikoner på innsiden. Religiøse minner fra den ottomanske perioden finnes også, særlig Fredagsmoskeen som ligger rett ved siden av den romerske stadionen.

Dekorasjon utenpå Konstantin og Helena kirken

Alle de seks gjenværende høydene i Plovdiv er verd å ta turen opp på for utsikten over byen. Etter Nebet er kanskje Bunardzhika-høyden den mest interessante. På toppen står et russisk monument fra 1881 til minne om de russiske soldatene som døde under frigjøringen av Bulgaria. Hele høyden er ellers gjort om til en park med mange stier. Her er det trivelig å spasere rundt eller bare slappe av på en benk.

Kirke i Plovdiv

Til å være en relativt liten by så er det usedvanlig mange kunstgallerier i Plovdiv. Kunstinteresserte har dermed mye å velge blant, alt fra moderne kunst til religiøse ikoner. Mange av galleriene ligger i den nylig renoverte “bohem-bydelen” Kapana (“Fellen”). Her kan man dessuten få en helt gratis kunstopplevelse bare ved å spasere rundt i gatene, for mange av veggene er dekket av riktig imponerende grafitti. Navnet “Fellen” skyldes forøvrig at det er lett å gå seg vill da de smale gatene har et labyrintaktig preg og går både på kryss og tvers. I det hele tatt er bydelen et artig sted å oppholde seg.

Grafitti i bydelen Kapana

Plovdiv har godt utvalg av kafeer, restauranter og barer. Mat og drikke er dessuten svært rimelig i hele Bulgaria og man får et riktig godt måltid for 60-70 kroner. Av annen underholdning så har Plovdiv flere casinoer. Mest imponerende er 5-stjerners Casino Ritz i utkanten av byen. Imidlertid trenger man jo ikke lenger fysisk oppsøke casinoer for å spille, så lenge man har en smarttelefon. Prøv for eksempel Mobilautomaten.

Gamlebyen

Plovdiv har et godt utvalg av rimelige hoteller. Man trenger normalt ikke betale mer enn 2-300 kroner for å få riktig bra standard. Jeg kan anbefale Hotel Dafi som er sentralt plassert med fine rom og hyggelige ansatte. Søk etter overnatting på Booking.com. Det kan også være et godt alternativ å leie en leilighet, for eksempel med Airbnb. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon). Plovdiv har en flyplass, men det går ingen direktefly fra Norge. Imidlertid er det enkelt å fly til Sofia og derfra reise i underkant av to timer med buss videre til Plovdiv.  Wizzair har direktefly fra Torp til Sofia et par ganger i uken og vil nesten alltid være det beste alternativet. Søk ellers på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Selinunte er ruinene av en gammel gresk bystat på sørvestkysten av Sicilia, ikke langt fra byen Trapani. For rundt 2500 år siden fantes det greske byer rundt hele Middelhavet og Svartehavet, altså langt utenfor dagens Hellas. Mange av dem har nå forsvunnet helt, men i Sør-Italia og på Sicilia finnes det fremdeles flere ruinbyer i brukbar stand. Selinunte er en av de best bevarte, og med sin flotte plassering og vakre omgivelser er den vel verd et besøk.

Tempel E i Selinunte

De greske bystatene hadde delvis felles kultur, men var ofte i krig med hverandre, selv om det hendte at de hjalp hverandre mot en felles ytre fiende. Romerne klarte de imidlertid ikke å stå i mot og de greske byene ble etter hvert absorbert inn i Romerriket. Den greske kulturen satte uansett varige spor på Romerriket og selv i dag finnes det etterkommere av antikkens grekere i Italia. Selinunte fikk imidlertid en relativt kort levetid på bare noen hundre år og rakk aldri å komme under romersk kontroll før den ble ødelagt.

Mye av Selinunte er dessverre i dårlig stand

Selinunte skal ha blitt grunnlagt rundt 629 f. Kr. (under det greske navnet Selinus). Det var den vestligste greske byen på Sicilia, noe som senere skulle være delvis ansvarlig for dens undergang. Selinunte ble aldri noen veldig stor by, men i sine glansdager skal den ha hatt rundt 25000 innbyggere og ha vært et rikt handelssenter. Rundt 400 f. Kr. dukket imidlertid kartagerne (fra dagens Tunisia) opp med minst hundre tusen mann og Selinunte klarte ikke å stå i mot. Nesten samtlige innbyggere ble enten drept eller tatt som slaver. Ca 150 år senere trakk kartagerne seg tilbake etter å ha kriget med romerne (den første punerkrigen) og ødela resten av Selinunte på veien.

Inne i tempelet

Selinunte er plassert på en høyde med utsikt over Middelhavet og på templenes størrelse ser man at den må ha vært ganske velstående. Det finnes essensielt to områder med ruiner (egentlig et par flere, men disse er i nokså dårlig stand). Selinunte var riktignok ingen spesielt stor by, men man trenger allikevel et par timer for å rekke over alt. Våren er den beste tiden å besøke Selinunte for da er området fullt av blomster og det er spesielt trivelig å spasere rundt og tenke på hvordan byen kan ha vært i sin storhetstid. Inngangsbilletten koster 6 euro.

Mange blomster i ruinene om våren

Nær inngangen til den arkeologiske parken finnes en gruppe godt bevarte templer, hvor hovedattraksjonen nok er Tempel E (Hera-templet) som er delvis rekonstruert ved bruk av de originale materialene. Lenger borte skimtes Akropolis (“Høybyen”, selve bykjernen) og for å komme dit må man ta en behagelig spasertur via en liten dal (det finnes også transport med “golfbiler”). Akropolis er større enn det andre området, men generelt i dårligere stand. De fleste bygningene ser ut mest ut som hauger av stein, selv om det er lett å se hvordan byplanen har vært. Ved å lese informasjonsplakatene kan man dessuten tilegne seg en del kunnskap om konstruksjon og frakt av tempelsøylene til Selinunte. Dessverre er det ingen systematisk gjennomgang av byens historie.

Utsikt mot Akropolis

Det kan være interessant å sammenligne Selinunte med lignende greske arkeologiske områder som Tempeldalen (også på Sicilia) og Paestum (på det italienske fastlandet). Selinunte føles litt “villere” og mer overgrodd og i dårligere stand enn Tempeldalen. Til Selinuntes fordel så har området færre besøkende enn i Tempeldalen og det er ingen begrensninger på hvor man kan bevege seg. Paestum er mer kompakt enn de to andre, men har til gjengjeld et ordentlig museum. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvilken som er best, men alle ruinbyene er uansett verd å besøke (Selinunte og Tempeldalen kan til og med besøkes på samme dag).

Stranden er slett ikke verst

De fleste turister besøker Selinunte på dagstur fra andre steder på Sicilia. Dette er spesielt enkelt hvis man har egen bil, men også mulig med kollektivtransport. I så fall må man først ta seg til byen Castelvetrano, litt lenger inne i landet, som er godt forbundet med tog og buss til resten av Sicilia. Derfra kan man ta en buss til byen Marinella di Selinunte som ligger rett ved ruinene. Rutetider for bussen finnes her. Ønsker man å bli litt lenger i området så finnes et par hoteller i Marinellaog strendene der (nedenfor ruinene) er faktisk slett ikke verst.

Tazumal er det viktigste arkeologiske området i El Salvador og inneholder landets best bevarte mayaruiner. I størrelse kan det riktignok ikke måle seg med de kjente mayabyene i Guatemala og Mexico, men for turister med arkeologisk interesse er det absolutt verd å legge turen innom.  

Den største pyramiden i Tazumal (Foto av Mariordo / Wikimedia Commons).

Mayaene er den mest kjente etniske gruppene i Mellom-Amerika, hovedsaklig fordi forfedrene deres hadde en svært høyt utviklet kultur. De gamle mayane hadde blant annet sitt eget skriftsystem (gjerne kalt mayahieroglyfer da tegnene har en overfladisk likhet med de egyptiske hieroglyfene), en nøyaktig kalender og de drev kunst og vitenskap på høyt nivå. Nokså plutselig gikk imidlertid mayasivilisasjonen under og byene deres ble forlatt, uten at noen helt vet hvorfor (det finnes mange forskjellige teorier).

Tazumal

I Mellom-Amerika (særlig Guatemala og Yucatan-halvøya) finnes hundrevis av arkeologiske steder med rester etter mayasivilisasjonen. El Salvador ligger imidlertid i utkanten av mayaenes område og har et beskjedent utvalg av ruiner, men av det som finnes er Tazumal høydepunktet. Byens historie vet man egentlig lite om, bortsett fra at den trolig har vært et viktig handelssentrum og at innbyggerne var i kontakt med andre byer lenger oppe på Yucatan-halvøya.

Fint å slappe av på gresset

Den utgravde og restaurerte delen av Tazumal er datert til til perioden 100-1200 og fremstår som i bra stand. Inngangsbilletten koster 3$ og inkluderer adgang til et lite museum, hvor det utstilles diverse artifakter som er gravd ut (keramikk, redskaper etc). Det arkeologiske området er nokså lite og domineres av den store pyramiden B1-1 og et par andre mindre strukturer. Den opprinnelige mayabyen var trolig langt større og hvis en full restaurasjon hadde blitt gjort så kunne Tazumal vært like berømt som Tikal, Copan og Chichen Itza. Problemet er at resten av fortidsminnene befinner seg i bakken under tettstedet Chalchuapa, som i så fall vil måtte fraflyttes. Da er det lettere å grave ut Tikal og andre steder som ligger langt inne i jungelen.

Mayaskulptur fra museet

Tazumal mottar relativt få turister (og nesten ingen utlendinger), så området fremstår som svært rolig og fredelig. Man får ikke lov til å klatre på pyramidene, men det er allikevel et trivelig sted å spasere rundt og eventuelt slappe av litt på gresset og tenke på hvordan Tazumal så ut i sine velmaktsdager. Hvis man har knapt med tid så klarer man enkelt å se det meste i parken og museet på en times tid. Det finnes en rad med enkle restauranter og lokal mat rett utenfor det arkeologiske området dersom man får lyst på lunsj etterpå.

Fra enda en vinkel

Tazumal befinner seg i utkanten av tettstedet Chalchuapa, en nokså typisk småby langt vest i El Salvador, og uten allverdens andre attraksjoner. Men siden man først har tatt turen dit, finnes et par andre severdigheter man kan stikke innom. Nær pyramidene ligger den lille vulkanske innsjøen Laguna Cuscachapa, et populært rekreasjonsområde for byens innbyggere. Her kan man ta seg en spasertur rundt vannet eller slappe av og følge med på de lokale fiskerne. Rundt en kilometer fra Tazumal ligger Casa Blanca, et annet arkeologisk område (dog egentlig samme mayabyen). Disse ruinene er ganske overgrodd og strengt tatt ikke mye å se, men det tilhørende museet er større enn ved Tazumal og kan være interessant for interesserte i gammel historie. Billettprisen er 3$ også her.

Mer Tazumal

Tazumal er ikke noe sted man bygger ferien sin rundt eller kommer langveisfra for å besøke. For turister med moderat interesse for mayaene og med tidligere besøk i Chichen Itza eller Tikal (på Yucatan-halvøya), er det neppe nødvendigl å reise en lang omvei for å oppleve Tazumal. Men hvis man allikevel er i El Salvador, eller aldri har sett en mayaruinby, så bør man absolutt ta turen innom.

Tazumal

Chalchuapa ligger rundt 20 kilometer fra Santa Ana, den nest største byen i El Salvador. Hyppige bussavganger gjør at Tazumal lett kan besøkes på dagstur fra Santa Ana. (En annen fin dagstur fra Santa Ana er forøvrig til Santa Ana vulkanen). I teorien kan Tazumal også besøkes fra hovedstaden San Salvador, ved å først ta buss til Santa Ana. I praksis er det imidlertid best å besøke Tazumal på en guidet tur eller med egen bil fra San Salvador, for da har man muligheten til å kombinere turen med andre severdigheter. Turister som befinner seg i en av landsbyene langs “La Ruta de las Flores” og skal reise videre til Santa Ana, kan enkelt stoppe underveis og besøke Tazumal da bussen uansett vil passere rett forbi Chalchuapa. Eventuell bagasje får man lov til å oppbevare hos vaktene ved ruinene.

Sukhothai var hovedstaden i det første Siam-kongeriket som regnes for å være forløperen til dagens Thailand. Mye av kulturen man kjenner fra dagens samfunn oppstod i Sukhothai-perioden, som derfor har en sentral plass i Thailands historie. Restene av gamle Sukhothai er trolig Thailands mest imponerende fortidsminner og har naturlig nok kommet på Unescos verdensarvliste. I dag er Sukhothai svært enkelt å besøke uten at det på noen måte er overfylt av turister.

Sukhothai

Sukhothai ligger i den nordlige delen av Thailands sentrale sletter, omtrent halvveis mellom Bangkok og Chiang Mai. Ved inngangen til 1200-tallet var det meste av dagens Thailand under kontroll av Khmer-riket (forløperen til dagens Kambodsja, med hovedstaden Angkor). Etter et opprør i 1238 ble imidlertid khmerene drevet ut og et nytt kongerike med hovedstad i Sukhothai ble opprettet. Sukhothai ekspanderte ganske raskt og under Kong Ramkhamhaeng dekket riket mot slutten av 1200-tallet mesteparten av dagens Thailand (bortsett fra de østlige delene) og øvde innflytelse langt inn i Laos og Malaysia.

Selveste Kong Ramkhamhaeng

Ramkhamhaeng er Thailands viktigste konge og regnes som grunnleggeren av landet. Ikke bare skal han angivelig ha vært en klok hersker, men han anses også for å ha oppfunnet thai-alfabetet, innført theravada-buddhismen (under Khmer-riket var det hinduisme som gjaldt) og stått bak en oppblomstring av kunst og arkitektur som har påvirket landet frem til i dag. Mens tidligere historie ble overlevert muntlig, kunne kongen med det nye alfabetet dokumentere utviklingen med inskripsjoner på en rekke steler. Det skulle senere vise seg nyttig for allerede på 1300-tallet brøt mange av provinsene ut og etter hvert ble Sukhothai underlagt den nye stormakten Ayutthaya i sør. Da burmeserne invaderte og ødela Ayutthaya i 1767 ble både Sukhothai og Kong Ramkhamhaeng mer eller mindre glemt.

Wat Phrapai Luang

Sukhothai ble gjenoppdaget i 1833 av Mongkut, en prins (senere Kong Rama IV av Thailand) som levde som munk en periode. Spesielt fant han Ramkhamhaeng-stelen som dokumenterte kongens versjon av Sukhothais historie. Det skal imidlertid sies at mange historikere mener at stelen er falsk og i såfall er muligens hele historien om Sukhothai og Thailands opprinnelse bare oppspinn. Siden man risikerer livsvarig fengsel ved å tvile på stelens ekthet, er det imidlertid ingen spesielt livlig diskusjon internt i Thailand. For utenlandske besøkende har det uansett liten betydning om Thailands opprinnelse er basert på en løgn.

Sukhothai

Uavhengig av hvordan historien bak måtte være, så er Sukhothais ruiner et flott syn. I dag er de en del av Sukhothai Historical Park, som ble åpnet i 1988 etter at myndighetene hadde foretatt et omfattende arbeid med restaurasjon og rekonstruksjon. Parken er igjen delt inn i 4 forskjellige soner, hver med sin inngangsbillett til 100 baht. Områdene består for det meste av forskjellige tempelruiner, stupaer og buddhastatuer. Disse ble nemlig bygget av stein og har holdt seg bra, mens boliger og andre strukturer ble bygget av forgjengelige materialer som tre og har råtnet bort med tiden.

Pent og velstelt i den sentrale sonen av Sukhothai

Sentral sone inneholder dessuten de best bevarte ruinene og er høydepunktet for de fleste besøkende. Den fremstår som en meget velfrisert park med klippede plener og asfalterte sykkelveier. Ved inngangen er et relativt nytt monument over Kong Ramkhamhaeng noe av det første man ser. Den viktigste ruinen er imidlertid tempelkomplekset Wat Mahathat. (Navnet betyr “Relikvie-templet” fordi det angivelig inneholder en relikvie etter Buddha. Thailand har forøvrig flere andre templer med samme navn). Buddhafigurene i Wat Mahathat  skal være typiske for Sukhothai-kulturen.

Wat Traphang Ngoen

Rett ovenfor Wat Mahathat ligger Noen Prasat (Palasshøyden), som man fort kan unngå å legge merke til da ingenting er igjen av palasset. Det var imidlertid her at Mongkut oppdaget Ramkhamhaeng-stelen. Mer prominent er Wat Si Sawai som stammer fra khmer-perioden og opprinnelig ble bygget som hindu-tempel. I stil skiller det seg da også klart fra buddhistiske Wat Mahathat. Et annet flott tempel er Wat Sa Si som ligger på en liten øy og har parkens mest idylliske plassering.

Man ser hinduinnflytelsen på Wat Si Sawai

Den nordlige sonen inneholder færre ruiner, men de to som finnes er absolutt verd å se. Wat Phra Phai Luang er det største og et av de eldste templene i Sukhothai. Det skal faktisk ha vært i sentrum av byen før frigjøringen fra Khmer-folket. I tillegg har vi Wat Si Chum med en stor sittende buddhastatue (skal være nevnt på Ramkhamhaeng-stelen) inne i en slags firkantet boks med en rad søyler foran. I følge sagnet skal buddhaen ha skremt bort Khmer-hæren da de prøvde å invadere Sukhothai.

Wat Si Chum

Den vestlige sonen ligger noen kilometer lenger borte og ruinene her er i større grad overlatt til seg selv. Området her er litt kupert og enkelte steder må man bestige noen små høyder for å utforske ruinene. Relativt få turister kommer hit så det er gode muligheter for å få området helt for seg selv. Templene er imidlertid mindre imponerende og i dårligere stand enn i den sentrale sonen, men omgivelsene er uansett trivelige og man får sett litt av den thailandske landsbygda. I den sydlige sonen ligger også et fåtalls ruiner som ikke er allverdens interessante.

Vannbøfler i den vestlige sonen

Sukhothai kan besøkes på mange forskjellige måter. Den sentrale sonen ligger rett utenfor bybebyggelsen og kan lett utforskes til fots. Sonen er forsåvidt relativt stor men det går uansett greit å spasere rundt. De andre sonene befinner seg flere kilometer borte fra byen, og selv om det teoretisk sett er mulig å spasere, så vil det bli en fryktelig kjedelig tur. På egen hånd er det helt klart best å besøke de andre sonene med sykkel. Alle hoteller i området har sykkelutleie til lave priser, typisk rundt 10 kroner dagen. Kvaliteten på syklene er riktignok ikke allverden, men de holder for såpass beskjedne distanser. I tillegg finnes det flere selskaper som tilbyr guidede turer, både med bil, sykkel eller til fots.

Sentral sone

Turister som ikke har noe forhold til gammel asiatisk historie kan ha stort utbytte av å besøke Sukhothai uten nødvendigvis å sette seg inn i detaljer rundt ruinene. Av og til kan det faktisk være vel så interessant å lage sine tolkninger av det man ser. Hvis man imidlertid ønsker å sette seg mer inn i historien bak, har man flere muligheter. I den sentrale sonen leies det ut audioguider (150 baht) og man kan også besøke Ramkhamhaeng Nasjonalmuseum. Her stilles blant annet ut en kopi av Ramkhamhaeng-stelen, mens originalen befinner seg i nasjonalmuseet i Bangkok.

Ikke fullt så velstelt i den vestlige sonen

Turister som ikke har helt spesielle arkeologiske og historiske interesser rekker greit over Sukhothai på en dag. Et vanlig opplegg er å ankomme med buss fra Bangkok, Ayutthaya eller Chiang Mai på ettermiddagen, bruke hele neste dag til å utforske ruinparken, for deretter å reise videre dagen etterpå. Hvis mulig, så bør man besøke Sukhothai på en lørdag. Dette er nemlig eneste ukedag som den sentrale sonen også har kveldsåpent. På kvelden er ruinene opplyst og det er en langt mer magisk opplevelse enn å se dem i dagslys. Det er også mulig å bli lengre i området og bruke Sukhothai som base for å utforske de nærliggende ruinene i Kamphaeng Phaet og Si Satchanalai. (Dersom man kommer med buss sørfra, kan man forøvrig få noen glimt av de førstnevnte fra bussvinduet).

Sukhothai by night

For overnatting har man to alternativer. Enten Nye Sukhothai (ca 12 km fra ruinparken) eller Gamle Sukhothai (rett utenfor sentral sone). Førstnevnte er en typisk generisk thaiby uten attraksjoner av noe slag, og man kan heller ikke sykle til ruinene (eller i teorien kan man det, men det blir i så fall over en mil i hver retning langs en utrolig kjedelig og tungt trafikkert vei). Eneste fordel er at hotellene er marginalt rimeligere. Gamle Sukhothai er heller ingen attraksjon i seg selv, men har alt man trenger av restauranter, hoteller og butikker. Den store fordelen er at man kan gå eller sykle rett fra hotellet sitt til parken. Jeg kan anbefale Scent of Sukhothai, et av de beste hotellene i Old Sukhothai, som har flotte rom med svømmebasseng fra ca. 300 kr. Sjekk ellers priser på Booking.com.

Segovia er en gammel historisk by i den spanske regionen Castilla y Leon, særlige kjent for sin fantastiske romerske akvedukt og godt bevarte gamleby. Byen ligger rett nord for Madrid, på motsatt side av fjellkjeden Sierra de Guadarrama og har, sammen med Toledo, blitt en populær dagstur for turister fra Madrid.

Segovia i solnedgang

Segovia ble grunnlagt av keltiske stammer (navnet betyr visst festning), men det var først under romerne at den ble en viktig by. Som resten av Spania ble byen erobret av de muslimske maurerne, men ble frigjort rundt to hundre år senere, omtrent samtidig med Toledo. Segovia hadde sin glansperiode som et senter for tekstilindustri mot slutten av middelalderen og mange av byens flotteste bygninger ble konstruert på denne tiden. Fra begynnelsen av 1600-tallet opplevde imidlertid byen økonomisk tilbakegang og innbyggertallet sank. Først på 1900-tallet har Segovia gjort et comeback og har i dag rundt 56000 innbyggere. I dag er turisme en av de viktigste næringene, mye hjulpet av at akvedukten og gamlebyen er kommet med på Unescos verdensarvliste.

Akvedukten på sitt høyeste

Segovia har essensielt tre store severdigheter: den romerske akvedukten, den store katedralen og alcazar slottet. Førstnevnte er det mest iøynefallende og akvedukten er da også et av de best bevarte monumenter fra Romerriket noe sted (i hvert fall på den iberiske halvøy). Trolig ble den bygget en gang på 1-200 tallet og fraktet vann i rundt 15 kilometer fra fjellene og inn til Segovia. Heldigvis ble den ikke demontert i middelalderen for å brukes til kirkebygging, en skjebne som dessverre tilfalt mange romerske monumenter. En årsak til at den overlevde var trolig at den var i bruk helt frem til 1929.

Mer akvedukt

Turister vil normalt først treffe på akvedukten ved Plaza del Azuguejo, rett utenfor gamlebyen, hvor den er på sitt høyeste, hele 28 meter. Her er akvedukten virkelig et imponerende syn, spesielt tatt i betraktning at den er laget helt uten bruk av sement. Herfra går akvedukten under bakken innover i gamlebyen, så der ser man ikke mer til den, bortsett fra diverse plaketter som indikerer hvor den befinner seg. Derimot fortsetter den minst 500 meter ut av byen, mens den stadig blir lavere og lavere helt til den forsvinner helt. Jeg anbefaler å følge akvedukten til enden og deretter gå opp til den nærliggende Parque del Cementerio hvor man har byens beste utsikt mot Plaza del Azuguejo.

Inne i katedralen

Katedralen er Segovias høyeste bygning og byens andre store attraksjon. For en såpass liten by er katedralen overraskende stor, trolig fordi den ble bygget i perioden 1525-1577 hvor Segovia hadde sin gyldne periode. I middelalderen ble kirkebygging ansett for å være vel anvendte penger og for ettertiden er katedralen absolutt et fantastisk monument. Opprinnelig var katedralen faktisk enda høyere, men klokketårnet ble ødelagt i en brann og en mer beskjeden versjon ble bygget på 1600-tallet. Inngangsbilletten koster 3 euro og selv om man har sett mange katedraler tidligere, så bør man ta turen innom. Jeg anbefaler også å betale 5 euro ekstra for en guidet tur opp i klokketårnet (man får ikke lov til å gå der på egen hånd, dessverre). Bortsett fra muligens i høysesongen er turene på spansk, men selv om man ikke skjønner noe som helst av guiden, så er den fantastiske utsikten fra toppen vel verd turprisen. (Turen inneholder dessuten en video med engelsk tekst, så noe utbytte vil man uansett få).

Utsikt fra klokketårnet

Den tredje store severdigheten er Alcazar, et slott som ligger plassert ytterst på en klippekant og nesten minner om et skip med sin spisse form. (Alcazar betyr slott eller festning på spansk, og kommer fra det arabiske “al qasr”). Selv om det er bygget delvis i maurisk stil, så stammer det fra perioden etter maurerne. Ironisk nok var den mauriske byggestilen populær selv om muslimene var bortvist fra landet. Den originale bygningen brant imidlertid ned i 1862 og under gjenoppbyggingen var klassisk romantikk på moten og man overdrev en del av detaljene for å gjøre slottet mer “eventyraktig”. Det lykkes man utvilsomt godt med og det hevdes faktisk (uten bevis) at alcazaren skal ha vært inspirasjon for Askepotts slott i Disneys fornøyelsesparker.

Utenfor alcazaren

Gjennom tidene har alcazaren vært både slott, fengsel, militærakademi og diverse annet. I dag er bygningen et museum, som dessverre ikke er noe spesielt interessant. Alcazarens interiør er egentlig også ganske kjedelig, men den flotte utsikten over landskapet rundt, ikke minst fra tårnet, gjør at det er verd inngangsbilletten på 8 euro (5.50 euro for museet og 2.50 euro for tårnet). Allikevel er alcazaren nok mest interessant utenfra og det finnes et utall utsiktspunkter mot den rundtomkring i byen.

Alcazaren sett nedenfra

Segovia er imidlertid mer enn bare disse tre attraksjonene. I gamlebyen finnes en rekke andre kirker, monumenter og historiske bygninger, men det er allikevel den flotte helheten som er mest imponerende. Det historiske sentrumet ser ikke veldig stort ut på kartet, men man kan allikevel bruke relativt lang tid på å utforske byens gater og smug. Utenfor bymuren finnes også en del interessant, inkludert flere klostere og kirker, samt utrolig mange gode utsiktspunkter mot den fotogene gamlebyen. Særlig fotointeresserte vil kunne glede seg over muligheten til å ta spektakulære bilder fra mange forskjellige vinkler.

Bymuren og San Andres porten

Bymuren rundt det historiske sentrumet er i all hovedsak meget godt bevart og mange av de originale byportene står fremdeles. San Andres porten som leder inn i det jødiske kvarteret er utvilsomt den flotteste. I dette området kan man dessuten komme opp og spasere et lite stykke langs muren. Inngang til muren (og et lite museum) er helt gratis, men av en eller annen grunn må man innom turistkontoret og få en kode for å komme inn. Segovia har ellers flere museer, men ikke alle er like interessante. Det nye bymuseet koster imidlertid bare 1 euro og er vel verd pengene. Selv om Segovia ikke har noen spesielt spennende historie å vise til, så er det mye interessant i utstillingene deres som går helt tilbake til arkeologisk tid.

Plaza San Martin

Jødene satte i sin tid sitt preg på Segovia og bodde i sitt eget avlukkede område i gamlebyen. Portene som sperret av området er fjernet for lenge siden, men i det lille jødiske kvarteret finnes fremdeles diverse synagoger og minner fra jødenes periode, som regel i bruk til noe annet i dag. Denne nettsiden har en flott oversikt for de som virkelig ønsker å gå på oppdagelsesferd i jødenes gamle historie. På andre siden av kløften, utenfor bymuren, finnes forøvrig et gammelt jødisk gravsted. I seg selv er det ingen stor severdighet, men dersom man er på utkikk etter de beste utsiktspunktene mot gamlebyen, så kommer man sikkert forbi her uansett.

Vera Cruz kirken

Segovias gamleby ligger på et lite platå og den omsluttes av flere stier hvor man kan gå tur og nyte den flotte utsikten opp mot katedralen og alcazaren. Sistnevnte gjør seg spesielt godt ved solnedgang fra andre siden av kløften som går langs gamlebyen. Man bør også ta seg en tur til Vera Cruz kirken som ligger nedenfor bymuren og er spesielt synlig fra alcazaren. Den lille kirken ser kanskje ikke så spektakulær ut, men hevdes å være bygget av tempelridderne i samme form (12-kantet) som gravkirken i Jerusalem. En gang skal den angivelig inneholdt en del av korset som Jesus døde på, men dette er nå flyttet (pga. mange tyveriforsøk) til kirken i landsbyen Zamarramala, en kilometer lenger nord. Rett i nærheten ligger dessuten to klostere: San Juan de la Cruz og Santa Maria del Parral, som kan besøkes (dog med relativt begrenset åpningstid for turister).

Utsikt fra klokketårnet mot alcazaren

En populær dagstur fra Segovia er til den lille byen La Granja, noen kilometer nærmere fjellene. Her finnes nemlig et gammelt kongepalass fra 1700-tallet, brukt av de spanske kongefamiliene som sommerresidens. Selve palasset og hagen ble modellert etter Versailles i Frankrike og er riktig storslått i barokkstil. Segovia er også et godt utgangspunkt for fjellturer til Sierra de Guadarrama. I tillegg går Pilegrimsveien fra Madrid til Santiago de Compostela gjennom Segovia, så det er i det hele tatt gode muligheter for spaserturer.

Plaza Mayor og katedralen i bakgrunnen

En populær turistby som Segovia har selvsagt et veldig godt utvalg av restauranter. Som ellers i Spania gir “Menu del dia” (dagens meny) best valuta for pengene, med tre-retters middag (lunsj) og drikke fra ca 10 euro. De billigste menyene inneholder riktignok relativt enkle retter. En spesialitet fra Segovia er Cochinillo (grillet pattegris), som man får på mange av de dyrere dagens menyer (typisk rundt 20 euro). Alternativt kan man gå på en restaurant som har spesialisert seg på slikt. For å vise hvor mørt kjøttet er, blir det ofte skåret opp med en tallerken av kelneren.

Nok av suvenirer å få kjøpt

Mest vanlig er å besøke Segovia på en dagstur fra Madrid. En slik dagstur er nok til å få et inntrykk av Segovia, men jeg vil oppfordre til minst to overnattinger dersom man ønsker å bli ordentlig kjent med byen. På kvelden er den mye roligere etter at dagsturistene har vendt tilbake til Madrid, og det er spesielt trivelig å spasere rundt i byens gater eller betrakte gamlebyen fra forskjellige vinkler i solnedgang. Selv om mange barer har oppe relativt sent, så er det ingen tradisjon i Segovia for å “være oppe hele natten”, slik som i Madrid. Bortsett fra i de helt sentrale gatene vil det etter klokken 2200 føles som om man har hele byen for seg selv. Det er da også en del av byens sjarm. Hvis man savner underholdningstilbud på kveldstid, så finnes det imidlertid mye spennende på internett. Sjekk for eksempel Folkeautomaten kampanjer for gratis bonuskoder for nettspill.  

Segovias katedral by night

Det går hyppige busser fra Madrid til Segovia og turen tar rundt 1 time. Det går også høyhastighetstog, som bare tar en halv time, men togstasjonen er et godt stykke utenfor sentrum, så buss er i grunnen mest praktisk. Segovia har et bra utvalg av hoteller dersom man ønsker å overnatte. Jeg kan anbefale Hospedaje La Juderia som ligger sentralt plasser rett ved katedralen og har greie rom fra rundt 30 euro. Sjekk ellers priser på Booking.com.

Italica er en gammel romersk ruinby i Spania og nok en påminnelse om Romerrikets store utstrekning i sine velmaktsdager. Deler av Italica er godt bevart og ruinene er særlig kjent for sitt store amfiteater og flotte gulvmosaikker. Sammenlignet med for eksempel Pompeii, så når ikke Italica helt opp, men ruinbyen er uansett et fascinerende sted som absolutt er verd å besøke.

Amfiteateret

Italica befinner seg i dag ved småbyen Santiponce, i utkanten av storbyen Sevilla. Opprinnelig ble byen grunnlagt av en romersk general i 206 f. Kr., med det formål å bosette krigsveteraner fra den andre punerkrigen (krig mellom Romerriket, Karthago og allierte på begge sider). Etter hvert vokste Italica til å bli riktig velstående og dermed ble det bygget templer, amfiteatere, offentlige bad og alt det andre man forventer av en romersk by. Det hjalp i tillegg at de romerske keiserne Trajan og Hadrian ble født i Italica og ikke var fremmede for tanken om å gi hjembyen noen ekstra privilegier.   

Keiser Trajan ble født i Italica

Italica lå opprinnelig ved bredden av Guadalquivir (elv som kommer fra Sierra de Cazorla og ender opp i Atlanterhavet ved Cadizbukten). Med tiden så skiftet imidlertid elven løp og plutselig var elven flere kilometer unna og Italica hadde mistet sin havn. Dette ble starten på nedturen for Italica og i stedet var det nærliggende Hispalis (forløperen til Sevilla) som vokste. Invasjonen av maurerne (muslimer fra Nord-Afrika) på 700-tallet førte etter hvert til at Italica ble fullstendig forlatt.

Mange flotte gulvmosaikker

Den forlatte byen forble imidlertid i relativt god stand, i hvert fall frem til 1700-tallet når man begynte å hente ut stein derfra for å bruke i vei- og dambygging. Heldigvis for Italica, så ble Spania invadert av Napoleon i 1808 og under den påfølgende okkupasjonen benyttet han anledningen til å stoppe vandalismen av Italica. I tillegg fikk han fart på den arkeologiske utgravingen slik at Italica kunne bevares for ettertiden.

Noen søyler står igjen, men bygningene er generelt i dårlig stand

Inngangsbilletten til ruinparken koster bare 1.50 euro for norske turister. (EU-borgere slipper faktisk gratis inn, så dersom man treffer en billettselger uten kjennskap til Norges EU-status kan man slippe å betale). Inne på området kan det være lurt å begynne med den sydlige delen, hvor ruinene initielt ikke ser altfor imponerende ut, men som ved nærmere ettersyn har noen svært flotte gulvmosaikker. Dette er typiske rikmannsboliger for vanlige folk hadde nok ikke råd til å dekorere hjemmene sine på denne måten.

Inne på amfiteateret

Det romerske amfiteateret er den mest imponerende strukturen i Italica og det er naturlig å spare det til slutt. Tribunene skal ha hatt en kapasitet på 25000 tilskuere, til tross for at selve byen neppe hadde mer enn 8000 innbyggere. Visstnok skal det ha vært det tredje største amfiteateret i hele Romerriket! Tribunene er ikke lenger i særlig god stand, men besøkende får allikevel et inntrykk av hvordan amfiteateret må ha vært i sine glansdager. Korridorene under tribunene er derimot ganske godt bevart. Fans av tv-serien Game of Thrones vil forøvrig kjenne igjen amfiteateret fra siste episode av sesong 7.

Passasjen under amfiteateret er i god stand

Det er mest naturlig å besøke Italica på en (halv)dagstur fra Sevilla. Teoretisk sett kan man også bo i Santiponce, men det er ikke allverdens å finne på der. Turoperatører tilbyr dyre guidede turer inkludert transport fra Sevilla, men det er betydelig billigere (1.55 euro) å bare ta lokalbuss 170A som har hyppige avganger fra sentrum av byen og kjører helt frem til inngangen til Italica. Det kan jo være penger vel spart siden Spania har blitt betydelig dyrere for nordmenn de siste årene på grunn av sterk euro og svak norsk krone. Enkelte tar til og med opp ekstra lån for å finansiere ferieturen sin, en praksis som generelt ikke er å anbefale. Dersom man allikevel er innstilt på å låne penger til ferien, bør man i det minste først sjekke nettsiden til Sambla for de beste lånetilbudene.

Fine blomster hvis man besøker på våren

Sevilla har en flyplass, men det er elendige flyforbindelser fra Norge. Mest naturlig er det å ta direktefly til Madrid og reise videre til Sevilla med tog eller buss. Med høyhastighetstog er reisetiden faktisk bare 2 ½ time. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste flyforbindelsene. Søk ellers etter hoteller på Booking.com.

Romania er et av de mest spennende reisemålene i Europa og stadig flere nordmenn får øynene opp for hva landet har å by på. Med stor variasjon, lavt prisnivå og god infrastruktur er Romania nesten det perfekte ferieland. Her finnes severdigheter og attraksjoner av alle slag og det er ingen spesielle utfordringer ved å reise rundt i landet.

Kirke i Brasov

Dagens Romania har rundt 22 millioner innbyggere og er egentlig en relativt ny statsdannelse. Starten kan spores tilbake til 1859 da regionene Valakia (sør) og Moldavia (nord-øst) slo seg sammen til kongedømmet Romania. Navnet skyldtes at de så seg som etterkommere av de gamle romerne. For å understreke dette, og samtidig differensiere seg fra nabolandene, gikk de dessuten bort fra det kyrilliske alfabetet og over til det latinske. Transilvania tilhørte fremdeles Østerrike-Ungarn, men ble innlemmet i Romania (sammen med noen andre territorier i nord og vest) etter første verdenskrig. Nå var Romania på sitt største, men som følge av andre verdenskrig mistet de enkelte områder til Sovjetunionen, blant annet det som nå er landet Moldova.

Romania er i stor grad fremdeles et bondeland

Etter andre verdenskrig ble Romania påtvunget kommunisme og diktatoren Nicolae Ceaușescu styrte i en årrekke. Han var innledningsvis vel ansett i Vesten fordi han holdt en viss avstand til Sovjetunionen og blant annet kritiserte invasjonen av Tsjekkoslovakia. Etter å ha besøkt Maos Kina og Kim Il-Sungs Nord-Korea innså han imidlertid at å skape en personkult rundt seg selv var veien å gå. Etter dette gikk det virkelig nedover med Romania, samtidig som Ceaușescu ble mer og mer stormannsgal og autoritær. Til slutt hadde folket fått nok og diktaturet falt under dramatiske omstendigheter i desember 1989.

Flott natur i Romania

Problemene var imidlertid ikke over med fjerningen av Ceaușescu. Romania har fortsatt å slite økonomisk og særlig korrupsjon har vært et enormt problem som har gjort det vanskelig å få hjulene i gang. For å oppfylle EU-krav ble det imidlertid satt i gang et seriøst arbeid med å avdekke og straffe korrupsjon, noe som har resultert i en lang rekke fengselsstraffer. Faktisk så mange at i februar 2017 prøvde den sittende sosialdemokratiske regjeringen å avkriminalisere korrupsjon fordi fengslene var fulle(!). (Trolig var den egentlige grunnen å beskytte seg selv). Store folkelige demonstrasjoner gjorde imidlertid at planene ble skrinlagt.

Rumensk mat

Romanias kompliserte forhistorie har gjort at det finnes store grupper av etniske minoriteter rundt om i landet. Særlig gjelder dette ungarere, som mest bor i Szekely Land, en del av Transilvania (som altså tilhørte Østerrike-Ungarn før første verdenskrig). En annen liten, men viktig, minoritet er tyskere, eller de såkalte transilvanske sakserne, som ble invitert til Romania på 1200-tallet. (Mange av dem flyttet hjem til Tyskland etter andre verdenskrig. Andre var så uheldige å bli deportert til Sovjetunionen). Tyskerne laget mange av Romanias fineste byer og de har faktisk også den nåværende presidenten Klaus Iohannis. Turister vil trolig også legge merke til at det finnes en stor befolkning av sigøynere. Forholdet mellom de etniske gruppene er ikke så aller verst, bortsett fra sigøynerne som de færreste har noe til overs for.

Severdigheter og attraksjoner

Romania har et svært variert utvalg av severdigheter og attraksjoner både innen kultur, natur og rekreasjon. Kulturmessige høydepunkter er nok de mange flotte middelalderbyene, særlig de “tyske” byene i Transilvania, for eksempel Brasov, Sighisoara, Sibiu og Cluj-Napoca. Disse er generelt utrolig idylliske og en fornøyelse å bare oppholde seg i, samtidig som det er mye interessant å se der. Hovedstaden Bucuresti er også penere enn folk gjerne forventer og det gigantiske Parlamentspalasset er et svært spesielt og unikt bygg. En annen unik attraksjon for Romania er de mange kirkene og klostrene som er dekorert med veggmalerier på utsiden.

Ingen mangel på klostere i Bukavina-regionen

Romania er i stor grad et bondesamfunn og besøkende blir gjerne overrasket over den store kontrasten mellom landsbygda og byene. Mens byene har alt av moderne bekvemmeligheter, skal man skal ikke langt ut på landet før hest og kjerre er et vanlig syn. Folk på landsbygda er betydelig fattigere enn byfolk, men samtidig finner mange det sjarmerende med et enkelt og “autentisk” liv. Spesielt interesserte turister kan oppleve bondekulturen på nært hold ved å bo og hjelpe til på en gård.  

I Romania kan man treffe på bjørn i skogen

Romania har veldig variert natur med mye vakkert landskap, inkludert flere store fjellområder med strålende muligheter for vandreturer. I fjellene finnes dessuten flere skisteder med gode skiforhold på vinteren. Svartehavskysten har mange feriesteder med flotte strender og i Donau-deltaet (både i Romania og Ukraina, men hovedsaklig Romania) finnes et helt spesielt økosystem med mange elver, innsjøer og våtland. Hele landet har et rikt dyre- og fugleliv, blant annet med en stor populasjon av bjørn og stork, og særlig Donau-deltaet er et paradis for fuglekikkere.

Det såkalte Dracula-slottet i Bran

Mange har blitt introdusert til Romania (Transilvania) på grunn av Dracula, en fiktiv vampyr fra en roman av irske Bram Stoker (som aldri satte sin fot i Transilvania). Mange turister finner det interessant å besøke både steder som nevnes i romanen og steder relatert til (den ekte) fyrsten Vlad Țepeș, som Dracula-figuren sies å være inspirert av.  

Reiserute

La oss se på en naturlig reiserute som går rundt landet og får med seg mange av de største attraksjonene. Denne ruten er ikke nødvendigvis optimal for alle, men vil i det minste kunne gi et inntrykk av mulighetene som finnes i Romania. Blant annet hopper vi helt over både Donau-deltaet og Svartehavskysten. Turen er lettest å gjennomføre med bil, men alt sammen er også tilgjengelig med offentlig transport (buss, tog), selv om det vil ta litt lenger tid. På kartet under har jeg markert alle steder som kommer til å nevnes i teksten.

Turister med fly fra Norge vil normalt ankomme hovedstaden Bucuresti som ligger i den sørlige delen av landet, bare rundt 50 kilometer fra grensen til Bulgaria. Storbyen er egentlig ikke spesielt representativ for resten av Romania, men inneholder såpass mye interessant at det er naturlig å tilbringe et par dager der. Turister med forventninger om typisk kommunistarkitektur med grå nedslitte boligblokker blir som regel overrasket over hvor trivelig Bucuresti fremstår. Byen er faktisk inspirert av Paris med lange brede boulevarder, pent oppussede bygninger og en arkitektonisk blanding av gammelt og nytt.

Parlamentspalasset i Bucuresti

Bucurestis viktigste attraksjon er det gigantiske Parlamentspalasset, som med over tusen rom står som et eksempel på den tidligere diktatoren Ceaușescus stormannsgalskap. I sentrum ligger en trivelig “gamleby” (ikke spesielt gammel) hvor restaurantene og barene ligger tett i tett. Byen har ellers store parkanlegg, en del monumenter og et par gode museer. Bondemuseet er det mest kjente, men har usedvanlig gretne ansatte, og når man kommer ut av Bucuresti og rundt i landet vil man uansett fort se mer av bondekulturen.

Brasov

Fra Bucuresti fortsetter de fleste besøkende nordover mot Transilvania, Romanias mest populære turistområde. Transilvania har noe eventyraktig over seg med sitt vakre kuperte landskap, idylliske “tyske” byer, utallige borger og slott, og legenden om Dracula. Første stopp er gjerne byen den relativt store byen Brasov. Den mest direkte ruten dit går gjennom den trange Prahova-dalen, hvor det er flotte muligheter for fjellturer (blant annet går flere gondolbaner opp på fjellet) eller vintersport fra feriebyene Sinaia, Busteni og Predeal. Her finnes også Peles-slottet, et tidligere kongeslott, som man definitivt ikke bør gå glipp av. Dette er utvilsomt Romanias vakreste slott, selv om det ikke kan skryte på seg å være spesielt gammelt.

Utsikt over Prahova-dalen

Brasov er en av Romanias “tyske” byer og er et sted man nesten umiddelbart blir glad i. Den store og pent oppussede gamlebyen fremstår som usedvanlig trivelig, omgitt av åser på alle kanter og med et “Hollywood-lignende” skilt på toppen av Tampa-fjellet som minner folk om hvor man befinner seg. I tillegg til attraksjonene i selve Brasov, så kan byen fint brukes som base for å utforske andre deler av Transilvania på dagsturer. For eksempel er fjellturer fra Busteni eller Sinaia, “Dracula-slottet” i Bran, festningen i Rasnov og byen Sighisoara lett tilgjengelige.

Sighisoara

Neste stopp gir seg nesten selv: Sighisoara litt lenger nord. Dette er nok den fineste “tyske” byen i Romania, og faktisk en av de aller best bevarte middelalderbyene i hele Europa. Sighisoara er ikke veldig stor, men med sine brosteinsbelagte gater, flotte og fargerike bygninger, gamle kirker og befestet gamleby er den en fornøyelse å utforske. Fyrsten Vlad Tepes, som muligens var inspirasjon for romanfiguren Dracula, ble dessuten født i Sighisoara, noe de ikke unnlater å gjøre folk oppmerksomme på.

Targu Mures

Mange nøyer seg med en rundtur i Transilvania før de returnerer til Bucuresti, men la oss heller fortsette nordover til byen Targu Mures. (Targu betyr marked og man vil se at mange rumenske byer har det i navnet. Mures er en lang elv som starter øst i Karpatene, renner vest gjennom Romania, inn i Ungarn og til slutt ender opp i Donau). Nå er man i Szekely Land, området i Romania med flest etniske ungarere. Disse utgjør faktisk rundt 60% av befolkningen i området, og Targu Mures er deres viktigste storby. I denne regionen vil man se at mange offentlige skilt står på både rumensk og ungarsk. I Targu Mures finner man derfor en blanding av ungarsk og rumensk kultur, for eksempel egne ungarske kirker. Sentrum av byen er meget flott med flere katedraler, statuer og det ganske spesielle kulturpalasset.

Inne i saltgruven i Turda

Nå ville mange ha fortsatt vestover i retning Cluj-Napoca, men vi legger først turen innom den relativt ukjente nordøstlige delen av Romania. Ikke langt fra Targu Mures ankommer man den lite spektakulære landsbyen Praid, som imidlertid har en ganske sær attraksjon. Byens tyske navn er Salzberg, og det er ikke uten grunn, for her ligger en stor gammel saltgruve. Etter at produksjonen tok slutt har saltgruven blitt omgjort til en skikkelig undergrunnsby som kan besøkes. I stedet for trange gruveganger, som man kanskje hadde forventet, finnes det store haller på innsiden av fjellet. Klimaet inne i gruven skal nemlig være gunstig for folk med luftveisproblemer, så det er lagt opp til å tilbringe lang tid der nede. Her finnes blant annet en restaurant, en kirke, en kino samt forskjellige aktiviteter, inkludert lekeplasser for barn. En lignende saltgruve finnes i Turda, lenger vest i landet.

Den trange Bicazkløften

Veien østover fortsetter gjennom Bicazkløften, som både er ganske spektakulær i seg selv, og samtidig markerer grensen mellom regionene Transilvania og Moldavia. Byen Piatra Neamt kan være et naturlig neste stopp (Piatra betyr stein, Neamt betyr tysk). Turismen har ikke riktig tatt av her ennå, selv om byen befinner seg i et naturskjønt område  ved siden av den kunstige innsjøen Batca Doamnei og er omringet av små grønnkledde fjell. De lokale myndighetene jobber imidlertid med å sette Piatra Neamt på kartet. Blant annet har de  bygget en gondolbane som passerer over byens sentrum og opp til et utsiktspunkt på en høyde utenfor byen. Det er ellers fine muligheter for turgåing i området, innsjøen har et veldig rikt fugleliv og det finnes to pene klostere i nærheten.

Piatra Neamt

Etter Piatra Neamt bør man vurdere en avstikker til byen Iași, helt borte ved grensen til Moldova. I utgangspunktet har man kanskje små forventninger til en provinsby i utkanten av Romania, men Iași er faktisk en av de flotteste og mest velstelte byene i landet. Mye av grunnen er at den var hovedstad i Moldavia i flere hundre år, før regionen slo seg sammen med Vallakia og dannet Romania. På grunn av sin viktige rolle i landets historie regnes fremdeles Iasi som Romanias kulturelle hovedstad. I tillegg til mye flott arkitektur finnes det flere teatere, konserthall, opera, museer og flere monumenter.

Iasi

Fra Iasi er det naturlig å krysse grensen til Moldova og hovedstaden Chisinau, kanskje også med en tur til hovedstaden Tiraspol i utbryterrepublikken Transnistria. Her holder vi oss imidlertid i Romania og neste stopp er klostrene i regionen Bukovina. Det spesielle med disse er det unike eksteriøret av veggmalerier med motiver fra bibelen. Siden malingen er eksponert for vær og vind, så er fargene ofte litt blasse på de mest utsatte veggene, men generelt er klostrene flotte og fargerike. De best bevarte klosterne er i Suceava, Sucevita, Humor, Moldovita, Voronet, Probota og Patrauti. Klostrene fremviser en del variasjon i maleteknikk og fargevalg, så selv om man kanskje ikke trenger besøke alle, bør man få med seg et passe utvalg. I Bukovina er det absolutt en fordel med egen bil siden man da lett kan besøke flere klostre på samme dag.

Klostrene i Bukovina har veggmalerier på utsiden

Etter Bukovina er det mulig å fortsette over i Ukraina, for eksempel til den flotte kulturbyen Chernivtsi som ligger rett over grensen. Men her holder vi oss i Romania og legger turen vestover tilbake til Transilvania. Underveis passerer man gjennom et vakkert kupert landskap som kan minne litt om Sveits, dog uten de høyeste toppene. Dessuten krysser man Tihuta-passet (Borgo-passet), hvor Draculas slott skal befinne seg i følge boken (altså langt borte fra slottet i Bran), og den “tyske” byen Bistrita, som også er nevnt i romanen. Etter hvert begynner landskapet å flate ut og blir mindre dramatisk. Et naturlig stopp kan være Cluj-Napoca, enda en vakker “tysk” by, som med sine 400 000 innbyggere faktisk er Romanias nest største.

Unionsplassen i Timisoara

Videre finnes det mange muligheter. For eksempel kan man fortsette vestover til den flotte byen Timișoara , nær grensen til Ungarn, og startstedet for den rumenske revolusjonen i 1989. Underveis kan man også få med seg Oradea og Arad, to overraskende flotte byer som de færreste har hørt om. Særlig Oradea er verd å spandere minst en dag på. Med egen transport er det mulig å legge veien innom Apusenifjellene, en liten gruppe fjell i et ellers flatt landskap, hvor det er fine turområder.

Oradea – flott, men nesten ukjent

Hvis man skal returnere til Bucuresti på slutten av turen, så kan det gjøres via flere ruter fra Timisoara. Mest naturlig er det å legge veien forbi byene Deva og Hunedoara, hvor det ligger to store festninger som er verd å ta i nærmere øyensyn (sistnevnte blir en liten omvei). Andre aktuelle stopp er de “tyske” byene Alba Iulia, som både har Romanias største festning og ruiner fra romerne, samt Sibiu som regnes blant Transilvanias vakreste. En fin avslutning på turen er å kjøre langs Transfagarasan, en dramatisk og svingete vei som går opp i 2000 meters høyde gjennom et fantastisk fjellandskap. Av sikkerhetsmessige årsaker (fare for snøskred etc) er den imidlertid bare åpen i perioden juli-oktober.

Praktisk informasjon

Rumensk er et latinsk språk som er nært beslektet med italiensk, spansk og fransk. Uttalen er imidlertid nokså “øst-europeisk”, så for utrente ører er det vanskelig å identifisere språket som latinsk. Skriftlig rumensk er imidlertid ikke verre enn at besøkende med italiensk- eller spanskkunnskaper vil forstå en god del. Engelsk blir uansett stadig mer utbredt og alle unge mennesker, og de fleste man ellers har behov for å kommunisere med, vil kunne snakke greit nok engelsk.

Sikkerhet

Romania er veldig trygt å besøke. Det sies at alle kriminelle har reist til Vest-Europa for å prøve lykken der. Åpenbar fattigdom ser man heller ikke, bortsett fra i områder befolket av sigøynere. Tiggere på gaten er det heller ikke mange av. Til sammenligning er det faktisk mange flere rumenske tiggere i Oslo, hvor det er langt mer penger å hente.

Prisnivå

Rumenske leu (flertall: lei) er valutaen i Romania. Som regel får man rundt 2 norske kroner for 1 leu, så omregningen er nokså enkel. Nesten alt i Romania er svært god valuta for pengene og landet fremstår som veldig rimelig (allikevel er Romania omtrent dobbelt så dyrt som Ukraina, så man kan jo forestille seg hvor billig det er der). Normalt får man flotte hotellrom for 2-300 kroner og et veldig godt måltid mat med drikke for 50-100 kroner. Kollektivtransport er også god valuta for pengene og inngang til attraksjoner koster sjelden mye.

Beste tid å reise

Romania er best å besøke på våren og høsten. Da er det som regel behagelige temperaturer og stabilt fint vær. På sommeren kan det bli kjempevarmt, særlig i Bucuresti, dog mer behagelig i byer som ligger litt høyere. På vinteren er det som regel surt og kaldt i hele landet, så med mindre man har planer om å bedrive vintersport er dette ikke den beste tiden.

Mat

Maten i Romania er påvirket av både ottomanerne, ungarere, tyskere og alle andre som har spilt en rolle i landets historie. Dette gir muligheter for stor variasjon i matveien, og i alle byer hvor turister har behov for å oppholde seg vil det finnes et bra utvalg av gode restauranter. Det generelt lave prisnivået gjør dessuten at nordmenn kan ta for seg av de dyreste rettene på menyen uten å merke det i særlig grad på lommeboken.

Mye god mat

Transport

Den mest fleksible måten å komme seg rundt i Romania er med egen bil. Foreløpig er imidlertid de fleste veiene ganske smale to-felts veier, omtrent av samme standard som i Norge, noe som legger sin begrensning på hastigheten. Det finnes litt motorvei her og der, og mer er under bygging, så dette vil nok bli bedre med tiden.

Ofte trikk i Romanias større byer

Offentlig transport er ganske godt utbygget og gjør det teoretisk mulig å komme seg rundt til de fleste steder i Romania. Spesielt har busser og minibusser et stort nettverk av ruter. Disse er generelt komfortable og godt organisert med faste rutetider og god merking av bussene. Billetter kan enten kjøpes på billettkontoret (hvis det finnes) eller direkte av sjåføren. Som regel er det ikke nødvendig å kjøpe billett på forhånd, for utrolig nok ser bussene alltid ut til å bli akkurat passe fulle. Ruteplanlegger for alle busser i landet finner man på denne nettsiden.

Minibussene er godt merket og praktiske for å komme seg rundt i Romania.

Tog er tregere enn buss og har færre avganger, så bortsett fra på et par sentrale strekninger (Bucuresti-Brasov for eksempel), er dette nok mest for togentusiaster. På enkelte strekninger er rutetidene dessuten helt håpløse, gjerne et par grytidlige avganger med kort mellomrom for deretter ingen avganger på mange timer. Selve togene holder imidlertid grei standard og mitt inntrykk er at det som regel er god plass. Sjekk rutetider med denne ruteplanleggeren for tog.

Tradisjonelt rumensk bondehus

Mange rumenske byer kan utforskes til fots, men lokaltransporten inne i byen pleier uansett alltid å være god. Ofte er både buss, trolleybuss og trikk tilgjengelig for en billig penge. Bucuresti har også et effektivt metrosystem. Taxi i Romania er veldig billig, og for 20-30 kroner kan man krysse de fleste byer, mens kortere turer gjerne bare koster rundt 10 kroner. Rumenske taxisjåfører er dessuten usedvanlig ærlige og slår alltid på taksameteret uten å prøve seg på noe lureri. Jeg har tatt taxier over hele landet og aldri hatt det minste problem. Sjåførene pleier dessuten å ha god lokalkunnskap og vite plasseringen til hotellene.

Overnatting

Romania har et godt utvalg av overnattingsmuligheter alle steder hvor det er aktuelt for turister å oppholde seg. Hotellene har generelt bra standard og som nevnt tidligere får man svært god valuta for pengene. Sjekk priser på Booking.com. Ellers finnes det ganske mange leiligheter til utleie både via Airbnb og hotellsøketjenestene. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Reise til Romania

Det eneste direkteflyet mellom Norge og Romania er Wizzairs rute fra Torp til Bucuresti. Alle andre flyforbindelser vil involvere minst ett flybytte et eller annet sted i Europa. Ved å sette sammen en tur med flere billigflyselskaper kan man imidlertid ankomme nesten hvor som helst i Romania. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste flyforbindelsene.

El Jem er en småby med rundt 20 000 innbyggere omtrent midt i Tunisia. Selv om den moderne byen ikke utmerker seg på noen spesiell måte, så er den hjemsted for Tunisias største turistattraksjon og landets mest imponerende kulturminne. Her finner vi nemlig et gigantisk romersk amfiteater, nesten på størrelse med Colosseum i Roma.

Amfiteateret i El Jem

Byens historie startet i år 46 f. Kr. da den ble grunnlagt av den romerske keiseren Julius Cæsar under navnet Thysdrus. På den tiden strakte Romerriket seg rundt hele Middelhavet. Byen var en markedsby som lå sentralt plassert i forhold til områdets handelsruter, noe som hjalp Thysdrus til å tjene seg rik på olivenolje og bli en av Afrikas viktigste byer. Som symbol på velstanden ble det på 200-tallet bygget mye fint, både private residenser og offentlige bygg som det gigantiske amfiteateret.

På innsiden av amfiteateret

De gode tidene ble imidlertid kortvarige, for etter innføringen av skatt på olivenolje reiste innbyggerne seg i et opprør mot Romerriket i år 238. Romerne svarte ved å ødelegge det meste av Thysdrus som aldri kom seg på beina igjen. Steiner fra ruinene av Thysdrus ble senere benyttet som byggemateriale for andre byer i området. Blant annet er den store moskeen i Kairouan oppført med steiner fra amfiteateret i Thysdrus. Senere har den moderne byen El Jem oppstått på ruinene av Thysdrus.

Amfiteateret sett fra baksiden

Moderne El Jem er ikke av noen spesiell interesse for turister, som i all hovedsak kommer for å utforske det store amfiteateret. Strukturen er et virkelig imponerende syn der den ligger midt inne i byen og ruver høyt over alt av moderne bygninger. Ikke rart at amfiteateret har blitt benyttet som kulisse i filmer som Gladiator og Life of Brian. I sine glansdager skal anlegget ha hatt en kapasitet på rundt 35 000 tilskuere (altså mer enn alle dagens idrettsanlegg i Norge!) og bare Colosseum i Roma og et nå ødelagt amfiteater i Capua var større. I den operative perioden ble amfiteateret mest brukt til gladiatorshow og vognløp (kappløp med hest og vogn).

På innsiden av amfiteateret

Til tross for vandalismen med gjenbruk av steiner i andre byggeprosjekter, så fremstår amfiteateret i El Jem i minst like god stand som Colosseum i Roma. Fra utsiden virker faktisk den sydlige tribunen å være så god som ny. Inne på området oppdager man imidlertid at tilstanden på motsatt side ikke er like bra, men dette er langt i fra nok til å ødelegge helhetsinntrykket.

Gammel tribune på amfiteateret

Faktisk vil jeg si at det er en langt større opplevelse å besøke amfiteateret i El Jem enn Colosseum i Roma. I El Jem har man nemlig mye større frihet til å utforske strukturen. Turister kan gå rundt overalt på tribunene og også ned i passasjene under arenaen, hvor ville dyr og gladiatorer ventet på å slippe til. Man blir heller ikke stampende rundt i kø slik som tilfellet ofte er i Roma. Etter terroraksjonene i 2015 har nemlig turismen kollapset fullstendig i Tunisia. Blant de få som besøker El Jem finner man først og fremst lokale tunisere og en og annen kinesisk turgruppe. Vestlige turister glimrer med sitt fravær.

Utsikt over moderne El Jem

Inngangsbilletten til amfiteateret koster 10 dinarer (ca. 30 kroner), noe som også inkluderer inngang på det arkeologiske museet. Mange turister nøyer seg med amfiteateret, men det arkeologiske museet ligger rett i nærheten og er vel verd å få med seg. Museet er stort og fint med en rekke flotte mosaikker og en rekonstruksjon av en romersk villa. Når man først er i området kan man forøvrig også stikke innom det lille amfiteateret som ligger rett ved. Dessverre er det i veldig dårlig stand og ser mest ut til å brukes som søppelfylling.

Mosaikk på det arkeologiske museet

El Jem ligger en kort kjøretur innover i landet mellom byene Sousse og Sfax. Jeg anbefaler å besøke El Jem på dagstur istedenfor å overnatte i byen. Det finnes riktignok ett hotell i El Jem, men etter å ha sett amfiteateret og museet er det strengt tatt lite å ta seg til der. Hvis man allikevel overnatter og ønsker litt underholdning kan man eventuelt spille på mobilen sin. Følg linken for beste casino på nett.

Ikke mye igjen av det lille amfiteateret

Etter at turismen til Tunisia kollapset så går det ingen charterfly fra Norge til Tunisia (dette kan endre seg med tiden). Mest naturlige måte å komme til Tunisia er derfor med vanlig rutefly til Tunis. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste flyforbindelsene. Det er mulig å besøke El Jem på dagstur fra Tunis, men det blir mye kjøring, så det er bedre å bruke Sousse som base. Fra Sousse er det veldig gode forbindelser til El Jem med såkalt “louage”, dvs. en minibuss som går når den er full (de overfylles ikke). Sjelden trenger man å vente veldig lenge.